30. august 2019

AV HANS PETTER BLAD

Å tegne som forfatter

Det var 33 år siden jeg siste hadde tegnet da jeg, høsten 2018, uten den minste idé om hvorfor, plukket fram en ubrukt notatbok (uten linjer), grep blyanten, og begynte å tegne på nøyaktig samme måte som jeg hadde tegnet fram til dagen da jeg stuet vekk, ikke bare blyanten og tegnesakene, penslene, oljemalingen og akvarellskrinet, men også alle de høyt elskede kunstbøkene mine, ja, de fleste ga jeg rett og slett bort.

Min første tegning som 56-åring var en kopi av Ingres, hans Portrett av Monsieur Bertin, skissert med raske, nonsjalante streker. Deretter tegnet jeg Vladimir og Vera Nabokov, så Helmut Newton, Marguerite Duras, Coco Chanel, Truman Capote, Yves Saint Laurent, Clarice Lispector, Samuel Beckett og maleren Georges Rouault (med monokkel), alt i løpet av noen hektiske dager, uten at dette ødela for skrivingen eller stjal tid. Å tegne ble utvidelser av dagen, et tillegg i antall timer i døgnet til min disposisjon. Jeg skrev disse ansiktene med blyant og viskelær.

åpenbart var det ansiktet, realistisk gjengitt, som interesserte meg å gjenskape.

Et postkort viste et stilleben av Willem van Aelst, men å tegne blomster ga liten tilfredsstillelse, ei heller å kopiere et «primitivt» selvportrett av Picasso; åpenbart var det ansiktet, realistisk gjengitt, som interesserte meg å gjenskape.

De tidligste minner av kunstnerisk praksis handlet om å utvide ens egen signatur til å bli et bilde. Jeg hadde akkurat begynt på skolen og kunne sitte time etter time på å meisle ut en egen personlighet gjennom vidløftige variasjoner over navnet, signaturen som både form og innhold. Innerst, navnet, så, som årringer, en ny farge presist tegnet rundt navnet, til navnet fylte hele arket, et monumentalt løfte om å fylle virkeligheten med mening.

Deretter: Alle verdens flagg, et frivillig tillegg til leksene («da Ceylon ble selvstendig tok det i bruk flagget til det gamle kongeriket Kandy», og så videre). Dager i strekk på hytta i sommerlig regn, en endeløs rekke av tegneseriefigurer kopiert, Donald, Asterix, Tintin, time etter time ved spisebordet mens det øste ned ute. Så, med ett, solskinn, og tegningen ble glemt.

Glemt, til mørket må ha senket seg, midt i tenårene, da det føltes påtrengende å se på bilder, malerier og tegninger, antakeligvis skapte Oslo, selve byen, slik den var på 70-tallet, en fullkomment grå, intetsigende, trist og meningsløs by, et mørke, en ensomhetsfølelse, et sinne, en rastløshet, et behov for å skape mening og skjønnhet der ingen mening eller skjønnhet fantes.

The artist and his mother © Estate of Arshile Gorky

«I det øyeblikket du fester to eller tre tegn på et ark, oppstår en relasjon», sier David Hockney i A History of Pictures, det bildet jeg husker aller best fra ungdommen er Arshile Gorkys Kunstneren og hans mor, han fortsetter: «Alt avhenger av det: Menneskets evne til å se et tegn som en avbildning», jeg oppdaget at det var noe svært rørende, når familiemedlemmer ble fotografert ved siden av hverandre, jeg tegnet moren til Pier Paolo Pasolini ved siden av sønnen, søsteren til Luchino Visconti sammen med sin berømte bror, en pur ung Virginia Woolf tett inntil faren, men jeg løftet umerkelig blikket hennes. Jeg kunne ha latt det forbli senket, men jeg valgte (og det var en overskridelse og en inngripen i hennes verden), å løfte det.

Virginia Woolf løfter blikket. © Hans Petter Blad

Å tegne er, kanskje i enda større grad enn det å skrive, en måte å komme i kontakt med dype lag i seg selv på, helt uavhengig av kvaliteten på «verket», fordi selve handlingen i seg selv er så meningsfull, i kraft av å være anarkisk. De første strekene og «tegnene» på et ark vil nødvendigvis framstå som skjødesløse sammenlignet med tekstens iboende orden, gjennom grammatikken, den alltid nølende, forsiktige tilnærmingen til det som skal avbildes, bringer nødvendigvis tankene hen på en første berøring og den forelskedes beskjeftigelse med nederlaget og selvforakten.

