Oslo vinteren 1993. Foto: Oslo byarkiv
Journalist og forfatter Joachim Førsund har intervjuet kollega Markus Midré om hans nye roman Biografi over ulevde dager, komedie, Oslo på nittitallet og Kurt Cobain.
Hvorfor har du skrevet en bok om en komiker?
–Det begynte egentlig med en slags generell observasjon, en slags magefølelse, som det ofte gjør når jeg skal begynne på et prosjekt. Starter ofte med ganske blanke ark. Men så var det en opplevelse av at mange jeg kjenner driver med komedie på ett eller annet nivå. Og en opplevelse av at folk jeg trodde skulle gjøre veldig alvorlige ting, som gravejournalister, eller skuespiller på nasjonalteatret, eller forfattere for den saks skyld, men gradvis har jeg en opplevelse av at mange skriver vitser eller jobber med tv-komedie. Så det var en slags generell betraktning.
Men du er ikke interessert i komikk selv?
– Nei, egentlig ikke. Jeg husker jo veldig hvordan stand-up og humor i Norge i oppveksten på 90-tallet, det var jo…
Det var ikke noe du så opp til?
– Nei, det var døvt. Det var veldig langt fra der jeg hadde lyst til å være, og veldig langt fra sånn jeg vil skrive. Men samtidig så er det jo sånn at, sånn på et privat nivå, respekterer jeg mer og mer en god vits.
Men hva er det du synes er interessant med en komikers virke da?
– Det som jo er veldig interessant og som er blitt veldig tydelig de siste årene er at det som er komikerens materiale er så plastisk. Hvordan det virker på publikum er så avhengig av hvem som er avsender og hvem som er mottaker. De tingene forandrer seg hele tiden, så en vits som ville fungert i februar, fungerer kanskje ikke nå etter korona. Eksemplene er så mange. Det er en brutal ting. Det som er komikerens valuta er på en måte deres egen bakgrunn.
Og det er jo nettopp det brutale som inntreffer i starten av romanen?
– Ja, hovedpersonen er i ferd med å sette opp et nytt standupshow med tre andre komikere. Kjernen i materialet hans er en slags satire over politikk og særlig da helseministeren. En dag under prøvene til forestillingen så blir hun borte, altså forsvinner hun.
Altså, hun blir meldt savna?
– Ja, hun blir meldt savna. Hun har vært på ski i Nordmarka. Og dette blir et slags nyhetsstrev. Hans materiale blir borte, og man kan egentlig ikke vitse om henne. For alle vitser om henne vil handle om død og fordervelse. Så alt det som har vært hans materiale blir medias materiale. Hennes liv blir også spilt ut i media.
– Det han trodde det har han ikke, og da står han veldig naken igjen som komiker.
Dette er jo også en bok om en litt skjør ungdomstid, likner den ungdomstida på din?
– Delvis gjør den jo det. Jeg vokste jo opp… Jeg er like gammel som hovedpersonen i boka, og er oppvokst i Oslo hvor handlingen utspiller seg, og jeg gikk også på Foss (videregående skole) hvor han også går, men dette er jo selvfølgelig en fiktiv historie, så dette er jo ikke biografien om meg. Men det er helt klart elementer av ting jeg har opplevd. Det er steder jeg har gått mye, og steder jeg har vært. Så jeg vil si at jeg har henta mye fra min egen oppvekst.
Det er en veldig distinkt geografi i den boka her. Hvor viktig er den?
– Jeg bestemte meg tidlig for at dette skulle være en oslo-bok, men jeg ville avgrense det til noen bestemte gater og strøk. Så det utspiller seg primært på st. Hansgaugen, med noen avstikkere hit og dit. Men med tyngdepunkt rundt st. Hanshagugen. Det ble viktig for historien, og også for skrivemåten. Minimalisere Oslo til noe mindre. En slags essens av hva man husker fra den tiden. Jeg skriver jo om et oslo som er gjenkjennelig, men også som har forandra seg såpass mye at det virker nesten litt eksotisk spnn det var på begynnelsen av nittitallet.
– Det var mens Oslo fortsatt var en helt død stille by på hverdager. Det skjedde ingenting. Kjedsomheten var mye større. Det er noe av den feelingen fra den tida som jeg har prøvd å skrive inn i den boka. Et startpunkt for skrivinga var at jeg fant et gammelt halvårskort for Oslo sporveier. Som var mitt eget. Som gjaldt fra september til slutten av mars. Og jeg tenkte på den enorme friheten som lå i det å ha et sånt kort, hvor man kunne bevege seg helt fritt i byen. Det fungerte som et slags identitetspapir, nesten.
