I anledning Kjersti Ericssons 80 års dag ble Astrid Hygen Meyer invitert til å snakke om den aktive forfatterens tre siste bøker. Talen åpnet med en grønn sofa fra 60-tallet og en kvinne som ikke ville ta plass i den – eller kanskje hun ikke kunne.
Hjulvispens utgravning. Om tingenes betydning i Kjersti Ericssons romaner.
Av Astrid Hygen Meyer
Oslo, 19. April 2024
Jeg skal begynne med en historie om en grandtante jeg hadde, hun var en sånn som ble urban norsklektor med universitetsutdanning i stedet for husmor i Telemark, der hun vokste opp. Egentlig er det en historie om sofaen hennes, en stram, lysegrønn treseter med eikeføtter. Det var et dyrt møbel, et stykke norsk etterkrigsdesign, kjøpt i en av møbelbutikkene i Møllergata på 1960-tallet. Jeg tror hun elsket den. I den lille stua hennes sto den og tilførte leiligheten smak, en mondén eksklusivitet. Da hun døde i 2012, var hun godt over 90 år gammel og så forberedt på å forlate livet som man kunne bli: hun hadde solgt bilen, ryddet boden og hun hadde ringt oss og fortalt at hun hadde merket alle gjenstandene i leiligheten som var av noe verdi med en lapp, og på den sto det et navn. Det var bare sofaen hun ikke visste hva hun skulle gjøre med. Hvem skulle få sofaen? Hvem hadde plass til den? Hvem ønsket den mest? Dette tok hun opp, titt og stadig, med en stemme som ble spedere og spedere for hver gang hun ringte, og ingen av oss kunne svare helt på det, og så døde hun.
Når et menneske er borte, er det bare tingene som står igjen som vitner om livet man har levd. Enkelte forfattere har en egen evne til å gi disse tingene liv og betydning i historien, jeg skal snakke om en av dem i kveld. Men først skal jeg fortelle hva som skjedde da vi låste oss inn i leiligheten hennes og fant den slik hun hadde forlatt den før hun kom på sykehjem. Bokhyller. Radio. Det store forstørrelsesglasset på kjøkkenbordet som hun leste absolutt hele avisa med hver eneste dag. Og så var det sofaen. Den så vi ikke. Den syntes ikke under lakenet som var trukket over den. I stedet så vi en stol vi ikke hadde sett før, rett ved siden av den, vendt mot tv-en, den også. Det var en hvit plaststol, en sånn man har i hagen, som var få tak i på ethvert hagesenter – med en godt slitt, lyserosa pute liggende oppå. Da forsto vi at det var den hun hadde sittet på, med den stadig mer krokbøyde, 90 år gamle kroppen sin for å se Dagsrevyen. Og hadde jeg visst at denne historien hadde fått en hyggelig slutt, at den lysegrønne sofaen med lakkert eik hadde landet hjemme hos en av oss, der den ble pent tatt vare på og beundret, hadde jeg ikke tenkt så ofte på den. Men det ble den ikke. Ingen hadde plass til den i overflodens tidsalder i 2012, en tid som kommer med overfylte leiligheter og et lettsindig forhold til ting. Den ble kjørt bort av et firma, jeg vet ikke hvor den er nå.
Jeg er invitert hit i dag for å snakke om Kjersti Ericssons tre siste romaner. Så hvorfor er det her jeg begynner, langt utenfor romanenes sfære, med en sofa som for alt jeg vet har havnet på søppeldynga for lengst? Jo, for hvis tida er en tråd som vever livene våre, er det denne tråden som kommer til syne når Kjersti Ericsson skriver romaner. Livene våre kan ta så mange retninger, men veven av tidsånd går gjennom dem, som en tråd som syr sammen det kollektive, politiske og private. Historiske hendelser, kriger og kamper, fredstid og stillstand, dyrtid og sløsetid, pandemier og revolusjoner festes til oss. For min grandtante var det å være et uavhengig, viljesterkt menneske som gikk ut i verden før den store kvinnefrigjøringen, før den store forandringen, med på å forme livet hennes; hun kunne være noenlunde selvstendig, men ikke opprørsk – nokså fri, men ikke fullt frigjort. Hun kunne eie blokkas fineste sofa, men var ikke fylt med selvtilliten som krevdes for å ta plass i den selv.
Jeg tror kort sagt hun ikke rakk å bli truffet av slike dikt som dette før hun ble presset inn iden formen som samfunnsånden hadde å tilby henne:
By oss ikke noe smått
noe halvt
Be oss ikke ta til takke!
