Vårens debutanter: Helene Torvund

Helene Torvund debuterer med Det lille vi vet om Sib i disse dager. En bok om sykdom og kroppens sårbarhet, om å lære å sanse på nytt, og om å finne en plass blant de levende. Vi spurt den Københavnbaserte forfatteren hvem hun er, hvilke bøker hun har i stabelen på nattbordet og hvem Sib, som vi vet så lite om, egentlig er.

Hvem er du, Helene Torvund?

– Tja, det er selvfølgelig vanskelig å si noe kort og konsist om den saken, særlig fordi jeg er i ferd med å ferdiggjøre (nok) et kapittel i livet, og ennå bare har vage ideer om det neste. Jeg bor i København, men flytter snart til Oslo. Jeg har en yrkesrettet bachelor, en kunstnerisk utdannelse, snart en akademisk master, og nå prøver jeg å finne ut hva jeg egentlig vil videre, basert på et kildemateriale bestående av jobbutlysninger, kursbeskrivelser og dagdrømmer. Om mine livsvalg er resultat av ukonstruktiv beslutningsvegring, eller en livsbejaende ”ja takk, begge deler”-holdning, kommer kanskje litt an på øyet som ser, men jeg har hvertfall gjort og lært mye spennende. Og ellers er jeg helt grei.

Hvor lenge har du skrevet?

– Jeg pleier si at jeg alltid har skrevet, men det er ikke helt sant. Jeg skrev en del som barn og ungdom, og interessen for det festet seg nok som en del av min identitet. Men i tyveåra skrev jeg ingenting. For fire år siden fikk jeg et innfall (tredveårskrise?), og søkte meg inn på en skriveutdannelse i København. Etter det har jeg skrevet masse, men det går i bølger. Intense skriveperioder, og så ingenting i lang tid, før inspirasjonen gradvis bygger seg opp igjen. Det å sitte og skrive er en rus for meg, jeg blir ekstatisk, hyperfokusert og selvgod. Først når jeg sender det fra meg til en leser, slår selvkritikken inn. Det er en knallhard bakrus.

Hvor fant du inspirasjonen til Det lille vi vet om Sib? Og hvem er egentlig Sib?

– Inspirasjonen er hentet fra alt mulig rart jeg går og tenker på, føler og ser, og særlig fra sykdomserfaringer. Boken går veldig direkte inn i noen store, allmenngyldige emner som jeg på ingen måte er den første som skriver om, men jeg håper jo den likevel er verdt å lese.

Sib er en (fiktiv) avdød kunstner og menneske, men i boken er hun nok litt av en ikke-karakter, på mange måter. Ingen vet særlig mye om henne, hovedpersonen bare beveger seg rundt i hennes gamle hus og omgir seg med spor etter henne. Hvis vi ser bort fra kunsten hennes, er nok det lille biografiske vi lærer (og ikke lærer) om henne, litt inspirert av familie. Jeg har ikke så mye felles språk med den ene halvdelen av slekten min, og derfor kjenner jeg dem og deres liv dårlig, men jeg vet det er en rik historie der som jeg iblant prøver å nærme meg på ulike måter. Jeg vender ofte tilbake til et bilde av mormors familie som er tatt i 1948, etter noen ufattelig harde krigsår. Navnet Sib er hentet derfra, nærmere bestemt er det et fragment av navnet til min oldefars søster (hun het Sibinka, et nydelig navn), men det gir meg andre assosiasjoner også. Sib er kanskje (blant annet) en representant for alt man ikke har tilgang til, men som virker i en på en eller annen måte, noen ganger på tvers av tid og rom.

Hvilken bok ligger på nattbordet ditt nå?

– Jeg er typen som har tjue bøker i en skjev stabel på nattbordet, og sjelden leser noen av dem fra perm til perm. Men det er godt å ha dem der. Da jeg var helt liten hadde jeg i en periode en fuglebok for voksne, kalt “bågen”, med meg i sengen som kosedyr (er redd ingen som har blitt kjent med meg i voksen alder vil bli overrasket over denne anekdoten …). På nattbordet mitt akkurat nå ligger det blant annet en diktsamling av Jackie Wang som heter The Sunflower Cast a Spell to Save Us From the Void. Tittelen alene er en nattbordsamulett verdt å samle på. Og så har jeg Jeg, Unica av Kirstine Reffstrup liggende; jeg gleder meg for tiden til å lese hennes nye, Jernlungen. Og så kan jeg nevne Maddie Mortimers debutroman Maps of Our Spectacular Bodies, som jeg er nesten halvveis gjennom. Først var jeg litt gretten fordi jeg har lekt meg med et lignende konsept selv, men Mortimer gjennomfører det så mye bedre uansett, så nå nyter jeg bare leseopplevelsen. Hovedpersonen er dødelig syk, og livet hennes skrives frem gjennom hennes og andres minner, og gjennom kreftsvultens tilgang til minnene hennes i en form som er kroppslig og materiell, men samtidig ofte drømmeaktig symbolsk. Det er eksperimenterende og godt, og fortjener hypen!

Hvilken litterær karakter ville du sittet fast i bilkø med?

– Jeg må innrømme at jeg stort sett ikke klarer forestille meg litterære karakterer som personer man kan snakke med på den måten. For meg er de helt integrert i det universet og det språket de befinner seg i mens man leser dem, og jeg fester meg sjelden ved dem som personligheter. Altså, det finnes sikkert unntak, men jeg er visst ikke i stand til å grave dem frem fra hukommelsen akkurat nå. For å svare på spørsmålet likevel, så tror jeg ikke det hadde vært så verst å sitte fast i bilkø med en morsom og klok Vigdis Hjorth-fortellerstemme, som kjører monolog hele bilturen, på godt og vondt. Men det høres jo mistenkelig likt ut som å lytte til en lydbok.

Helene Torvunds Det lille vi vet om Sib er ute nå!

Det lille vi vet om Sib er en samling poetiske prosatekster som i et konsentrert og stilsikkert språk utforsker sammenhengene mellom kropp og sansning, tid og sted, liv og død.

Jeget i tekstene befinner seg i et nytt landskap. Hun har nylig fått jobb som vert på et bygdemuseum til minne om den lokale tekstilkunstneren Sib. Gjennom den underlige forbindelsen som oppstår mellom jeget og den avdøde kunstneren, nærmer hun seg erfaringer som ikke alltid kan rommes i det felles språket vi har tilgjengelig.

Det lille vi vet om Sib er en bok om sykdom og kroppens sårbarhet, om å lære å sanse på nytt, og om å finne en plass blant de levende.