Derfor ble det også, jeg valgte å gjøre det til rammen for denne fortellingen. At den utspiller seg fra september til april. Så alt som skulle skje i romanen hadde det som en ramme.
Jeg kunne sagt at det finnes et arkiv med kopier av for lengst utløpte reisekort. Utfylt og underskrevet av den reisende, stemplet av utstederen. Det finnes to kort, nesten identisk nummerert, dypt inne i bunken, det ene med kortnummer 00269311, det andre med nummer 002693 12. Hvert kort har et passbilde stiftet fast nederst til ven stre, det ene viser en ung jente med lyst, halvlangt hår, blå øyne, det andre en ung gutt med brune øyne, samme hår lengde, ullgenser, mørkt tørkle i halsen. Bildene ble tatt forskjellige steder, i ulike automater, men det samme blitz lyset sved mot ansiktene, de samme skyggene la seg, trakk seg sammen under øynene. På jentas bilde er stolen justert for lavt, slik at haken så vidt stikker opp i billedkanten. De er kategorisert med en v for voksen, men ingen av dem var myndige ennå. Kortet var gyldig gjennom tre årstider, høst, vinter og vår; disse seks månedene fra september 1993 til mars 1994 skulle romme alt vi var og alt vi ble, og er også rammen for denne delen av fortellingen. Kortet utløper ved fortellingens slutt, fortellingen begynner der reisen starter
Fra Markus Midrés Biografi over ulevde dager
Du var bare 19 år da du debuterte som forfatter. Går det an for deg nå å karakterisere den 19-årige debutanten, Markus Midré?
– Det går nok an, men jeg vet ikke hvor lett det er. Jeg var vel… Jeg debuterte jo da med lyrikk, men kunne vel kanskje egentlig ikke så mye om lyrikk. Jeg var jo ikke en spesielt belest person som nittenåring. Så jeg hadde vel mer et slags talent for å utrykke meg i et sånt kort, poetisk format, og så måtte jeg egentlig lære meg ganske mye underveis. Men jeg var nok en ganske alvorlig ung man, vil jeg tro.
Hvorfor heter boka Biografi over ulevde dager?
– Jeg tror vel, det var en tittel som kom, faktisk før disse dagene vi er inne i nå da. Hvor kanskje mange føler at de lever ganske ulevde dager. Men det kommer vel av en slags… Alle har en slags forventning om hva livet skal være fylt med. Og at de forventningene ikke blir helt oppfylt. Eller at livet bare passerer, det bare pågår uten at man tenker så mye over det.
Hvorfor begynner boka med et Nirvana-sitat?
– Ettersom boka utspiller seg på 90-tallet hvor Nirvana var utrolig store… Jeg skal innrømme at jeg ikke var en så stor fan av dem da. Det var vel knapt et fest eller et vorspiel eller et nachspiel hvor ikke en tv sto på, og så var det alltid mtv, og dystert og nirvana. Så har jeg sett litt tilbake på det. Hva var det med Kurt Cobain? Hva var kvalitetene hans. Så har jeg delvis lært meg å like det nå.
Delvis?
– Ja, det er fortsatt noe ved det som kan bli litt sutrete. Men det representer den tida for meg. Og jeg har prøvd å hente noe av det inn i romanen.
Er det riktig å si at hovedpersonen forelsker seg i en litt gåtefull jente som kanskje minner litt om Kurt Cobain?
– Det er nok litt sant, hun heter jo K. Hun ser kanskje litt ut som han, snakker litt som han og er opptatt av litt av det samme som han. Så på den måten har jeg kanskje skrevet han inn i boka, uten at det er han. Men det han representerer blir på en måte ivaretatt gjennom henne.
Det gikk ikke så bra med Kurt Cobain, må det være lov å si, hvordan går det med K i boka di.
– Historien om henne er vel også en tragedie, men hvordan det går må man kanskje lese boka for å finne ut!
Markus Midré (f. 1975) debuterte som nittenåring med diktsamlingen teori om tusen skygger (1995) til strålende anmeldelser, etterfulgt av samlingene Mirakelarkivet (1996), Kom alle mennesker (2000) og Formular (2003). Samtidig har han også markert seg som en stilsikker og finstemt prosaist, med romanene Elefantene (1998), Lungene (2002), Tunnel (2008) og Et ærlig ansikt (2015). Biografi over ulevde dagerer Markus Midrés femte roman.