Vi kommer her
med gløden fra alle bålene i oss
svien fra alle slagene
og støvletrampene mot hjertet
med sulten i de ulevde livene
og den forferdelige heten
i vår aldri gjengjeldte kjærlighet.
Stå ikke i veien for oss
når vi kommer for å vende jorda
med voldsomme spatak
når vi kommer for å dyrke den
på vårt vis.Stå ikke i veien for oss
for vi eier morgendagen!
Diktet er skrevet av Kjersti Ericsson, og jeg vil tro det er mange i denne salen som har et sterkt forhold til det. Det står som innledning til Ericssons bok «Søstre, kamerater!» fra 1987 – året etter kom en diktsamling med samme navn, der dette diktet igjen hadde en sentral plassering, og siden er det blitt brukt og sitert i utallige anledninger. Siden jeg har jobbet i Klassekampen i ganske mange år, vet jeg hvor stor betydning disse tekstene til Kjersti Ericsson har hatt for mange i hennes generasjon – ett eksempel er teksten som skulle skrives i anledning jubileet hennes nå sist fredag, det var 18 skribenter som meldte seg til å skrive teksten til avisas navnesida. Det skjer ikke ofte.
Den første av de tre romanene jeg skal snakke om i dag, «Hun, han og kvinnekampen», som kom ut i 2019, er en bok som er skrevet i ekkoet av disse setningene, by oss ikke noe smått. «Vi kommer her, med gløden fra alle bålene i oss», skriver Kjersti Ericsson i diktet, og «Hun, han og kvinnekampen» er en bok jeg tror er skrevet etter at varmen fra disse bålene hadde kjølnet. Hun er jeget i romanen, et standhaftig, aktivistisk anlagt menneske som er med på å fronte kvinnekampen i et avgjørende øyeblikk i historien der forandring presser seg fram. Han er hennes store kjærlighet, men – og det er dette romanen dveler ved og sirkler inn – han er også en mer eller mindre ufrivillig antagonist i en politisk kamp som griper inn i privatlivet, som ikke kan kjempes der ute uten å kjempes der hjemme. Hva er kostnaden av det? I forholdet er de på en måte tre: Hun, han og kvinnekampen. Kjærligheten er stor, men størst av alt er kvinnekampen.
Sett i ettertid er det utrolig at det skjedde: På noen få, omveltende år brøt kvinnene ut av de fastlagte rollene århundrene hadde tildelt dem, de stormet ut. Selv var jeg ikke født da dette utspilte seg, jeg tilhører generasjonen av døtre som er blitt overlevert en gave vi ikke alltid husker å takke for, men når jeg leser «Hun, han og kvinnekampen» blir jeg minnet ikke bare om det vidunderlige i forandringens vold, fellesskapene og optimismen, men også om gavens pris.
I en likestillingskamp som berører sameksistensen mellom kjønnene, hvordan leve sammen, blir hjemmet selve stadfestelsen på at kampen kan vinnes, at likestilling kan finne sted. Med vår tids øyne kan man glemme hva som sto på spill, hvorfor det var så om å gjøre at det ikke skulle være tvil om at de er to om oppvasken, to om å synge natta sanger, at to like meningsfulle arbeidsliv kunne utspille seg på utsida av hjemmet. Men det var om å gjøre, og for å få til det, måtte kvinnen selv ta ansvaret for byrden hun ville frigjøre seg fra. Alt dette beskriver Kjersti Ericsson med en tenksom presisjon som jeg fortsatt tar meg i å tenke på, tre år etter at jeg leste romanen for første gang. «Å ja, det var nøye!», skriver hun på den ene siden. «Raushet var farlig, et skråplan som vi kunne rutsje utfor, lukt inn i våre foreldres ekteskap». Og på den andre siden: Hvordan var det for ham? Et av romanens fine grep er at den lar mannen komme til orde ved bruk av innlevelsens og forestillingens metode. Slik trer mannens opplevelser fram, og slik kan det for eksempel høres ut: «Han var feil. Menn var feil, slik hun lot til å se det. For hennes og alle kvinners skyld måtte han forvandles. Til hva klarte han ikke helt å forestille seg, og det klarte kanskje ikke hun, heller. Han fikk inntrykk av at det gjaldt å rense seg for arvesynden, mannekjønnets arvesynd».
