Gunstein Bakke har skrevet romanen Austalgi, en mørk og humoristisk roman om Aust-Agders siste tid og en utdøende livsform. Hva var det egentlig med Aust-Agder som ble til kimen av en roman? Og hva gjør austalgien med dem som kommer derfra, nå som fylket er historie? 

Hva er var det med Aust-Agder, Gunstein Bakke? 

Av Gunstein Bakke

Nei, det er ikke lenger noe med Aust-Agder, eller rettere sagt, det som er med Aust-Agder, er at det ikke lenger er noe. Fra og med 1. januar 2020. Det skjedde uten bravur, som seg hør og bør på fylkeskommunalt plan. At Aust og Vest ble til ett Agder, virket nok for de fleste like naturlig som at Nord og Sør ble ett Trøndelag, og ramaskrikene, i den grad de forekom, var puslete, det var vel knapt noen som ristet på hodet. Sikkert noen arendalitter, ettersom de ble redusert til en nr. 2-by i det nye fylket. Men ordentlig, ektefølt motstand og oppgitthet over politikeres uforstand, med trusler om reversering, slik for eksempel nye Viken har avstedkommet, forekom ikke i agderfylkene.

   Aust-Agder fikk dermed eksistere i 101 år. Før 1919 het fylket Nedenes Amt (og for alt jeg vet, ga dette navneskiftet i sin tid opphav til en følelse av amtalgi). Visse for lengst forduftede romerske provinser har fremdeles en aura rundt navnet sitt, på grunn av historien, personlighetene, legendene; alle vet at auraen til Aust-Agder blåste bort med det første vindpustet på årets første dag i fjor. Det er på en måte ikke så mye å skrive om, og det kan jo være et bra utgangspunkt for en roman.

   Sånn sett kan det hende at Austalgi er en ironisk tittel. I alle fall er det ikke mye nostalgi å spore hos han som husker mest av livet i det fordums fylket, 94 år gamle Mikkel Ro. I det han gjenkaller av sine erfaringer på strekningen fra kysten til de indre bygdene, finnes spennet mellom en beinhard, men utdøende bonde- og jegerkultur i et landskap der gårdene av geografisk nødvendighet er små, og den formen for moralsk nihilisme som bare en viss type religion kan gi grobunn til (tenk på forbønn-telefoner og lignende), der det joviale og det bunnløse går hånd i hånd. Aust-Agder eksisterte i dette spennet, mellom disse polene, der den sistnevnte har vist seg mer tilpasningsdyktig enn den første.

Det er på en måte ikke så mye å skrive om, og det kan jo være et bra utgangspunkt for en roman.

   Nå hadde jeg ikke egentlig tenkt å skrive om Aust-Agder, jeg hadde tenkt å skrive om Slovenia, om birøkt i Slovenia. Dette er nemlig andreboka mi, den vanskelige andreboka, nitten år tok det å bli ferdig med den, som åttendebok, og etter hvert som de nitten årene gikk, skjønte jeg at bi-tematikken den inneholdt, med Colony Collapse Disorder og alt som er, ikke lenger var forut for sin tid, tvert imot stadig lenger etter sin tid, noe jeg i visse sammenhenger ikke har noe imot å være, men dette var ikke en av dem. Jeg valgte da å fjerne det jeg hadde tenkt å gjøre til et anliggende i romanen, hvordan birøkteren Mikkel i sin ungdom tok lastebilen og dro ned til de juliske alpene for å få tak i krainerbier, som har et mer håndterlig gemytt enn brunbia på Agder, for heller å skyve et annet aspekt ved Mikkel i forgrunnen, nemlig denne egd-heten hans, altså hans austagderske herkomst, hjulpet både av tittelen Austalgi, som jeg i sin tid noterte meg som en mulig lokal variant av den Ostalgien tidligere borgere av DDR ble rammet av noen år etter gjenforeningen, samt selvfølgelig av fylkessammenslåingen, det at det faktisk gikk rett vest med hele Aust, slik at austalgien fikk sin berettigelse. Ord skaper virkelighet, note to self.

Det er altså et noe klaustrofobisk fylke som nå er fusjonert med sitt omtrent like klaustrofobiske nabofylke. Jeg ser på det med en blanding av skrekk og fascinasjon, nærhet og fremmedhet. Ettersom jeg vokste opp der, tenker jeg med en viss glede at uansett hvor lite (det tidligere) Aust måtte kjenne seg igjen, selvsagt i den grad (det tidligere) Aust skulle finne på å lese verket, kommer de ikke bort fra at også jeg er med på å definere det. Denne følelsen er litt beslektet med det en møter hos en av romanens andre hovedpersoner, Mikkels datter (eller stedatter) Rancine, som fortsatt bor i bygda der hun gjennomlevde en vanskelig oppvekst preget av språk- og lærevansker og det en i nytale antakelig vil kalle sosialt utenforskap. Det er et element av hevn i det at hun er blitt værende, for i manges øyne – også hennes egne – hører hun ikke hjemme der, uaktet at hun har tilbrakt det meste av livet der. Likevel drar hun ikke. Hun vil heller plage dem. Og seg selv. Det er hardcore, på sitt innadvendte vis, som kanskje også er et egdsk vis. Eller bare hennes eget. Hva er typisk og hva er utypisk, eller: topisk og utopisk? Også topografiene avhenger av hvem som registrerer dem, hva en legger i dem. Mannen til Rancine, Malvær, vet antakelig litt om det der han bygger en dynamisk modell av bygda i kjellerstua deres.

