17. februar 2020

Gyldendalprisen tildeles forfattere med et særlig betydelig skjønnlitterært forfatterskap, uavhengig av forlagstilknytning. I år gikk prisen til Øyvind Berg. For forfatteren betyr prisen i år frihet på flere måter. Her finner du Øyvind Bergs hoppende glade, men også dypt alvorlige takketale.

Av Øyvind Berg

Jeg er stolt og glad og takknemlig over å stå her i dag og motta Gyldendalprisen.
Min takknemlighet kjenner ingen grenser, jag vill tacka livet, men skal innskrenke meg litt
og først takke juryen, for at de leser mine skriverier med så stor åpenhet, mot og forståelse
og tar på alvor det jeg gjør, og er villig til å prise det.
Deretter vil jeg takke mine medskyldige, altså redaktørene for bøkene mine:
Gjennom mange år var det Torleiv Grue og Bjørn Aagenæs,
og deretter fra 2013: Geir Gulliksen og Cathrine Narum. Uten dem, ingen bøker fra min hånd.
Sist, men også først og fremst og aller mest og ikke minst, så må jeg takke Dina,
som jeg deler livet med i gode og vonde dager, og som til og med tar brodden av de vonde.

jag vill tacka livet

Jeg sa at jeg vil takke livet, men jeg har – helt fra unge år – levd for å skrive.
Skrivinga har gitt livet mitt retning, innhold og sammenheng.
Det som spontant oppstår i skriveprosessen – ord og fortellinger som snakker
til hele mennesket, til beinmargens floskler og kjærlighetens ytelser, til alle de små
bevegelsene i følelseslivet som i sum spiller opp en ufattelig medrivende musikk –
dette betyr mer for meg enn alt vi kan beregne når vi bader
i det filosofen kalte «den egosentriske kalkulasjonens iskolde vann».
Jeg har derfor tatt store sjanser og kasta meg ut på det dypeste dype dyp av et dyp.

Å dikte er å se, sa Henrik Ibsen.
Hans samtidige Mallarmé understreket at dikt lages av ord.
Vår nesten-samtidige Paul Celan skrev at der tok Mallarmé feil –
dikt smis av hele mennesket, kanskje særlig av det som er uten språk
for det som kommer til orde i diktninga er uansett noe usagt.
Altså må vi, som Henrik Ibsen sa, se oss nøye om.
Vi må lære å se forskjell på fiksjon og virkelighet.
Det høres lett ut, men i virkeligheten er det
en vanskelig kunst og et sjansespill, hvor vi tross alt aldri virkelig lykkes.
Derfor er det mildt sagt motiverende med en pris som denne.

Noe av det jeg gleder meg mest over, og som gjør dette til en litt uvirkelig lykkedag,
er at jeg nå kan kjøpe meg fri fra statens tyranni.
Det har seg sånn at 1. juli 1986 var jeg opptatt med å skrive boka Et foranskutt lyn
som kom ut samme høst, dermed klarte jeg ikke å betale et avdrag
og hele studielånet mitt ble overført til Statens Innkrevingssentral.
Noen år etterpå bestemte regjeringa at folk med betalingsproblemer
skal straffes med ti prosent rente – det er ensbetydende med
hvis man ser noen som er i havsnød og svømmer for livet
å spenne et blybelte om livet på vedkommende
og dette gjør man, vel å merke, for å holde moralen oppe.

Renters rente er samfunnets kraftigste ulikhetsmaskin.

Det er vanskelig å se klart når man ligger der og pruster i vannskorpa,
så la meg minne om Albert Einsten, som en gang spøkte med
at renters rente er verdens åttende underverk
og den sterkeste kraften i universet. Albert Einstein spøkte, for i motsetning
til enkelte økonomer visste han forskjell på naturkrefter og menneskeskapte.
Spøken til Einstein sier likevel noe om hvor kraftig dette rentemaskineriet er.
Renters rente er samfunnets kraftigste ulikhetsmaskin.
Når jeg her i dag blir fri fra denne faenskapen
og også får min ytringsfrihet tilbake, etter mange år i lenker
er det stadig flere tusen – også kolleger – som knuses langsomt i det samme maskineriet.

Vi trenger klarsynte diktere for å få slutt på denne politikken
sånn at flere enn meg kan gå videre og takke livet for alt hva det er verdt.
Staten trenger ikke å være en ulikhetsmaskin.
Både som mennesker, som forfattere og som samfunn bør vi ha helt andre forbilder
enn det kaldt kalkulerende dyret, Homo economicus.

Filosofer i fleng
har forsøkt å løse gåten:
Hvordan få et lykkelig liv?

Her er svaret:
La tenna fare.
Bli kjerring. Vær gammel.

Ingen smiler som tannlause gamle kjerringer.

Øyvind Berg (f. 1959) debuterte med diktsamlingen Retninger i 1982. Siden har han utgitt en lang rekke diktsamlinger, essays, skuespill og gjendiktninger. Fra 1986 til oppløsningen i 2011 var han et markant medlem i teatergruppa Baktruppen. I 2013 ga han ut Stećci. Ikke rot med knoklene mine. Bosniske gravskrifter 1200–1500 sammen med Dina Abazović, og i 2014 kom samlingen Gjennom mørketidaRoseromanen er Bergs romandebut.

Les også