«Hun, han og kvinnekampen» er en roman som kan få en til å tenke over hva det vil si å være radikal. Å være radikal er å ønske forandring raskt, men det holder ikke å ønske seg forandring, man må forplikte seg til den. «Når en stor forandring er på vei», skriver Kjersti Ericsson i romanen, «finner den sine skapere, de som venter, klare til å bli tatt i bruk.» Kan det sies sånn? Kan man si at forandringen er der før oss, som noe usynlig som bølger gjennom tida? Og så er det i selve øyeblikket at det gjelder å agere. Det fordrer i så fall at vi alle må være mottakelige. At vi må melde oss på, at vi må ønske gevinsten så mye at vi er villige til å betale prisen for den. «Det må ha skjedd overalt på denne tida», skriver Kjersti Ericsson, «at kvinner snuste seg fram til hverandre. Utålmodigheten hang rundt oss som gass. (…) Vi ventet på en stor forandring som var på vei, måtte være på vei.»
For å få en så stor forandring til å skje må man være villig til å leve med den, aldri resignere, aldri stå fast. Det betyr at man må påpeke det hver gang den gamle orden møter den nye orden. Ikke bare påpeke, man må være den brysomme personen i rommet som hakker, pirker, nekter, påpeker igjen, krangler, maser. Kvinnen i «Hun, han og kvinnekampen» maser så mye at hun til slutt ender opp med kallenavnet «kvinneperspektivet», for hun maser ikke bare hjemme, hun maser på jobben, i nabolaget, i storfamilien, i fagforeninga, overalt. Å kreve er makt, å mase er avmakt. Og ettersom årene går og seirene innkasseres og makten forskyves, tør hun likevel ikke å falle til ro, å være tilfreds. Jeg siterer fra romanen, der den aldrende hovedpersonen ser tilbake på årene i kamp: «Jeg levde fortsatt i misnøyen, uroen, kravet om forandring. Det kostet mer enn før, en tyngde i knokler og muskler. Årene går ikke, de avleirer seg som avfallsstoffer kroppen ikke kan bli kvitt».
Jeg er tilbøyelig til å tenke at det er fryktelig sorgfullt. En avleiring av avfallsstoffer, en tyngde som legger seg i knokler og muskler, hvem ønsker en slik last? Men romanens tvetydige boring i kvinnekampens private omkostninger, er likevel utvetydig i konklusjonen – for romanen sier: Det måtte til. Det var den eneste måten.
Kjærligheten, ekteskapet vi kan lese om i «Hun, han og kvinnekampen» fikk noen bruksmerker, men jeg tror ikke vi må glemme at «Hun, han og kvinnekampen» også er en kjærlighetshistorie. Det fins en ungdomskilde i ekteskapet, en voldsom forelskelse som en gang var der og som ikke blir glemt, og som Ericsson ikke gjemmer bort i romanen. Men tidas tråd blir synlig for eksempel når fortelleren i romanen sørger over at hun aldri har kunnet tillate kjærligheten å være uforbeholden. Den som kjemper mot kvinneundertrykking, kan ikke si til en mann, egentlig ikke en gang tenke eller føle det, at min kjærlighet er evig og uten betingelser, reflekterer hun. Stiller man seg betingelsesløst tilgjengelig, da kan man vel ikke si nei, eller din tur, eller jeg må gå. Sett i ettertid skulle hun likevel ønske at de ordene hadde blitt sagt. Hun sørger over det, men hun angrer ikke.
Jeg kan nesten ikke si annet enn at jeg står her i takknemlighet overfor den konklusjonen – og overfor virkelighetens mødre, løpesedlene, alle togene de gikk i, viljen til å si fra og til å si: by oss ikke noe smått, noe halvt. Men noe av romanens fortjeneste, er at den får meg til å ville legge til: kanskje vi også skal rette en flik av takknemligheten overfor fedrene, de som ble mast på og som sakte lot forandringens tråd veve livene deres også.
Hva så med kampen som utspiller seg mellom generasjonene, mellom mødrene og døtrene? Det er noe annet. Kjærligheten har ikke like gode kår i disse årene, i disse relasjonene. Avstanden er for stor. Den voksne datteren i «Hun, han og kvinnekampen» som får besøk av moren sin, tåler ikke den stillferdige pussekluten som farer over møblene og vinduskarmen, hun tåler ikke morens hånd som strekker seg ut mot henne og retter på håret hennes. I de små gestene ligger det lag på lag med usagte budskap, avviste kjærtegn, en omsorg som er blitt retningsløs.
