Denne uka kom Merethe Lindstrøms nyeste roman «Fuglenes anatomi» ut. Vi har stilt forfatteren tre spørsmål om bok, dyr og den engelske landsbygda.
Fortelleren i denne romanen er forfatter og har trukket seg tilbake på den engelske landsbygda, hvem er hun?
Hun er en som prøver å forenkle tilværelsen, gjøre den mindre vanskelig og komplisert, delvis ved å isolere seg, men også gjennom det prosjektet hun konsentrerer seg om: å få bygget et fuglerom.
En stor del av handlingen i romanen er knyttet til byggingen av dette store fugleburet, et voliere. Du skriver ofte om dyr i tekstene dine. Hvor kom fuglene fra denne gangen?
Det er denne flokken med fugler som hovedpersonen har. Arbeidet med fuglevolieren i romanen er også en måte å gi form til tankene, gi dem et rom, skape noe ut av det som ofte er virvar, rot. Dette er en roman om å skrive, og om å tenke, om de tankeprosessene som er nødvendig for å bygge opp en tekst. Men også alle de avbrytelsene, alt det ustrukturerte som melder seg, som man ikke regnet med, men som likevel vil med. Fuglene blir et bilde på det, jeg synes det er noe sårbart og samtidig usårlig over dem.
Du flyttet selv til England for noen år siden. Hva er det med den engelske landsbygda som gjorde at du la handlingen hit?
Landskapet er også et språk, tenker jeg, og jeg har forsøkt å bruke det språket. Både i denne romanen og i Fra vinterarkivene er naturen og bygda eller landsbyen en stor del av teksten; det engelske landskapet er på en måte så strukturert, ordnet, og likevel preget av alt regnet, av årstidene, det er et kaos der også som passer meg og som passet denne teksten. Men det var egentlig ikke et valg, stedet i romanen er så nær meg, jeg har bodd i en engelsk landsby i fire år nå, og den bor i meg.
Hun som skriver i denne romanen har trukket seg tilbake til arbeidsrommet i Yew Tree Cottage, i en liten engelsk landsby. En ung gutt kommer for å bygge et fuglerom, om kvelden kjører hun ham til et jorde hvor han sier han bor, men det finnes ingen hus der. Mens gutten setter sammen fuglerommet, skaper hun en forbindelse via teksten hun skriver, trekker en tråd som ligner veiene gjennom det engelske landskapet, en sammenføyning mellom fortid og nåtid. Når hun ser seg i speilet, ser hun ofte moren sin, noen ganger er det døtrene hun ser. En hendelse i hennes egen barndom i Norge på sekstitallet blir et utgangspunkt for å forstå.
Fuglenes anatomi er skrevet i et lysende og vibrerende språk, som hakker, flykter og svever over et mørkegrønt landskap.