17. juni 2019


 

Lucia Berlin (1936 – 2004) var en amerikansk novelleforfatter. En samling av Berlins beste noveller, Håndbok for vaskedamer, utkommer på Forlaget Oktober våren 2016.

Les novellen «Angel’s Laundromat», oversatt av Vibeke Saugestad

 

Angel’s Laundromat

 

En høyreist gammel indianer med slitte Levisbukser og et flott Zuni-belte. Langt hvitt hår, knyttet sammen med bringebærrødt garn i nakken. Det pussige var at i et år omtrent var vi alltid på Angel’s samtidig. Men ikke til samme tid. Jeg mener, jeg kunne dra dit klokka sju en mandag eller kanskje halv sju en fredag kveld, og så var han der allerede.

Det hadde vært annerledes med Mrs. Armitage, selv om hun også var gammel. Det var på San Juan Laundry på Fifteenth Street i New York. Puertoricanere. Gulvet fullt av flommende såpeskum. Jeg var ung mor den gangen og vasket bleier hver torsdag morgen. Hun bodde over meg, i 4-C. En morgen på vaskeriet ga hun meg en nøkkel og jeg tok den. Hun sa at om jeg ikke så henne en torsdag så var hun død og kunne jeg være så snill å gå og finne henne. Det var en fryktelig ting å be noen gjøre; pluss at jeg da også ble nødt til å vaske klær på torsdager.

Hun døde en mandag og jeg dro aldri tilbake til San Juan. Vaktmesteren fant henne. Jeg vet ikke hvordan.

I flere måneder, på Angel’s, snakket jeg ikke med indianeren, men vi satt ved siden av hverandre i de gule plaststolene som hang sammen, som på en flyplass. De skled på den opprevne linoleumen og lyden gjorde vondt i tennene.

Han pleide å sitte der og drikke Jim Beam og se på hendene mine. Ikke rett på dem, men i speilet tvers overfor oss, over Speed Queen-maskinene. Til å begynne med plaget det meg ikke. En gammel indianer som stirret på hendene mine i det skitne speilet, mellom gulnende stryking $1.50 dusinet og selvlysende oransje sinnsrobønner. gud gi meg sinnsro til å akseptere det jeg ikke kan forandre. Men så begynte jeg å lure på om han kanskje var fiksert på hender. Det gjorde meg nervøs, at han så på mens jeg røykte, snøt meg og bladde i årgamle ukeblader. Lady Bird Johnson på vei ned elvestryket.

Han fikk meg til slutt til å stirre på dem selv. Jeg så ham nesten smile fordi han tok meg i å stirre på mine egne hender. For første gang møttes blikkene våre i speilet, under ikke ha for fullt i maskinene.

Mitt blikk var panisk. Jeg så meg selv inn i øynene og ned på hendene mine igjen. Ekle aldersflekker, to arr. U-indianske, nervøse, ensomme hender. Jeg kunne se barn og menn og hager i de hendene.

Hans hender den dagen (da jeg la merke til mine) lå på hvert sitt stramme blå lår. Som oftest skalv de voldsomt og han lot dem bare ligge og riste i fanget, men den dagen holdt han dem i ro. De leirbrune knokene hvitnet av anstrengelse for å hindre dem i å riste.

Den eneste gangen jeg hadde snakket med Mrs. Armitage utenom på vaskeriet var den gangen hun fikk oversvømmelse på do og det fosset ned gjennom lysekronen i min etasje. Pærene brant fremdeles mens vannet sprøytet regnbuer mellom dem, og hun grep meg i armen med den kalde døende hånda si og sa: «Er det ikke et mirakel?»

Han het Tony. Han var jicarilla-apasje og kom nordfra. En dag hadde jeg ikke sett ham, men jeg visste det var hans smale hånd jeg kjente på skulderen. Han ga meg tre ticent-mynter. Jeg stusset, holdt på å si takk, men så skjønte jeg at han hadde ristesjuken og ikke greide å bruke tørketrommelen. Det er vanskelig nok edru. Du må vri pila med den ene hånda, putte i mynten med den andre, skyve ned stempelet, og så vri pila tilbake for å legge på neste mynt.

