30. juni 2021

I september debuterer Runa Skjeldal med romanen Eleonora, en roman om den første kjærlighetens betydning, om forventningene og de fluktuerende lengslene. Hvem er hun egentlig og hvordan kom denne romanen til? Vi har snakket med Runa Skjeldal. 

Hvem er du, Runa Skjeldal? 

– Jeg trives best i solfylte rom. Kusina mi beskrev meg en gang som snill, jeg håper det stemmer. Senvåren er min favorittårstid, i juni fylte jeg 23. Hvis anledningen byr seg prøver jeg som regel å foreslå at vi leker noe, gul bolle, eller blindegjemsel for eksempel, sardiner i en boks. I fjor gikk jeg på Forfatterstudiet i Bø, i år går jeg på Forfatterstudium 2 i Tromsø, men er bosatt i Oslo. Fra kl. 05-10 er de beste timene i døgnet. Lange brev- eller mailkorrespondanser gjør godt. De lengste tankerekkene kommer når jeg sykler en tur alene og forviller meg bort en stund, for så å finne veien tilbake. Før jeg sovner om kvelden tenker jeg på koppen med kaffe som venter om morgenen. 
 
Hvor lenge har du skrevet? 
 
– På ungdomsskolen valgte jeg alltid tentamensoppgavene som gjorde at jeg kunne dikte noe frem. Etter det spilte jeg piano i noen år, før skriften og språket tok over igjen. Nå oppleves det som nødvendig å skrive. 
 
Hva var kimen til dette bokprosjektet?

– Det er vanskelig å si hvor teksten kommer fra. Først i de siste rundene med redaktøren kjentes det ut som teksten kom dit den skulle være. I det siste har jeg lagt merke til at jeg ved å skrive avslører noe i meg selv. Kjønn, makt, ung og ekte kjærlighet er sånt som har surret og gått det siste året. Det tror jeg har smittet over. 
 
Hva skal du lese i sommer? 
 
Dukla av Andrzej Stasiuk er en bok jeg har lyst til å stjele hver eneste setning fra, den skal gjenleses. Jeg er i gang med trilogien til Beckett, og Italo Calvinos Du-roman Hvis en reisende en vinternatt. Leselista er lang. Jeg ser frem til å lese Glassklokken av Sylvia Plath og Karin Boyes samlede dikt ved sjøen, Møtestedet av Alain Robbe-Grillet og Syndfloden av Le Clézio i Oslos mange parker. Emily L. av Duras, Aracoeli av Elsa Morante og Den altså av Danielle Collobert på hovedbiblioteket, Knust speil av Mercè Rodoreda i senga om kvelden når alle andre sover, og så leser jeg som regel en av bøkene til Clarice Lispector i løpet av en sommer. 
 

Clarice Lispector

Hvilken litterær karakter ville du delt rom med på karantenehotell?

– På én side ville det vært godt å kunne snakke med en ny romankarakter. Ei jeg kunne utspørre om hva hun spiser til frokost, steker hun eggene på begge sider eller ikke, kanskje foretrekker hun dem kokt, ei som kunne fortelle meg om da hun fant en døende fugl eller nesten druknet en gang på ferie i Egypt. Men det ville nok tatt vekk noe av gleden ved å skrive henne frem. Den første jeg tenkte på var Ibsens Hilde Wangel. Hun dukker opp i to av samtidsdramaene, vi får derfor se henne både som halvvoksen og som ung kvinne. Hun popper stadig opp i tankene mine, samtidig vet jeg ikke om jeg hadde orket ti dager i samme rom som henne. Det er bedre å holde de litterære karakterene litt på avstand, kunne lukke boka hvis man trenger en pause. 

 

Ella studerer fransk, Audun er sykepleier, de utforsker verden og hverandre, hvem de er sammen endrer seg fra situasjon til situasjon. Runa Skjeldal skriver stemningsnært og suggestivt om den første kjærlighetens betydning, om forventningene og de fluktuerende lengslene. Med stor språklig intensitet utforskes sammenhenger og forbindelser mellom naturen slik den arter seg utenfor og inne i menneskene. 

Les også

Forfatterportretter
Julie Engvik

Høstens debutanter: Ida Frette

4. august debuterer Ida Frette med diktsamlingen Perverst navn på Oktober. Diktene er en løpende og inntrengende dialog mellom to stemmer, en samtale mellom to personer

Les mer »
Forfatterportretter
Julie Engvik

Høstens debutanter: Priya Bains

Priya Bains debuterer med diktsamlingen Med restene av mine hender i august. Samlingen er en rik og befolket bok om migrasjon, ritualer, sorg, forskjønnelse, avmakt og

Les mer »