   Jeg har alltid følt et slags sug når jeg har kjørt gjennom de små heiebygdene en passerer på vei fra Setesdal til Arendal, for det er noe med ødsligheten, samt en og annen historie jeg har hørt; det er fristende å bruke det forslitte uttrykket gudsforlatt. Eller bare en generell følelse av fravær. Litt fattigslige steder med sin skrantne historie, nå på vei inn i fortiden. Også mitt emosjonelle landskap er i noen grad fundert i Aust-Agder, i hvert fall min emosjonelle horror, trolig ikke min eventuelle henrykkelse. Men muligens noe av min kjærlighet, hvis en tror at all sann kjærlighet er ufrivillig. Enhver geografisk enhet har noe av familien ved seg, om det er bygda, dalen, fylket, regionen, nasjonen eller annet: et skjebnefellesskap, selvfølgelig oppsplittet, utvannet og desimert nå som infrastrukturen er en helt annen, men der restene ennå kommer til å leve videre og være sporbare en stund. Og der det nære og det fremmede vil ha en eller annen konfigurasjon en blir merket av.

Om Austalgi

Austalgi er en roman om nye og utdøende livsformer i et fylke som ikke gjorde så mye ut av seg mens det fantes, men som her får sin svanesang i en sanselig og overraskende språkdrakt.

I hvilken grad disse geografiske enhetene faktisk korresponderer med noe emosjonelt, er like fullt en annen sak. For min del erfarte jeg sterkt og sjokkartet i hvilken grad det å være norsk er forankret i meg, 22. juli 2011. Jeg befant meg den dagen i Berlin, med planer om å kjøpe en leilighet der, men da terrorangrepet skjedde, ble jeg rystet på en måte jeg aldri kunne ha forutsett. Jeg husker følelsen av å gå på gata eller sitte på kafé, omgitt av mennesker som på ingen måte var likegyldige til det som hadde skjedd, alle snakket jo om det, men som likevel slett ikke var preget på samme måte. Det ga meg et innblikk i (det rett nok midlertidige) eksilets grunnvilkår, når den indre realiteten formes av det som skjer et annet sted. For jeg erfarte, nærmest fysisk, at jeg hadde del i det som hadde skjedd, og dertil at jeg var mer knyttet til Oslo enn jeg hadde kunnet ane, byen der jeg tidligere hadde bodd i mange år, byen som tilhører hele landet, og som var blitt angrepet. Av den grunn, rent konkret, bor jeg i dag i Oslo og ikke i Berlin.

   Sørlandet er en annen skål. Jeg har egentlig aldri tenkt på meg selv som sørlending, ikke før jeg debuterte som forfatter og til min forbauselse umiddelbart ble kategorisert som «sørlandsforfatter», med den konsekvens at jeg havnet i sekken til Forfattersentrum Sørlandet, samt at markedsavdelingen på forlaget er raske til å tenke på Fædrelandsvennen og Agderposten når de skal gjøre sine mediale fremstøt. Det er ikke det at jeg ikke skjønner det – tvert om gjør jeg det, og synes på mange måter det er både bra og logisk å gi lesere en inngang til litteraturen som går via noe det er enkelt å relatere seg til, så som herkomst og hjemsted –, like fullt er det også fullstendig absurd (kanskje ikke akkurat når det gjelder denne romanen, da), at det jeg skriver skulle være mer interessant og aktuelt for f.eks. folk fra Lillesand, der jeg aldri har satt mine bein, enn for folk fra f.eks. Trondheim, der jeg har bodd noen år. Da jeg for noen år siden ble intervjuet av Fædrelandsvennen, i leiligheten min i Oslo, la journalisten for egen regning til en formulering om at Setesdal fremdeles betydde mye for meg, hvilket Setesdal sikkert gjør, men noe slikt hadde jeg overhodet ikke sagt. Det var tydeligvis et premiss for intervjuet som var nødt til å bryte overflaten og bli eksplisitt uttalt, til lesernes beroligelse, så da tok journalisten på seg å gjøre det. Et like universelt (derunder fremfor alt regionalt) som banalt premiss: Du skal ha en hjemstavn og den skal du identifisere deg med.

   Austalgi er – noe av Austalgi er – muligens oppstått ut fra disse konfliktfylte følelsene når det gjelder nettopp hjemstavn og tilhørighet: Hva et sted er, hva det gjør med en, hva det har vært. Før det blir til noe ingen lenger kjenner. Akkurat som en selv.

Gunstein Bakke (f. 1968) debuterte i 2000 med romanen Kontoret. For sin tredje roman, Maud og Aud. Ein roman om trafikk (2011), vant han EUs litteraturpris og Melsomprisen og ble nominert til Brageprisen. Den neste romanen hans, Havende (2016), ble kortlistet til P2-lytternes romanpris og nominert til Kritikerprisen. Bakke har dessuten gitt ut tre diktsamlinger og er gjendikter og oversetter. Gunstein Bakkes finslepne prosa beveger seg i det konkrete og gjenkjennelige, men åpner samtidig opp for intellektuelle og eksistensielle erkjennelser som kan ta pusten fra noen hver. 

Les også