Han kom tilbake litt seinere, full, akkurat idet klærne hans begynte å bli slappe og tørre. Han fikk ikke opp døra, sloknet i den gule stolen. Klærne mine var tørre, jeg sto og brettet.

Angel og jeg fikk Tony inn på gulvet på strykerommet. Varmt. Det er Angel som står bak alle aa-bønnene og mottoene. en slurk er en slurk for mye. Han la en kald våt enslig sokk på pannen til Tony og knelte ved siden av ham.

«Tro meg, bror … jeg har vært der selv … langt nede i grøfta der du er. Jeg vet akkurat hvordan du har det.»

Tony åpnet ikke øynene. Enhver som sier at han vet akkurat hvordan andre har det er et fjols.

Angel’s Laundromat ligger i Albuquerque i New Mexico. På Fourth Street. Slitne butikker og skraphandlere; bruktsjapper med feltsenger, esker fulle av enkeltsokker og 1940-utgaver av Good Hygiene. Kornutsalg og moteller for elskere og fylliker og gamle damer med hennafarget hår som vasker klærne sine hos Angel’s. Purunge gifte chicanas bruker også Angel’s. Håndklær, lårkorte rosa nattkjoler, bikinitruser der det står Torsdag. Mennene deres har blå overaller med navn brodert i løkkeskrift på lomma. Jeg liker å sitte og vente på at navnene skal dukke opp i speilbildet av tørketromlene. Tina, Corky, Junior.

Det kommer ofte reisende til Angel’s. Skitne madrasser, rustne barnestoler surret fast til taket av bulkete gamle Buicker. Bunnpanner som lekker, vannsekker som lekker. Vaskemaskiner som lekker. Mennene sitter ute i bilene, uten skjorte, og kryster bokser med Hamm’s øl når de blir tomme.

Men det er likevel mest indianere. Pueblo-indianere fra San Felipe og Laguna og Sandia. Tony var den eneste apasjen jeg traff noen gang, på vaskeriet eller noe annet sted. Jeg liker å liksom skjele mot tørketromlene fulle av indianerklær, uskarpe virvler i lilla og oransje og rødt og rosa.

Jeg bruker Angel’s. Jeg vet ikke helt hvorfor, det er ikke bare på grunn av indianerne. Det ligger på den andre siden av byen for der jeg bor. Det er et vaskeri bare et kvartal unna på universitetsområdet, aircondition, myk rock i bakgrunnen. New Yorker, Ms. og Cosmopolitan. Konene til de vitenskapelige assistentene går dit og kjøper Zero-sjokolade og cola til ungene sine. Det henger et skilt der, slik det gjør i de fleste vaskerier: farging strengt forbudt. Jeg kjørte byen rundt med et grønt sengeteppe til jeg kom til Angel’s og det gule skiltet hans: Mer farge i tilværelsen? Her kan du farge så mye klær du vil!

Jeg så at det ikke ble dyplilla, bare mørkere grumsete grønt, men jeg ville tilbake likevel. Jeg likte indianerne og klesvasken deres. Den ødelagte Cola-automaten og gulvet som var fullt av vann minnet meg om New York. Puertorikanere som tørket og tørket. Telefonautomaten der var alltid i ustand, akkurat som hos Angel’s. Ville jeg ha gått for å finne Mrs. Armitage død en torsdag?

«Jeg er høvding i stammen min,» sa indianeren. Han hadde bare sittet der, nippet portvin og sett på hendene mine.

Han fortalte at kona vasket hos folk. De hadde hatt fire sønner. Den yngste hadde tatt livet av seg, den eldste var død i Vietnam. De to andre kjørte skolebuss.

«Vet du hvorfor jeg liker deg?» spurte han.

«Nei?»

«Fordi du er en rødhud.» Han pekte på ansiktet mitt i speilet. Jeg har virkelig rød hud, og nei, jeg hadde aldri sett en rødhudet indianer.