Jeg sa at tidas tråd er vevd gjennom oss, at Kjersti Ericssons romaner gjør denne tråden synlig. Mødrenes plass i denne veven kommer hun med stor ømhet og tyngde tilbake til i den aller nyeste romanen sin, «I begynnelsen var mødrene» som jeg snart skal si noe om. Men først vil jeg dvele litt ved romanen imellom dem, «Den andre døden» som utkom i 2022. Her er tidas tråd vevd i andre farger, vi er i en annen historisk epoke, før kvinnene stormet ut. Romanen er et biografisk minnearbeid, så å si, med familiegrav Ericsson på Vestre gravlund som utgangspunkt, og den store barnedødeligheten som plyndret familier for hundre år siden for barn og som formet enkelt liv, familier og en generasjon. Det var sju søsken i farens søskenflokk – tre av søsknene ble revet bort i tuberkulose – og igjen står én eneste etterkommer, forfatteren selv. I romanen nærmer Kjersti Ericsson seg disse livene som ender her på slektstreet: Hun løfter dem opp og stiller granskende, undersøkende spørsmål, i en prosa som både er medrivende og som beholder samfunnsforskerens kjølige integritet. Det tilbakevendende punktet hun leter etter er lidenskap og vilje, ungdom og livsgnist.
På meg virker det som Kjersti Ericsson er en forfatter som kontinuerlig graviterer mot de avgjørende, formende ungdomsårene. Hun leter etter sporene av dem både i seg selv og hos familiemedlemmene hun skriver om, åpenheten i disse årene, mottakeligheten for forandring, forelskelsen. Dette ser vi i alle de tre siste romanene hennes, men særlig i «Den andre døden». Finner man dette punktet i livene til hver enkelt av oss, blir blikket mer tilgivende. Man kan tåle det meste av et menneske som engang har hatt drømmer og lengsler og en barndom. Selv den hatefulle koldjomfruen Ingeborg, som er romanens mest bemerkelsesverdige karakter, blir sett på med tilgivende, granskende øyne, til tross for den klamme hånden hun legger over familien. Hun er en kvinne som aktivt prøver å motarbeide søsknenes tilgang til parforhold og kjærlighet, og som ifølge romanens tese sannsynligvis er den viktigste grunnen til at det ikke kom flere barn inn i familien enn forfatteren selv.
Jeg har dvelt litt ved hva det vil si å være radikal, å ønske forandring. I familiehistorien Ericsson forteller, er det et historisk tankekors at det er den ene radikale, den som bryter, som er den eneste som sikrer familien kontinuitet og videreførelse: Forfatterens far, den nest yngste i søskenflokken, er kommunist og familiens desertør og bohem. Han bor i en annen by og meddeler seg bare en og annen gang gjennom brev og et sjeldent besøk. For forfatteren som forteller, er en av konsekvensene at familiemedlemmene hun skriver om i realiteten er nokså perifere bekjente som hun ved hjelp av forestillingens og spørsmålenes metode må mane fram i teksten, leseren blir en alliert i forfatterens genuine undring over hvem de var. En annen av konsekvensene er at bruddet mellom generasjonene blir til en rød tråd i generasjonsfortellingen. Romanene står på forandringens side, men å ønske seg forandring, betyr ikke at man aldri skal se seg tilbake.
Derfor skjer det noe rørende når Kjersti Ericsson vender blikket mot mødrene i den nyeste romanen hun har skrevet, «I begynnelsen var mødrene». Vi husker mødrene i «Hun, han og kvinnekampen» og den intense motviljen fortelleren føler i møte med morens hånd, en hånd som prøver å stryke datteren over håret for å rette på det. I «I begynnelsen var mødrene» snur perspektivet. Hvem strekker seg mot hvem? I en av romanens fineste scener trer moren fram for den aldrende fortelleren, slik hun så ut før hun døde, 74 år gammel, i en rød, innsvingt kåpe og med klipseøredobber. Hun er yngre enn fortelleren er nå, og fortelleren ser henne: Kan jeg stille de spørsmålene nå som jeg verken hadde omtanke eller interesse nok til å stille da? Hvordan var det å være deg? Du var mora mi, hva var du mer? Hun løfter hånda og vil stryke henne over kinnet, slik en vil trøste et barn. Men så er det noe i fortelleren som ikke får henne til å gjøre den lille håndbevegelsen. Hun trekker hånda sjenert tilbake, rører ikke ved kinnet hennes, streifer ikke engang ved skuldra. «Så går jeg for å leve mine dager til ende. Og hun er tilbake i grava,» skriver Kjersti Ericsson.
