Tornedalen, Pajala. 2017

Tage Airijoki kløv ut av førerhuset på gravemaskinen med motoren på tomgang. Myra var hardfrossen, kulden hadde kommet tidlig denne høsten. Allerede i oktober satte høytrykkene inn med isnende nordavind og minus tjue nesten en uke i strekk. Ettersom det nesten ikke hadde snødd på forhånd, fantes det ikke noe isolerende snølag, og telen satt allerede flere desimeter ned i bakken. Lis-Marie Mukka sto borte ved boreriggen og fomlet med sambandsradioen som hang utenpå refleksvesten.

     – Onkos prupleemiä? Er det problemer?

Tage vinket beroligende tilbake. Ifølge sikkerhetsbestemmelsene måtte de alltid være minst to personer under arbeid på myra. Døren til førerhuset skulle stå åpen uansett hvor kaldt det var. Og ingen sikkerhetssele, selvsagt. Det hadde hendt før at maskiner hadde gått igjennom og sunket med føreren, i bunnløse gjørmehull, han husket at faren hadde fortalt om en slik hendelse. En lastebil hadde brast gjennom isen på myra Vasikkavuoma. Føreren, en familiefar på hans egen alder, hadde vært sjanseløs. Kroppen måtte berges opp av issørpa av dykkere.

Solen sto lavt nå i november, hundre kilometer nord for polarsirkelen, selv om det var midt på dagen. De hadde nettopp hatt lunsj, helt kokende vann fra termosen i hvert sitt pappbeger med nudler og latt det svelle en stund. Skal sånt være mat for en skogsarbeider, ville farmoren hans ha fnyst. Men han satt jo stort sett på baken og dro i spaker, i motsetning til forfedrene, senete karer med spade og øks og håndsag, som felte trær og ryddet veier gjennom ødemarken.

Det lå noe i skuffen. Først tenkte han at det var en granrot, lys og seig. Men det vokste jo ikke trær her ute på myra? Kanskje landskapet hadde forandret seg gjennom historien. Han husket en gang de tørrla et skogstjern utenfor Jokkmokk. Noen gamle samer hadde protestert, de kalte tjernet sáiva. Ifølge folketroen var slike tjern hellige og hadde forbindelse med dødsriket. Men dreneringen av området var allerede besluttet, så de gravde et utløp og kom tilbake et par døgn senere. På bunnen av det som hadde vært en sjø, stakk det nå opp svære stubber. De var kullsvarte og glinsende, noen måtte ha slept dem dit, var hans første tanke. Folk fra lensstyrelsen ble tilkalt, forskere boret hull i virket, som viste seg å være overraskende friskt. Treet hadde tydeligvis holdt seg godt i det surstoffattige miljøet. Etter en ukes tid kom svaret fra laboratoriet. Stubbene på sjøbunnen var over tusen år gamle. Her hadde det vokst trær i en annen, varmere tidsepoke.

Tage Airijoki kjente derfor på en viss nysgjerrighet da han senket skuffen til bakken og klatret ned fra førerhuset. De fleste førere ville bare ha fortsatt å grave, særlig de yngre. Det var først med alderen at interessen for egen historie begynte å melde seg, for det som hadde gått forut for egen levetid. Jo eldre han ble, jo mer følte han seg som et ledd i en kjede som strakte seg bakover i tiden. Usynlige forfedre dannet en lang kø bak ryggen hans, mens ennå ufødte slektsledd ventet på å fortsette vandringen mot horisonten. Og av alle disse utallige skyggene var det han selv som sto her lys levende akkurat nå. Det var bare han som kunne gå fram og kikke i skuffen på gravemaskinen.

Nesten andektig nærmet han seg den uformelige substansen som lå og dampet i kulden. Han bøyde seg fram og grunnet. Det lignet verken grein eller rot, formen var annerledes. Fargen var for lys, en anelse gulaktig. Forsiktig tok han tak og dro litt. Stumpen kom litt opp, men satt fast i enden. Den lignet en beinbit av noe slag. Kanskje det var en tjuvslaktet elg som noen hadde prøvd å gjemme bort i myrhullet? Kanskje han skulle tømme skuffen forsiktig og se etter? Da han dro litt hardere, kjente han at beinbiten løsnet og kom opp av gjørma med en slafsende lyd.

     – Hva driver du med? spurte Lis-Marie på radioen.

Tage så henne vinke borte fra riggen. Kollegaen hadde merket at maskinen sto stille, og ville sjekke at alt var i orden.

     – Jeg tror det er best du kommer bort en tur, Lis-Marie.

     – Hva er det?

     – Bare kom. Nå med en gang.

Mens kollegaen trasket over den knirkende snøen, tok Tage en spade fra verktøykassen. Han stakk den ned i gjørma, dro til side mudder og gamle oppløste planterester. Lis-Marie kom med raske skritt, pusten dampet rundt henne. Det var viktig å ikke la maskinen stå lenger enn strengt nødvendig. Tage pekte mot skuffen.

– Et bein, sa Lis-Marie. Lå det i myra?

– Ja.

– Et dyr, sikkert. Bare grav videre.

Tage Airijoki betraktet den yngre kollegaen. Hvis han selv hadde vært i den alderen, ville han gjort nettopp det. Bare gravd videre. Gitt faen. Han pirket med spaden blant restene.

     – Ser du ikke?

     – Nei, hva da?

     – Det mørke der. Jeg tror det er tøy.

Lis-Marie virket skeptisk.

– En presenning, mente hun. Tjuvjegere pleier av og til å pakke elgkadaveret inn i en presenning når de har slaktet. Så det skal bli vanskeligere å få øye på.

– Kjenn selv. Dette er ikke plast.

– Ikke?

– Jeg tror det er klær.

En stund sto de tause i kulden. Vannet som hadde sivet ut på bakken, var allerede i ferd med å fryse. Lis-Marie skrittet bort til myrhullet, hun stirret ned i det svarte vannet. Der nede kunne hva som helst skjule seg.

– Ja vel, sa hun.

Tage dro opp mobilen fra beltehylsteret. Han tastet nummeret og hørte den kvinnelige vakten på alarmsentralen spørre hva som var på ferde.

– Politiet, sa han kort. Jeg skulle gjerne snakke med politiet.