Høstens debutanter: Priya Bains

Priya Bains debuterer med diktsamlingen Med restene av mine hender i august. Samlingen er en rik og befolket bok om migrasjon, ritualer, sorg, forskjønnelse, avmakt og magi.

Hvem er du, Priya Bains?

– Hvordan svarer man på det spørsmålet… Jeg skriver dikt og er opptatt av politikk, liker å drikke øl og har nylig blitt et hundemenneske. Soltegnet mitt er fisk, månetegnet mitt skytte. Syns klimakatastrofen er skummel, vil gjerne være med på å gjøre noe med den. Veksler mellom å være veldig pessimistisk og veldig idealistisk. God på logistikk og ganske sta.

Hvor lenge har du skrevet?

– Jeg likte å skrive magiske fortellinger som barn og skrev mørke (og veldig dårlige) dikt på engelsk i tenårene. Jeg har hatt et par blogger, skrevet litt dagbok og alltid lagt mye i norskstilene mine. Mitt forhold til tekst er nok formet av å vokse opp med både internett og gode biblioteker. Men jeg begynte nok å å ta skrivinga på alvor, altså behandlet det som noe jeg faktisk kunne gjøre, først tidlig i tjueårene. Så fem-seks år, da.

Hva var kimen til dette bokprosjektet?

– Tror ikke jeg har noe enkelt svar på det. Boka inneholder flere tematikker som har opptatt meg mye lenger enn hva jeg har skrevet på dette prosjektet. Men de første faktiske tekstene kom under en skriveraptus hvor jeg skrev ti-tolv sider i en intensiv økt, og jeg kjente så og si umiddelbart at her var det stoff nok til en bok. Selv om jeg ikke stolte helt på følelsen da den kom. Det var som om store deler av formen ble gitt med de første diktene, og siden har jeg bare utvidet og utvidet innenfor de rammene. Så kanskje formen var kimen? Jeg vet ikke.

Hva skal du lese i sommer?

– Bøker jeg har hatt på leselista en stund. Blant annet MaddAddam-triologien til Margaret Atwood, Necropolitics av Achille Mbembe og Hurricane Season av Fernanda Melchor.

Hvilken litterær karakter ville du delt rom med på karantenehotell?

– Min første tanke var Ester Greenwood fra The Bell Jar. Kanskje ikke den mest lystige romkameraten, men likevel…

Gjennom et mylder av stemmer, et slags kor av nære og fjerne slektninger – foreldre, sønner og døtre, onkler, tanter og besteforeldre – gir disse diktene liv til en stor og utvidet familie, splittet mellom et her og et der. Det er på samme tid en omfavnelse og en konfrontasjon, fylt av lukter, syn, farger, gjenstander og fortellinger. «Med restene av mine hender» er skrevet i et språk som både er innlevd og distansert, varsomt og rått, ømt og sviende. Det er en bok om en families regler, smerte og kjærlighet, og om kraften og makten i kollektivet.

Les også

Forfatterportretter