Har Kjersti Ericsson en litterær metode? Selvsagt har hun det. Hovedpersonen i «Hun, han og kvinnekampen» er arkeolog, et yrke jeg tenker ikke kan være tilfeldig valgt. Et sted i romanen beskriver hun yrket sitt og det hun gjør som en tilværelse der man utvider blikket på fortida, der man former spørsmål til redskaper for å grave ut det oversette og de oversette. Dette, at hun i en slik yrkesbeskrivelse betoner utgravingen av de oversette, synes jeg er betegnende. Hadde Kjersti Ericsson faktisk vært arkeolog, tror jeg det er slik hun ville gravd, og for forfatterens del er det også noe arkeologisk over skrivemåten. Det fins en scene fra «I begynnelsen av mødrene» der fortelleren åpner en kjøkkenskuff og krafser seg gjennom lagene. Hun løfter opp tingene som aldri tas fram, finurlige presanger, unyttige redskaper, lag for lag, skriver hun. Og der nede, helt på bunnen, ligger hjulvispen. «Jeg graver den ut som et kostelig funn, fortsatt ikke helt trygg på om den tåler berøring. Men alt er intakt: trehåndtaket til å holde i, hjulet med den fint riflete kanten, den vesle sveiva, de to vispene som snurrer rundt, møtes og forlater hverandre i elegante svinger, som i en menuett». Tingene graves opp og granskes, med forskerens spørrende metode. Hva er dette for en ting? Hvordan ble den brukt? Hvilke lengsler oppfylte den, hvilke skuffelser? Hva tenkte mor da hun pakket opp hjulvispen på julaften, i en gave kjøpt av fedrene, kanskje fordi ingen hadde kommet på å spørre husmødrene hva de egentlig ønsker seg? Hva lengtet femtitallets mødre etter, hva ville de ha? Slike spørsmål stiller hjulvispen, gravd fram fra lag etter lag med gjenstander i en kjøkkenskuff.
Også i «Den andre døden» graves det, og tingene velter fram fra overflaten, ikke bare fotoalbumene. Forfatteren graver fram et lommeur i en foret veske, en flat rar nøkkel i en bankboks. Bakerst i et skap hos en onkel: En muffe med møllkuler i, pakket ned i en papirpose, som tilhørte en av de unge døde søstrene. I Kjersti Ericssons romaner er tingene vi omgir oss med litterære skattekister og gnistrende tidskapsler. En dag er vi glemt alle sammen, og da er det kanskje slik vi trer fram – i form av etterlatte gjenstander som av en eller annen grunn kan ha hatt betydning for oss. Selv lurer jeg på hvilke ting jeg eier som kan ende slik, om jeg eier en klokke eller en stekepanne med usynlige armer som strekker seg langt inn i framtida, og som vil dukke opp i noens hender på 2170-tallet. Sannsynligvis ikke!
Min grandtante kjøpte en sofa som var så fin at hun tenkte den hadde armer langt forbi hennes egen levetid. Kanskje det var denne tanken som gjorde at hun kunne forsvare kjøpe ti det hele tatt. Hun deler denne livsholdningen med mange av dem som befolker Kjersti Ericssons siste romaner, de som befinner seg oppover i generasjonsleddene.
Det er dette tilbakeholdte. Hva venter de på? Hva holder dem tilbake? Hvorfor slår seg de seg ikke ned i sitt eget liv, setter seg godt til rette, hvorfor bruker de ikke livet? Jeg vet ikke, men i disse tre bøkene finnes noen av svarene.
På dagen i dag, den 18. januar 2024, vil jeg bare legge til en ting: Til lykke med dagen, takk for bøkene – og takk for kvinnekampen.
Kjersti Ericsson (1944) er en norsk kriminolog, forfatter og tidligere politiker fra Oslo. Ericsson var nestleder i AKP fra 1980 til 1984 og partileder dra 1984 til 1988. Kjersti Ericsson har også gitt ut en rekke faglitterære bøker og politiske skrifter. Hun debuterte som skjønnlitterær forfatter i 1968 med diktsamlingen Fotnoter i rødt. I flere av sine romaner har hun hentet stoff fra egen familiehistorie, som i den kritikerroste Den andre døden fra 2022.