12. november 2020
Mari Ulset

Mari Ulset

Forfatter

Bestemoren min het Margot Ulset. På ett år løp kunne hun løpe opp på fjellet på øya jeg vokste opp på på Nordmøre, 350 ganger.

         Hun bodde i et rødt hus på et nes i Karihavet, sammen med bestefar, og ytterst på det neset lå trebåtbyggeriet han startet på slutten av førtitallet. En sommer mens vi studerte hadde jeg og søsteren min, Anja, sommerjobb der, for å lære oss å bygge trebåter av bestefar. Han var for lengst pensjonist da, og tempoet var rolig. Da vi hadde syklet de to km utover til dem, satt han ofte og spiste frokost enda da vi kom. Bestemor tørket over kjøkkenbenken med raske og presise bevegelser og spurte om vi ikke skulle ha mat. Nei, sa vi. Er dere sikre? Vi er sikre. Er dere? Vi har akkurat spist frokost, sa vi. Men da må dere i det minste få dere en kopp kaffe, sa hun og dro ut klaffen på kjøkkenbordet og jeg gikk og hentet en ekstra stol oppe på loftsgangen, opp forbi premieskapet hennes som hang i trappa, og var fullt av premier hun hadde vunnet i turløp, både på ski og på beina. Ikke mye hadde skjedd siden vi så hverandre dagen før, likevel snakket vi om det som hadde skjedd. Det var en kald sommer.

Vi gikk ned på verkstedet sammen med bestefar og skiftet bord på gamle geitbåter og klinka båter et par timer, helt til bestemor ringte ned på verkstedet, hun hadde ikke tid til å gå ned, og fortalte at nå måtte vi komme opp og spise lunsj. Nå må dere komme opp og spise, sa hun, og la på uten å si ha det. Hun var en travel, rastløs type. Da vi kom opp hadde hun dekket på ute på verandaen med kefir og kavring, der kefiren var iblandet rømme, påsmurte rundstykker og formkake, og kaffe. Bestefar kjørte opp og hentet posten sammen med hunden deres, og så satt vi der ute og så på bilene som kjørte forbi og lurte på hvem det var, om det var hyttefolk, eller om det var noen som hadde kjøpt seg ny bil, bestemor fortalte nytt, bestefar leste høyt hvis det var noen kjente i avisa, og bestemor fortalte historier om steder vi så fra der vi satt mens vi spiste, om gården hun vokste opp på, om Myrån, om da de tok med seg grammofon utpå ungdomshuset og dansa, om Sylvanger, kua som kom seg løs i løpet av natta uansett hvor godt de bandt henne. Og så gikk vi ned på verkstedet og arbeidet et par timer til sammen med bestefar før vi ga oss for dagen og gikk opp og klippet gresset i hagen deres, eller plukket rips, og når vi skulle hjem skulle hun alltid sende med oss mat, enten en komme med grøt eller et fat med vafler. Men vi har ikke plass på bagasjebrettet, sa vi. Har dere ikke? Er dere sikker på at de ikke går? Og til slutt måtte vi alltid gi oss og balansere med oss en komme med grøt bakpå bagasjebrettet mens vi sykla hjem igjen.

Det var alltid hyggelig å komme på besøk til besteforeldrene mine. Bestemor elsket å lage selskap. Alt var en anledning. Jul, påske, hver St. Hansaften tente hun og bestefar bål frampå og serverte rømmegrøt og spekemat. Hun sparte ikke på noe ved disse anledningene. Det var oppdekking på langbordet og salongbordet på stua, med duk, sølvbestikk og fine tallerkener. Det var servietter dandert i stetteglass. Det var rikelig med mat: Snitter, karbonadesmørbrød med salatblad under og stekt løk oppå, det var kabaret, det var waldorfsalat, påsmurte rundstykker, grøt og vafler, laks og rømme (med sukker pisket inn i rømmen), det var smør formet i de gamle smørformene hennes, ribbe og koteletter, alt plassert på kjøkkenbordet til en stående buffet. Alle gikk og forsynte seg etter tur og satte seg og spiste på stua. Søsken, søskenbarn, tanter og onkler, gammeltanter og gammelonkler. Etterpå fulgte enorme mengder kaker: kvæfjordkake, waleskringle, desserter, kalvedans, den fantastisk gode karamellpuddingen som var laget på råmelk, og lefser, som var spesialiteten hennes. Twist og potetgull. Ungene lekte gjemsel, tampen brenner, eller min venn, eller, om det var høst, vi løp ute med lommelykt eller med hvite laken for å lokke flaggermus til å komme. De fløy mot det hvite, ble vi fortalt, på samme måte som vi ble fortalt at nordlyset beveget på seg hvis vi plystret på det. Disse kveldene var vi svette, utslitte da foreldrene våre kjørte oss hjem. Men bestemor fikk vi knapt snakket med, hun gikk fram og tilbake for å finne fram flere teskjeer, flere servietter, sørget for at alle hadde det bra og passet på at alle hadde kaffe, om det var en kake hun skulle sende rundt bordet igjen.                              

