Tove Nilsen om Maria Navarro Skaranger «En egen kraft»

Noen debutanter kan være famlende og vage, men Maria Navarro Skaranger kom med en egen kraft. Mange har prøvd å forklare kraften med det røffe Romsås-miljøet og det de kaller kebab-norsk, men kraften her – for meg – ligger i beskrivelsen av miljøet og menneskene, og ikke minst i det melodiske, både i språket og i de korte kapitlene som skaper et driv, det blir så lett å lese videre når det er luft mellom episodene.

 Da jeg skrev Skyskraper-engler for snart 40 år siden, visste jeg at jeg skrev fra et miljø mange mente noe om, uten å kjenne det fra innsiden. 

  Det samme med denne romanen fra Romsås. Jeg åpnet min drabantby-roman med setningen «Vi kom fra alle kanter av landet». Maria Navarro Skaranger kunne ha åpnet sin med «Vi kom fra alle kanter av verden». -Fra alle stedene i verden Mariana og menneskene hennes kommer fra. 

Du behøver ikke å ha bodd i østkant-drabantby for å huske de intense ungdomsskoleårene med hat-elskforhold til lærere og klassekamerater, alle forelskelsene, all tvilen, all energien – som komprimeres i disse fortløpende episodene og som har den fraværende broren som under- og overtråd, han som soner fengselsstraff og som sier at nå kan Mariana og lillebroren skryte av at de har eks-kriminell ghettobror. Dette er jo også en familieroman i komprimert form, med storesøsters ansvar for lillebror i spennet mellom mor og far og alle fortielsene.

 Det er så mye varme og ømhet i denne boka, i alle detaljene, som i åpningen av tittelkapittelet: «Hjemveiene, de sitter klistra på hjernen». 

  Hvor flott er ikke den setningen i all sin enkelhet? 

når virkeligheten etterligner fiksjonen, da skal en forfatter være glad.

   Og så kommer beskrivelsen av «blondegardiner først og så de feiteste røde gardina bak med gull på, helt lukka». 

  Det er et flott, men også et skummelt bilde.

  Når jeg tar 79-bussen og alle ungdomsskoleelevene velter høylydt inn, tenker jeg ofte at her kommer noen av hovedpersonene til Maria Navarro Skaranger – og når virkeligheten etterligner fiksjonen, da skal en forfatter være glad.

 Og til alle: Vær så snill, glem ordet kebab-norsk, det er så kleint og røper nesten klinisk avstand – men poenget her er jo at vi kommer så nær, for eksempel Mu2 :»for han så på meg med de svarteste tyrkerøynene sine, og enten han skulle gi frekk kommentar eller gå».

  Det er så fint.