Fem elendige tegninger av Ann Jäderlund før den sjette endelig, den styggeste, rent håndverksmessig, avslørte hennes natur. Tranströmers panne forble urørt av blyanten, alt annet i ansiktet hans ble preget av blyantens tegnsetting, men å føre inn rynker eller å skyggelegge pannen var utenkelig, bare den nakne pannen syntes å beskrive hvordan han tenkte.

 

Tomas Tranströmer tenker. © Hans Petter Blad

Under mitt første besøk på Prado-museet som 21-åring opplevde jeg det tragiske, i realiteten svært heldige, strukturelt sett identisk med hva Wertheimer og «fortelleren» erfarte i møte med Glenn Gould; de i Thomas Bernhards roman Havaristen, der Goulds geni og inhumane tilstand som pianist gjorde det klart for dem at å studere videre var nytteløst, jeg i den håndgripelige virkeligheten, ansikt til ansikt med Las Meninas (eller Hoffpikene) av Diego Velázquez, som dem forsto jeg ved klarsyn at drømmen om å bli kunstner var en illusjon, at jeg aldri ville bli annet enn en høyst middelmådig maler, slik Wertheimer og «fortelleren» aldri var annet enn halvgode pianister, ikke, som Glenn Gould, «århundrets beste».

Jeg gikk altså inn på Prado som kunststudent og ut av Prado som forfatter

Jeg var sterkere, eller kanskje bare yngre, enn både Wertheimer (av Gould gitt økenavnet Havaristen) og «fortelleren»,  for allerede mens jeg betraktet Las Meninas (eller mens jeg med blikket vandret over maleriet, etter den ruten Velázquez gjennom komposisjonen hadde tvunget meg til å følge; nei, dette er feil, for maleriets storhet er nettopp hvordan alle veier synes som blindveier og ingenting er «komposisjon», karakterene stirrer tilbake i påvente av en fluktrute, noe annet enn takets knugende tomhet, på veggen, de mørke bildenes tomhet, det uferdige maleriet, den lukkede døren, speilet, med de strenge foreldrene, det er selve grepet, blikkets vertigo) grep jeg (kløktig) den eneste redningsplanen innenfor rekkevidde, nemlig (den så ofte latterliggjorte) forfatterdrømmen.

Jeg gikk altså inn på Prado som kunststudent og ut av Prado som forfatter (in spe), naturligvis uten selv før langt senere å forstå hva som hadde skjedd (forvandlingen), at jeg ikke lenger var kunstner, men (i beste fall) forfatter, ikke før lang tid senere.

Munnen og sigaretten til den engelske kunstneren Sarah Lucas. © Hans Petter Blad

Lett til sinns, oppildnet av det geniale hos Velázquez ruslet jeg ned til Estación Atocha, jernbanestasjonen midt i Madrid, bestilte kaffe med melk (den karakteristiske spanske «café con leche» servert i kjøkkenglass), tente mine sigaretter (Fortuna) og kjente (den falske) inspirasjonen og (den formålsløse) virketrangen gjøre seg gjeldende, uten å forstå hva som skjedde da inspirasjonen og virketrangen ga seg utslag i et langt brev, der jeg presist uttrykte hva jeg hadde til hensikt å male.

Siden tidlig i tenårene hadde jeg drømt om å bli kunstner. Hjemme i Oslo tegnet jeg akt på Arkitekturhøgskolen, satt på Theatercafeen med en kaffekopp (den gang var det ikke spiseplikt, med en tier på lommen var det bare å finne seg et bord) og lagde raske croquiser av de andre gjestene, eller jeg hadde tilhold i kjelleren på Nasjonalgalleriet, der jeg kopierte (kopier av) greske og romerske skulpturer og byster. Under et, i sum, flere måneder langt opphold i Cádiz (fordelt på flere reiser), helt sør i Spania, så jeg at tegningene mer og mer ble omkranset av skrift, og ganske snart at skriften, formet som brev til venner og kjærester hjemme, idealiserte betraktninger om tilværelsen som kunstner, viklet seg ornamentalt inn i de opprinnelige tegningene; min snirklete, ofte uleselige håndskrift invaderte tegningene, bildet ble en del av ordene.

