MITT SKRIVESTED
AV KJERSTI BRONKEN SENDERUD
Siden jeg bor to steder, har jeg også to faste skrivesteder. Det ene er i en leilighet i en 1890-tallsgård i Gamlebyen i Oslo, en ikke spesielt stor leilighet, men med store vinduer og utsikt mot en park med mektige gamle trær: kastanje, eik, lønn. I parken yrer det av liv: fugler, hunder, lekende barn, her er det plass til tørste og slitne, rom som inntar måltidene sine, og mange og mye mer. Og ikke minst ligger ruiner fra det gamle Oslo her.
Jeg er glad i rommene og utsikten, jeg liker å se dyrene og menneskene som befolker parken. Da vi kjøpte leiligheten for noen år tilbake, kjente jeg med en gang jeg kom inn i den at her kunne jeg skrive.
Men stedet hvor jeg har skrevet lengst, og hvor jeg er nå da jeg får denne henvendelsen fra Oktoberjournal, er et småbruk etter besteforeldrene mine på Løten. Det var de som ryddet dette bruket på begynnelsen av 1930-tallet. Før det var det bare skog her. De felte trær og brøt opp jorda, med håndmakt og hest. De bygde hus og låve. De plantet apaler og rips-, stikkelsbær- og solbærbusker. Rabarbra. Stauder i bedene. Syrin, brudespirea og kaprifol ute på tunet. Et plommetre i le i sørveggen. De anla kjøkkenhage. Og de fikk alt til å vokse. Her oppe hvor det ikke er noen selvfølge, så høyt oppe i bygda, nær fjellet.
Som barn så jeg ikke så mye av dette, slik jeg gjør nå, eller jeg så det uten å merke meg det så mye.
Da faren min døde og søsteren min og jeg tok over stedet, skjedde det noe; før det var det ikke i tankene mine at jeg noen gang ville bosette meg her. Hva var det som fikk det til å endre seg? Kanskje har det med røtter å gjøre, kanskje med et større behov for stillhet etter mange år i byen, jeg vet egentlig ikke. Som regel er jeg her sammen med mannen min og hunden vår Cora, men jeg kan også, og har ofte, over lengre perioder, vært her alene.
Og her ved vinduet, i det som før var stuen til besteforeldrene mine, kan jeg sitte og se utover og like alle årstidene. Herfra ser jeg åkeren som tilhører småbruket, men som vi bortforpakter, jeg ser osper og bjørker, rogn, hegg, gran og furu. Og selv om det er litt gjengrodd, ser jeg steinrøysa jeg selv har vært med på å bære mengder med stein til under oppveksten. Jeg både ser og hører fugler. Særlig på forsommeren og høsten hører vi tranene. Og fasanen. Enkelte ganger løper også ett eller flere rådyr over jordet.
Jeg kjenner meg aldri alene her.
Bordet jeg skriver ved, er et gammelt bjørkebord etter oldefaren min, det har blitt meg fortalt at han pleide å spille bridge på det. Bordplaten er kvadratisk, på den ene siden finnes en skuff, naglene som fester beina er av tre. Ofte sitter jeg her, men like ofte sitter jeg på kjøkkenet, og om sommeren ute under epletrærne i hagen, mellom Skjeftaholm og Åkerø, hvis været tillater det. Stedet har blitt til noe som kommuniserer direkte inn i diktene mine, jeg opplever at jeg lytter til landskapet, og at det med sin hukommelse viser meg noe jeg ellers ikke ville sett.
Kjersti Bronken Senderud (f. 1971) debuterte med diktsamlingen Fremdeles i 1997, og har siden en rekke diktsamlinger, samt prosaboken Smeltevannet (2002) og romanene Huset (2007) og Bo (2017). Dikt fra Himmelen er en samling (2009) og Forgjengeligheten (2011) er gjendiktet til svensk av Ann Jäderlund. Hotellet er Kjersti Bronken Senderuds tolvte utgivelse.