Han likte navnet mitt, uttalte det på italiensk. Lu-chi-a. Han hadde vært i Italia under annen verdenskrig. Og ganske riktig hang det et identitetsmerke blant de vakre halskjedene i sølv og turkis. Det hadde et stort søkk. «En kule?» Nei, han pleide å tygge på det når han var redd eller kåt.

En gang foreslo han at vi skulle gå og legge oss i campingbilen hans og slappe av litt sammen.

«Eskimoene kaller det å le sammen.» Jeg pekte på det selvlysende limegrønne skiltet: maskinene skal aldri være uten tilsyn. Vi fniste begge to, lo sammen på de sammenhengende plaststolene. Så satt vi der, tause. Eneste lyd var det plaskende vannet, rytmisk som bølger på havet. Buddhahånda hans om min.

Et tog passerte. Han dultet borti meg: «Store jernhest!» og så begynte vi å fnise igjen.

Jeg skjærer ofte folk over én kam uten grunn, som at alle svarte liker Charlie Parker. Tyskere er grusomme, alle indianere har en skrudd form for humor sånn som moren min. En av yndlingsvitsene hennes var den om fyren som bøyer seg ned for å knytte skolissa og så kommer det en annen fyr og banker ham opp og sier: «Du skal alltid knytte skolissa di!» En annen handler om en kelner som skal helle melk i kaffen til en gjest og kommer til å søle i fanget hans og sier: «Vel, det nytter ikke å gråte over spilt melk.» Tony pleide å gjenta dem for meg de dagene det var stille på vaskeriet.

En gang var han full, ubehagelig full, og havna i slåsskamp med to løsarbeidere på parkeringsplassen. De knuste Jim Beam-flaska hans. Angel sa at han skulle kjøpe en ny halvflaske til ham hvis han hørte på hva han hadde å si inne på strykerommet. Jeg flyttet klærne mine fra vaskemaskinen til tørketrommelen mens Angel snakket med Tony om Én dag av gangen.

Da Tony kom ut, stakk han myntene sine i hånda mi. Jeg la klærne hans i tørketrommelen mens han strevde med korken på Jim Beam-flaska. Før jeg rakk å sette meg skrek han til meg.

«Jeg er høvding! Jeg er apasjenes høvding! Drit og dra!»

«Drit og dra sjæl, høvding.» Han bare satt der, og drakk, så på hendene mine i speilet.

«Hvorfor bruker du apasjevaskeriet?»

Jeg vet ikke hvorfor jeg sa det. Det var en fæl ting å si. Kanskje jeg trodde han ville le. Han gjorde i alle fall det.

«Hvilken stamme tilhører du, rødhud?» sa han og så på hendene mine mens de fant fram en sigarett. «Vet du at min første sigarett ble tent av en prins? Er det ikke utrolig?»

«Nei, jeg tror det. Vil du ha fyr?» Han tente sigaretten min og vi smilte til hverandre. Vi var veldig nære og så sovnet han og jeg ble alene i speilet.

Det var en ung jente der, ikke i speilet, men ved vinduet. Håret hennes kruste seg i den fuktige lufta, en pistrete Botticelli. Jeg leste alle skiltene. gi meg styrke, gud. ny, helt ubrukt barneseng – ungen døde.

Jenta la klærne sine i en turkis kurv og gikk. Jeg flyttet klærne mine over på bordet, sjekket vasken til Tony og la på en mynt til. Jeg var alene hos Angel’s med Tony. Jeg så på hendene og øynene mine i speilet. Pene blå øyne.

En gang var jeg på en lystbåt utenfor kysten av Viña del Mar. Jeg bommet min første sigarett og ba Prins Aly Khan om fyr. «Enchanté,» sa han, men hadde ingen fyrstikk, viste det seg.

Jeg brettet vasken min, og da Angel kom tilbake gikk jeg hjem.

Jeg kan ikke huske når det slo meg at jeg aldri så den gamle indianeren igjen.