I Runa Skjeldals debutroman Eleonora blir Ella påminnet Ravels strykekvartett en morgen hun ligger i senga med kjæresten Audun. Hun ser lyset i riller på Auduns bryst og tenker på musikkens bevegelser. Hva er det med Ravels strykekvartett som gjør at den dukker opp i Ella og Auduns rolige og intime morgen?
Hørselen, et supplement til synet for å forstå omgivelsene våre. Skalaøvelser over et flygel fra en leilighet med balkongdøra åpen, nølingen der tommelen skal under langfingeren og treffe F-tangenten. En volvo tuter i lyskrysset. En overhørt samtale. Med musikk er det annerledes. Hørselen aktiveres på en annen måte. En sanseopplevelse jeg stadig vender tilbake til.
Når spørsmålet er Hva er det med Ravels strykekvarett?, er svaret ganske enkelt: Ravels strykekvaretett. Jeg vil allikevel forsøke å si noe om hvorfor den har sneket seg med i Eleonora.
Sist jeg snakket om Ravels strykekvartett var på fransk. Jeg tar toget hjem til Rælingen i håp om å finne de to år gamle notatene. De skal ligge i en av mine mange dagbøker. Sola er et gult øye utenfor togvinduet. En streng kvinnestemme ber en engelsk bulldog om å sitte. Hunden knurrer, gir fra seg et bjeff. Hundesikkel drypper fra munnviken.
I skjæret fra en lyspære med konisk lampeskjerm, blar jeg meg frem i dagbøkene. Det er sjeldent jeg leser i dem, bortimot aldri. Først og fremst er det side opp og side ned med uleselig håndskrift. Fra kjøkkenet kan jeg høre faren min ta ut av oppvaskmaskinen, det klirrer i bestikket. I dagboka er det post-it lapper med lister: Vaske 40 grader hvitt, Pakke til Trondheim, Ringe Jenny. Det er også latin-gloser bøyd i kasus, postkort som avbilder et fjelllandskap, det fonteiske alfabetet, en museumsbillett, et ødelagt armbånd jeg ville ta vare på. Jeg har skrevet av et T.S Eliot-sitat som kjennes overraskende relevant: «Det som skjer når et nytt kunstverk blir skapt, er noe som hender samtidig for alle de kunstverk som forelå fra før.»
I notatene til presentasjonen oppdager jeg at jeg har husket feil. Presentasjonen handlet hovedsaklig om Debussy. Jeg forteller at hans far eide en porselensbutikk, og at moren var skredder. Lenge var det Debussys strykekvartett Ella lå i senga og hørte for seg fragmenter av. Ella spiller bratsj, oftest en mellomstemme. I Eleonora hun fått melodistemmen. Hvorfor jeg skiftet fra Debussy til Ravel mot slutten er ikke godt å si, en forskyvning som kjentes riktig, det falt på plass. Dette hemmelighetsfulle ved skrivingen som er vanskelig å sette ord på hva er.
Det er mye som tilsier at Debussy, bevisst eller ikke, modelerte sin strykekvarett etter Edvard Griegs strykekvartett i G-moll. Begge kvartettene utvikler seg fra et tema som starter med de samme fire tonene. I tillegg benytter både Debussy og Grieg de samme modale akkordprogresjonene. Den frygiske skalaen, en mollskala. Et halvt trinn, et helt, et helt, et helt, et halvt trinn, et helt, et helt.
Jeg lånte notene i musikkavdelingen på biblioteket, satt i parken ved Lille Lungegårdsvann og lyttet, fulgte med, det var som å våkne til nye solers gull. Det var i august, eller starten av september.
Ravel avsluttet sin strykekvartett i 1903 og som Grieg og Debussy, var det hans eneste. Han la ikke skjul på at Debussy var en stor inspirasjonskilde for ham, og modellerte sin strykekvartett etter Debussys. Derimot er det Gabriel Fauré, Ravels lærer, verket er dedisert til. Uten sammenligning forøvrig vil jeg si at Eleonora ikke ville vært skrevet hvis ikke jeg hadde lest Duras, Stein, Rodoreda, Berssenbrugge, Lispector og Stasiuk, eller bøker av andre forfattere som har virket inn i teksten og i meg, mer eller mindre bevisst.
Saktetoget tilbake til Oslo. Regndryss tapper mot ruta. Jeg putter i øreproppene og trykker play. Kombinasjonen av formalitet og sensualitet, Ravels mesterlige bruk av tonefarge. I blant glemmer jeg at det kun er de fire instrumentene, tidvis høres det ut som en fyldigere strykeseksjon. Frihet og spontanitet. Sykliske temaer. Helst skulle jeg hørt det på et anlegg med høytalere, ligget i sofaen med øynene lukket. Aller helst skulle jeg hørt det i en konsertsal, i et rom hvor klangen avhenger av hva veggene er laget av, hvor jeg kunne se pusten i fire kropper. Ellas kjennskap til Ravel gror dypere enn mitt. Hun er halvt fransk, og hun har spilt musikken selv.
Avslutningsvis må det også innrømmes at jeg kobler strykekvartetten til forelskelse. Det var en kjæreste som spilte den av for meg første gang jeg hørte den. Det var sommer, og enkelt å elske. Det er kanskje derfor strykekvartetten endte opp mellom Ella og Audun i senga, en morgen lyset faller i riller over Auduns kropp.
Ella studerer fransk, Audun er sykepleier. De utforsker verden og hverandre, og hvem de er når de er sammen endrer seg fra situasjon til situasjon.
Eleonora er en suggererende roman om den første kjærlighetens betydning, og om forventninger og lengsler. Med stor språklig intensitet utforskes sammenhengen mellom naturen slik den arter seg både innenfor og utenfor menneskene.