Hver søndag i advent deler vi et juleøyeblikk fra noen av våre bøker. I Menn i min situasjon av Per Petterson møter vi Arvid Jansens på bar i Kongens gate.
Av Per Petterson
Kvelden var ødelagt, men jeg ble sittende ved bordet. Den roen jeg hadde følt, var borte, ingenting lå bak meg, alt som hadde skjedd meg sto i kø og var nå. Jeg drakk sakte opp halvliteren. Iblant så jeg opp mot bardisken der de ennå satt. De hadde slutta å snakke sammen. Hva mer kunne det være å si. Jeg forsøkte å betrakte andre ting, de andre gjestene, de var færre nå, og alle var enslige menn. Jeg så ut av vinduet mot Tollbugata, det snødde så vidt igjen, jeg kunne gå hjem, tenkte jeg, det var langt, men det ville være sunt for meg, oppklarende, jeg kunne gå alkoholen av meg, den røde kjolen av meg. Jeg hadde lyst på en akevitt til, men drakk jeg den, var løpet kjørt, da kunne jeg ikke gå noen steder. Jeg snudde meg og så opp mot bardisken. De var på vei ut. Han var veldig full nå, hun måtte støtte han gjennom døra, ut på fortauet, og jeg ble sittende i fem minutter, kanskje mer, før jeg reiste meg og tok losjakka sakte på meg, snurra skjerfet omstendelig om halsen og gikk opp til bartenderen og sa, du får ha ei fin romjul, og ga han hånda, og da måtte han jo ta den, han sa, i like måte, og jeg visste ikke hvorfor jeg ga han hånda, det gjorde jeg aldri ellers, jeg kunne ha vinka i stedet, det ville vært mer enn nok.
Og så var jeg ute i gata. Jeg ble stående på dørmatta. Jeg kunne gå hele veien til Bjølsen, eller jeg kunne ta drosje, den siste bussen hadde allerede kjørt. Jeg bestemte meg for drosje. Det var ingen drosje å se, så jeg begynte å gå ned mot Sentralstasjonen. Der var det alltid noen. Da jeg passerte Kongens gate, hørte jeg høye, sinte stemmer fra et sted nede i veien. Det var paret fra baren. Det sto ei drosje der med lyset på taket tent, den ene bakdøra åpen. Hun fikk øye på meg, hun ropte, hei du, forfatter’n, er det ikke deg, kan du ikke komme ned hit og hjelpe meg, jeg er i nøden, please, kan du ikke komme. Jeg var lei dem, jeg ville hjem, jeg kunne fint gått videre ned Tollbugata mot stasjonen, ingen ville ha klandra meg for det, men det var ikke sånn jeg var, og da gikk jeg dessverre inn Kongens gate til krysset der drosja sto, og inni bilen satt sjåføren bak rattet og så stivt ut gjennom frontruta uten å bevege seg en centimeter. Jeg får han ikke inn i bilen, sa kvinnen i den røde kjolen, og sjåføren vil ikke hjelpe meg, og innefra bilen sa sjåføren, jeg går ikke ut av denne bilen, det gjør jeg faen ikke, altså. Kan ikke du hjelpe meg, da, kjære forfatter’n, sa hun, men mannen hennes ville for alt i verden ikke inn i det baksetet. Jeg prøvde å bøye hodet hans inn under dørkarmen, men han ville ikke bøye verken hodet eller ryggen, og jeg sa, altfor høyt, men sett deg nå for helvete inn i den bilen så dere kan dra hjem, og jeg dytta han hardt, men han ville ikke inn. I stedet snudde han seg plutselig og slo meg rett i ansiktet, jeg vakla bakover og falt og landa på ryggen, og han kasta seg over meg.
Han var sterkere enn meg og vant til å slåss, men alkoholen gjorde at det ikke var så vondt når neven hans traff meg. Snøen hadde falt det meste av kvelden, og nå lå den høy i Kongens gate, for kommunen hadde ikke vært ute ennå for å måke. Det snødde fortsatt, klokka var snart ett, og han ville absolutt ikke inn i den drosja, men vi holdt det gående, og etter hvert glemte vi hva det var vi slåss om der vi lå og kava i snøen, vi bare fortsatte uten mål og mening, og drosja forsvant, og ei ny drosje hadde kommet og dratt igjen for lenge siden uten at vi la merke til det, og kona hans hadde også dratt. Vi stoppa og så oss omkring, og det var helt tomt i gata. Vi reiste oss. Det gjorde vondt i hele kroppen, i brys-tet, i sidene under ribbeina, i ansiktet, ved det høyre øyet. Jeg tørka meg under nesa og fikk blod på hånda, det måtte være fra det første slaget jeg fikk, og synet av blodet gjorde meg merkelig rolig, det føltes som en logisk avslutning på kvelden. Vi pusta tungt begge to, ganske høylytt i den stille gata. Til slutt sa jeg, ok, det var vel det, da, og han sa, det håper jeg. Det var jo ikke di skyld, sa han. Hva da, sa jeg. Det husker jeg ikke akkurat, men det var helt sikkert ikke di skyld. Nei, jeg trur ikke det, sa jeg, jeg skulle egentlig bare hjem, og vi ble stående med armene hengende tungt rett ned langs sidene, håndflatene åpne, han var flau, og jeg var flau, vi smilte flaut til hverandre og sa, ja ja, god jul, da, beklager det som skjedde, og så dro vi hver til vårt, mot hver vår drosjeholdeplass, jeg ned mot Sentralstasjonen, han den motsatte veien, opp mot Egertorget der drosjene sto på rekke bak Stor tinget. Han haltende, jeg haltende.
For Arvid Jansen er livet blitt et spørsmål om faste holdepunkter. Han oppsøker gamle slagmarker rundt i byen, drikker seg full, treffer damer og blir med dem hjem, eller kjører rundt i Mazdaen, hvor han også tilbringer nettene når senga blir et umulig sted.
Det er ett år siden Turid tok med seg de tre jentene og dro. En tidlig morgen ringer hun fra den nedlagte jernbanestasjonen på Bjørkelangen. Arvid plukker henne opp og kjører henne hjem til Skjetten. Men for en gangs skyld nekter han å gi henne det hun ber om. For i rekkehuset hun har flytta til, finner han ingenting av deres felles liv, der er han fullstendig utradert, han eksisterer ikke lenger.
Vigdis, eldstedattera, ser hva slags mann han egentlig er, tror Arvid, og dermed må hun ta avstand fra ham. Men samtidig er kanskje hun den som trenger ham mest.
Menn i min situasjon er en øm og skånselløs skildring av et liv i oppløsning.