Jeg glemte å tegne Peter Handkes venstre øye. Kanskje er det også riktigere, på sitt vis. © Hans Petter Blad

Parallelt med at tegningene mine mer og mer tok form av brev, som om teksten fysisk forskjøv og forminsket tegningen; enkelte ganger jeg satt meg ned for å tegne beskrev jeg det jeg hadde til hensikt å tegne, og hvorfor, heller enn at jeg tegnet. 23 år gammel la jeg tegneblyanten fra meg for godt, ut fra forestillingen om at det var forfatter jeg var stilet til å bli. To år etter besøket i Prado og møtet med Las Meninas var jeg endelig fri. Jeg bestemte meg for å bli forfatter og begynte å skrive.

Hadde jeg sett ut som Samuel Beckett ville jeg ikke vært forfatter. © Hans Petter Blad

Det er 33 år siden jeg la blyanten, penselen, akvarellskrinet og oljefargene vekk, og med dem, drømmen om å bli kunstner. Når jeg nå, for et halv år siden begynte å tegne igjen tegnet jeg minimum én tegning per dag, uten å spørre meg selv, hvorfor jeg tegnet, oppdaget til min forbløffelse at jeg hadde blitt en bedre tegner uten å tegne, på de over tre decenniene uten å tegne, om ikke rent teknisk, så intellektuelt; mer forskende, lekende, utprøvende og uredd i hvordan jeg angrep motivene (som var begrenset til en eneste sjanger, portrettet, eller mer presist, portrettet av portrettet), hvilket ga meg et falskt spor da jeg endelig spurte meg selv, hvorfor tegner du, det første svaret var at jeg ved hjelp av tegningen (imitasjonen av virkeligheten) forsøkte å finne en dør tilbake til ungdomstiden, hvilket jeg til overmål muligens hadde klart, for det å tegne hver eneste dag brakte med seg en letthet i bevegelsene, jeg gikk raskere, hjortet (som man sa den gang) opp trappene, dog, ikke sjelden, med tårer i øynene, tynget av sorg.

 

Chloë Sevigny som Alice Kinnon i The Last Days of Disco. Her står hun i kø på apoteket, morgenen etter å ha hatt sex første gang. © Hans Petter Blad

Fra hvor denne sorgen stammet og hvilken nær sammenheng et dystert sinn hadde med den daglige eksersisen på det blanke arket (over to hundre tegninger nå), blyanten i hånden og et valgt motiv (hun eller han som avtegnet verden), forsto jeg først da jeg en dag passerte Nasjonalgalleriet og deretter, på vei hjem til Bislett, ble stående foran det gamle Kunstakademiet i St. Olavs gate 32, jeg forsto (erkjennelsens matte lys) at det å tegne var et sorgarbeid knyttet til byen jeg vokste opp i.

Det kan synes patetisk (i verst tenkelig betydning av ordet), men jeg tegner fordi tre strålende vakre og sentimentalt viktige hus i byen står tomme. Nasjonalgalleriet, Munchmuseet og det gamle Kunstakademiet, når jeg, på amatørens kyndige vis, begynner å tegne, uten det minste ønske om vinning, er det naturligvis et fåfengt, men også gloriøst arbeide, for hensikten er å fylle disse skånselsløst tomme og av kapitalkreftene ribbede bygningen med, i det minste rester av sitt opprinnelige innhold.

Ødeleggelsen av Oslo skjer kontinuerlig, tre bygninger, alle med det til felles at de er deler av reisverket i vår historie (eller våre minners historie), er stengt for omverdenen. Å tegne, som voksen, uten å kunne tegne, for i tanken å fylle det tomme Nasjonalgalleriet, det tomme bygget til Norges Geografiske Oppmåling, der Akademiet hadde tilhold, samt Munchmuseet på Tøyen (dets naturligvis ideelle plassering), i realiteten tomt for innhold det også, med ens egen fortid og ens egen kunst; det er fånyttes og ikke egnet til annet enn å minne en selv på det quijotske ved å være, ikke forfatter, men menneske.

Emmanuel Schotté som Pharaon de Winter i Bruno Dumonts film L’humanité vender blikket vekk. © Hans Petter Blad

Hans Petter Blad, Oslo den 23. august 2019.


@ Constance Tenvik

Hans Petter Blad (f. 1962) har tidligere skrevet romanene I skyggen av små menn midt på dagen(2002), De nysgjerrige (2005), Det oseaniske (2009),
Å leve biografisk (2015) og Kart over ømhetens rike(2017), samt diktsamlingene Biblioteket (2008), Marmor (2010), Museum (2014), Clair-Obscur (2016) og Reisen (2017), sammen med billedkunstneren Gunvor Nervold Antonsen. Paris-kontorene, den tredje boken om forfatteren Lukas Hørslev, utkom i 2019.

 

 

 

 

Categories: Hva er det med...?