Trikken fra Sagene kommer skranglende gjennom en sverm av flagrende gule løvblader. Så kraftige er vindkastene at flere trekroner på St. Hanshaugen blir blåst nakne. Underveis fra Ila skole blir Zacharias og jeg stående ved Narvesenkiosken og stirre på dette sporvogntaket som brått er svøpt i gult.
Like etterpå har den ene strømledningen til den sølv-grå trolleybussen greid å rive seg løs med et kraftig gnistregn, midt i lyskrysset mellom Ullevålsveien og Waldemar Thranes gate. Vi tar turen ned dit for å følge med i busskonduktørens strev med å få ledningen på plass i all motvinden. Da 21-bussen drar øst-over og den butte 13-trikken med alle de visne bladene på taket fortsetter ned mot brattbakken, blir vi enige om en avtale for kvelden, før vi drar videre, han mot Bislett og jeg mot Doblougløkka.
«Camp Rising Sun, n.y.» står det stemplet på luftpostkonvolutten som ligger i postkassa hjemme på Dobbern denne dagen, adressert til Nils Bjørn Hå, Colletts gate 15c, Oslo, Norway, Europe.

Noen timer etter at dette brevet er blitt lest i en målløs blanding av uro, skrekk og forventning, går Zakk og jeg på kino for å se Marilyn Monroe spille mot Jack Lemmon og Tony Curtis i Noen har det hett.
Det er stor tilstrømning til denne filmen, og i billettkøen inn til Saga i Klingenberggata havner vi tett inntil en lattermild venninneflokk på vår egen alder, der to kortklipte jenter holder hverandre i hendene.
Denne typen smuglytting lar vi oss innimellom lokke av: å være så stille at vi får med oss hva som blir sagt blant folk i nærheten. Den lange jenta med fregnene kan minne litt om den sjølsikre Pippi Langstrømpe. Den lyshårede venninnen hennes ser ut til å ha et mer spinkelt vesen og står så nær meg nå at jeg kan fornemme den nyvaskede lukten av håret hennes. Jeg legger merke til noen bitte små dråper av svette som er synlige i nakkegropen. Fregnejenta snur seg mot den lyshårede venninnen sin og utbryter:
Egentlig heter hun visst Nora, akkurat som deg.
Hvem da?
Marilyn, vel.
Vær så snill, Ester! Kan du slutte med det der?
Men det er sant, svarer Ester. Nora Jeane Mortenson het hun opprinnelig, det har jeg lest i Filmjournalen.
Jenta med lys cutting og dråper i nakken slipper taket i neven til venninnen sin: Norma het hun, ikke Nora. Og faren hennes skal ha vært en norskamerikansk sjømann med slekt fra Haugesund.
Kødder’u med meg, eller?
Det gjør jeg vel ikke. Normas foreldre bodde sammen bare i et par år.
Åssen veit du det?
Det er Jan som har fortalt det.
Hvilken Jan da?
Fetteren min fra Haugesund, Jan Mortensen. Han er helt opphengt i alt som har med Marilyn å gjøre.
Å ja?
Han påstår iallfall at han er i slekt med henne. Det er bare å spørre ham.
Deretter drukner de to stemmene i latteren fra jenteflokken. Møysommelig beveger kinokøen seg framover. Da det bare er ti–tolv meter igjen til billettluka, går det på ny an å skjelne stemmene til de to venninnene. Den ene erklærer:
Nå må du ikke bli fornærma, Nora.
Hva er det nå, da?
Veit du hva brutter’n sier, eller?
Nei.
At av og til er det akkurat som om du prøver å le på samme måte som Marilyn, men uten helt å få det til.
Og du sier at du ikke prøver å mobbe!
Uten videre forlater den lyshårede jenta filmkøen og marsjerer med rank nakke mot utgangen – inntil hun like brått ombestemmer seg og vender tilbake til de andre. Underveis inn i kinosalen setter Zacharias blikket i meg og utbryter:
Det er noe kjent med henne.
Hvem da?
Hun med alle de fregnene. Jeg er dønn sikker på at jeg har sett henne før et sted, men jeg greier ikke å komme på hvor. Også jeg har en fornemmelse av at det er noe kjent ved de to venninnene.