Hvem er du, Malin C. M. Rønning?

Hvem er du, Malin CM Rønning?

– Jeg er en som har levd i et visst antall år, jeg har erfart litt forskjellig og jeg veit helt sikkert at jeg er hud og kjøtt og bein. Jeg har merka at jeg har mine preferanser, men de endrer seg jo stadig. Noe har likevel vedvart over lengre tid: jeg legger meg tidlig, men er alltid er for trøtt til å lese på senga. Jeg liker myke overganger. Jeg trenger ikke så mange ting, men tid og rom til å skrive. Jeg er jevn og stabil i humøret. Jeg har en tendens til å fremvise slitsom entusiasme for det ganske ordinære; natur og vær og dyr og fugler – entusiasmen vil liksom ikke avta, og jeg skjønner ikke hvorfor så mange er så tilsynelatende blaserte. Ellers – jeg veit også at jeg ikke er det jeg tenker, men det kan jo nevnes at jeg utvilsomt har mine lett misantropiske dager. Det er så mye som ikke fungerer, systemer og strukturer som undertrykker folk, og som sørger for at mennesker lever på bekostning av andre arter. Vi fortrenger og utnytter for å opprettholde en måte å leve på som ikke er bærekraftig: den antroposcentriske tenkemåten er problematisk. Men det finnes også myriader av kloke hoder som jobber for å få til gode endringer for framtida. Det finnes folk som sover ved siden av foreldreløse elefantbabyer om natta, for at elefantbabyene ikke skal føle seg aleine.

Når begynte du å skrive denne romanen?

– Selve skrivingen ble påbegynt i en campingvogn i Bø for fem år siden; først var det høst, så ble det vinter og tjue minus, da var det lettere å skrive enn å sove om natta. Prosjektet ble med videre til Gøteborg, der utvidet det seg i enda et par år.

Hvor har du hentet litterær inspirasjon til denne boka?

– Inspirasjonen finner jeg overalt – i myter og eventyr; fortellingen om Ridder Blåskjegg finnes for eksempel helt eksplisitt i romanen. Jeg finner den i trær og planter og drømmer og dyr. Jeg finner den i bøker om  trær og planter og drømmer og dyr. Jeg har tatt med meg min mammas historier om hvordan det var å vokse opp i skogen. Jeg har blitt grepet av Sally Manns fotografier, Andrei Tarkovskys fantastiske film «Mirror» fra 1975 og von Triers «Antichrist». Jeg har lest Ito Hiromis «Wild Grass on the riverbank», Anais Nins «Incestens hus» og Anna Kavans «Sleep has his house», og de har på hver sin måte, om ikke direkte, dytta borti forestillingene mine om hva tekst kan eller bør være. Så er det musikken, små vidunderligheter som åpner opp noen helt egne rom.

Om skogen

Du beskriver liv som kommer fra døde kadaver, insekter som lever på råtnet kjøtt, liv i død. Skogen de bor i virker nærmest magisk. Hvilken rolle spiller den i historien om Urd og hennes familie?

– Skogen som Urd bor i, er en slags syntese av flere ulike skoger. I Kerstin Ekmans essaysamling «Herrene i skogen», forteller Ekman om antikkens og romantikkens skog, en mild og vennlig løvskog som mer beskriver en skogsstemning, en konstruksjon og idé, enn en virkelig skog. Det er denne skogen vi møter i «En midtsommernattsdrøm», den magiske, men likevel siviliserte og håndterbare skogen. Så finnes den middelalderske, nordiske skogen som Ekman forklarer som et skremmende Utenfor, en sivilisasjonens grense. Her er skyggene under granene dype og mørke, det kravler og kryper, her er det vi ønsker å skjule, eller det vi skal holde oss unna, her er det før-kristne; her er hekser. Så finnes den faktiske skogen. Den som eksisterer også når vi ikke tenker på den. Det er den skogen vi sjelden ser, for landskapene kan være utilgjengelige, det er plasser som ikke er ment for folk. Her er det ingen til å vurdere av hva som er godt og ondt, bra eller dårlig. Et dyr blir spist av et annet dyr og kadaveret råtner og blir borte. Alt bare er, så lenge det varer. Disse tre forestillingene om skog, påvirker familien. Det er langt på vei nedarvede forestillinger, via kultur og historie, men denne familien lever samtidig så tett på den, og er så avskjært fra sosial kontakt med andre mennesker, at de opplever skogen på en helt egen måte. Dette kommer til syne via Urd, hennes måte å erfare virkeligheten på farger av og sprer seg til andre områder i livet, hun tar erfaringen med seg til byen, hun tar den med seg inn i klasserommet, hun tar den med seg i møte med andre mennesker. Og det oppstår en diskrepans, og ofte konflikt, i det øyeblikket hennes opplevelse av virkeligheten, som har sitt utgangspunkt i skogen, møter andre menneskers opplevelse, som er en ganske annen.

Om familien

Dette er også en roman om en familie utenom det vanlige. For Urd, romanens forteller, blir isolasjonen i skogen vanskeligere ettersom flere og flere av søsknene hennes forsvinner til byen. Urd er blant de yngste i familieflokken og må bli igjen. Hvordan er dette for Urd?

– Hennes første egentlige tapserfaring, er da den eldste broren flytter ut. Og fordi ingen forteller henne på forhånd hva som skal skje og forbereder henne på endring, blir tapet vanskelig for henne å håndtere. Hun lærer at de som flytter ut ikke kommer tilbake, de mister kontakten med hverandre, og for henne som ikke har mange gode relasjoner i utgangspunktet, er dette vondt. Så prøver hun å skaffe seg kontroll ved å holde øye med tingene, for hun har sett at ting forsvinner i forkant av at søsknene reiser, men det fører jo ikke til annet enn at hun får noe tid til å forberede seg på det som skal komme. Denne dekonstruksjonen er et spor gjennom romanen, huset faller fra hverandre, og Urds tapsrfaring utvider seg: hun lærer om alt hun skal miste, hun lærer at alt skal forsvinne og bli til noe annet enn det var, helt til slutt er ingenting igjen av det opprinnelige. Men i dét finnes kanskje et håp. Og Urd har levd lenge nok i skogen til å vite det.