En etterlatt bok i en oppgang i Berlin banet veien for V.S. Tidemans nyeste romanprosjekt om den franske kunstneren Camille Claudel. Hvordan nærmer man seg et reelt liv når man skal skrive roman? Vi har snakket med V.S. Tideman om hans nye roman Min Camille C.
Hvem er denne Camille C. som du skriver om, og hvordan ble du oppmerksom på henne?
– Det korte svaret er at hun var en svært talentfull fransk billedkunstner og skulptør, som hadde et heller tragisk liv. Det lange svaret får man kanskje om man leser boken! Jeg ble først oppmerksom på henne for seks-sju år siden, da jeg fant en bok om henne og hennes kunst i inngangen til bygården hvor jeg bor i Berlin. Siden den gang har jeg lekt med tanken på å skrive min egen bok om henne, og nå er det altså gjort.
I hvor stor grad har du forholdt deg til historiske fakta når du har skrevet? Hvor store friheter kan man egentlig ta seg når man skriver om et menneske som har levd i virkeligheten?
– Godt spørsmål! I det store og hele vil jeg si at jeg har forholdt meg nokså etterrettelig til det meste; jeg har lest sekundærlitteratur og brev, og gjort en god del research på internett, men det finnes selvfølgelig også mange ting (hendelser, tanker, følelser, etc.) som jeg ikke vet noe om. Her, i disse blindsonene, har jeg diktet, eller prøvd å se for meg hvordan det kunne ha vært, basert på hva jeg allerede vet. For eksempel: Da Camille og Rodin reiser bort sammen, eller når han følger etter henne til England, eller tusener av andre eksempler som det ikke finnes noen «vitner» til, spredt ut over et langt liv. Jeg vet jo ikke nøyaktig hvordan det går for seg, jeg kjenner bare til omstendighetene, så å si, og må forestille meg resten basert på dem. Andre steder (ikke mange) har jeg bevisst skrevet mot hva jeg faktisk vet, for min egen boks skyld. Da har jeg tenkt: «Æh, det kan da ikke være så farlig om den hendelsen faktisk skjer først noen timer senere, et annet sted, og det funker bedre hvis jeg fremskynder den litt her!», mens atter andre steder har jeg skrevet uten forbehold om ting jeg kanskje ikke burde skrive uten forbehold om, eller vagt om ting jeg i virkeligheten føler meg nokså sikker på. Det er med andre ord en slags blanding. Og så har jeg, naturligvis, utelatt en hel del. Det er ikke til å unngå når man skriver en såpass ekstensiv bok som den jeg har skrevet. Man må hele tiden ta valg, og de valgene jeg har tatt, er den boken jeg har skrevet. Altså, «min» Camille C., en roman, ikke en fagbok.
Det er jo det ensomheten gjør: den former deg i sitt bilde, og det kan i kortere perioder være fint, men når ensomheten blir så omfattende som den ble for henne, er det ikke fint lenger, bare trist, usigelig trist.
I flere av bøkene dine har du skrevet om mennesker som på sitt vis er litt ensomme eller velger å være alene. I Jeg, rommet isolerte en mann seg på gutterommet. I Brev skriver en mann kjærlighetsbrev alene i en leilighet i Berlin. Camille omgir seg med mange mennesker i sitt skapende liv, familien, venninner i atelieret og elskeren Rodin, blant andre. Men hun er også en som støter folk fra seg, og som til slutt dør nokså alene og isolert på et sanatorium. Hvilken rolle spiller ensomhet, enten frivillig eller ufrivillig, for karakterene i dine bøker?
– Jeg vet ikke om det er noe jeg bevisst har tenkt på da jeg har skrevet disse bøkene. Det har bare blitt sånn, men det er kanskje en kjensgjerning at karakterene mine er ensomme, ja! Det kommer antagelig fra meg selv, min egen ensomhet, eller det faktum at jeg for det meste har skrevet om såkalte «outsidere». Det har vært det som har interessert meg. Når det gjelder Camille C., tror jeg også hun følte seg nokså ensom store deler av livet, både frivillig og ufrivillig, som du sier. Hun var et svært vanskelig/komplekst menneske, og jeg kan tenke meg at hun, som jeg, ville ha ensomheten – og samtidig ikke ville ha den – og så formet den henne i sitt bilde. Det er jo det ensomheten gjør: den former deg i sitt bilde, og det kan i kortere perioder være fint, men når ensomheten blir så omfattende som den ble for henne, er det ikke fint lenger, bare trist, usigelig trist. Uff, for en stusslig måte å ende et intervju på, men slik var det nå engang. Det var trist! Så kan man selvfølgelig si at hun hele tiden hadde et valg og at hun til tider var omgitt av mennesker som hjalp, eller ville hjelpe, henne, men hun lot seg ikke så lett hjelpe, på grunn av hvem hun var. Jeg tror det var sånn. I den rekkefølgen.
Min Camille C. er en roman om den franske billedkunstneren og skulptøren Camille Claudel. Våren 1881, 16 år gammel, flytter Claudel med familien til Paris for å bli elev ved Académie Colarossi, en av svært få kunstinstitusjoner som tar imot kvinner. Snart blir hun Auguste Rodins elev og en av hans mest betrodde assistenter, et forhold som snart utvikler seg til noe mer og som kommer til å prege Claudels liv og kunst lenge etter at tiden deres som elskere er over.
«Min Camille C.» er skrevet som en direkte henvendelse fra en tilbaketrukket og etterstilt forteller, i et detaljrikt, manende og spørrende språk. Det er en mørk og fascinerende fortelling om lidenskap og isolasjon, skapertrang og drift mot ødeleggelse.