Waleskringle Foto: krem.no Oppskrift: https://krem.no/hjem/waleskringle/

Da vi var små, og overnattet hos henne, skjøv hun to lenestoler sammen som vi sov i, så små var vi, vi sto opp i nattkjoler, og når vi kom ned til frokost sa hun alltid «god morgen» på en måte som ingen gjorde hjemme hos oss, hun skjøv ut klaffen på kjøkkenbordet og gjorde plass til oss rundt bordet og ga oss brødskiver med smør og sirup på, som var skåret på skrå, slik at de ble trekanter. Fortsatt er det slik at hvis jeg hører en måse skrike, så kan jeg bare lukke øynene og så er jeg der, ute på Vorphaugen, det er varmt og sommer og jeg har akkurat våknet. Det blafrer i gardinene oppe på loftet og sola slipper så vidt inn, og nede på kjøkkenet hører jeg at bestemor er i ferd med å stelle i stand frokost til oss.

Det aller beste var å komme på uanmeldt besøk til bestemor. Ikke ringe og si at vi kom innom, men bare gå på besøk. Gå inn ytterdøra uten å ringe på, men rope hoo-hoo inn i gangen og bli møtt av en logrende hund og høre bestemor si: Er det dere som kommer? Men jeg har jo ikke stelt i stand noe til dere. Og det var det som var bra med det, da var ikke oppdekking og servietter og fint kaffeservise inne på stua, da fikk vi sitte på kjøkkenet, og da ble hun ikke gående fram og tilbake for å finne fram mat til oss, men hadde tid til å sette seg ned hun også, og selv om hun sa at hun ikke hadde noe til oss, så var det alltid tynnlefse og tjukklefse på lur, og så sa hun til bestefar: Nils, gå ut i bakebua og hent kaken som står der. For hun hadde et eget, lite hus i hagen der hun bakte lefser. For bestemor bakte lefser. Margot-lefser ble de kalt, de ble så populære at mye av det hun lagde ble bestilt bort allerede før hun laget dem. Tynnlefsene var like store som ei takke, de ble smurt med smør og sukker og brettet sammen inn mot midten fra begge sider, så brettet igjen før de ble skåret i skiver og servert. Jeg likte dem ikke. Folk var helt gale etter dem. Hun solgte dem på butikken og klarte ikke å ta unna for etterspørselen.  Jeg og søsteren min lærte oss å lage dem. Først å lage deigen, som inneholdt kokte poteter, og så å kjevle dem ut og steke dem på takka som sto ute i bakebua. Jeg husker den tørre lufta av brent mel, hvordan hun kostet av takka, og hvor streng hun var på at det skulle bli skikkelig.

 Bestemor fant fram asjetter og dekket på til oss rundt kjøkkenbordet, og det var når vi satt der, de ettermiddagene vi bare kom innom, vi fikk høre de artigste historiene. Om da hun rente ned Vættafjellsbakken på ski, og om da hun tok med seg to unger hun passet og grammofonen ut i en færing og kollsegla utpå Karihavet og det eneste hun tenkte på var at hun ikke skulle miste grammofonen! Om dampbåten som gikk fra Nastad, om da de i oppveksten var de eneste som hadde telefon i grenda, og alle kom derfor innom hos dem for å ta en telefon eller for å ringe. Blåsar. Ja, Nils, var ikke han en blåser? Og jeg og søsteren min så på hverandre og lurte på hva en blåsar var. Om Lisbet Nipå, ei heks som bodde opp i fjellet på Nipå, om tuftkallan og blåkallan, sagn og overtro, enda i dag ikke er sikker på hva som er sant eller ei av det hun fortalte, om Skarvøya og Hitra, fra moren sin som kom derfra, om Draugen og om omreisende emmisærer, om alt brødrene hennes og hun fant på i oppveksten. Skjelvågen og Syrhålå fortalte hun så mange skumle historier om at vi ungene ble ekstremt mørkredde da vi var små, vi turte ikke å gå hjem etter at det hadde blitt mørkt, og hun måtte få bestefar til å motvillig kjøre oss hjem. Hun lærte oss å bake lefse og koke grøt, og forsøkte å lære oss å brodere selv om jeg hadde kommet i den alderen at jeg mente at det var anti-feministisk og nektet å legge så mye i det, og hun stakkar ikke skjønte noe av hva jeg mente med det, hun fortalte om klærne hun hadde da hun var ung, om broderte knestrømper og votter og kjoler med vaffelsøm og om hvor trist det var å bli konfirmert under krigen, for da måtte alle jentene ha svarte kjoler, om bestevenninnen hennes som hun satt tett inntil, arm i arm med på bildet som var tatt på overhøringsdagen, og som senere døde da hun fødte barnet hun fikk med den tyske soldatkjæresten sin.

Vinteren etter jeg hadde sommerjobb på båtbyggeriet falt bestemor og brakk hofta på isen. Hun kom seg aldri helt etter det. Hun gikk med krykker, gikk med staver når hun gikk tur, men kom seg aldri så langt som hun hadde gjort før, da hun fløy over fjellene på beina eller på ski, slik hun gjorde da vi barnebarna var små og vi alle sammen gikk på fjellet sammen på søndagene, og hun løp opp i forveien og la Twist på greinene på et lite furutre som vokste nært toppen. Så kom hun gående imot oss igjen og spurte om vi hadde hørt om at det fantes et tre som det vokste sjokolade på oppe på fjellet, så da var det om å gjøre å komme seg først opp og finne treet og de beste Twistbitene først.

Da vi snakket sammen på telefon, det gjorde vi ofte, og jeg fortalte om at jeg skulle på toppturer i Jotunheimen eller Hurrungane, var hun livredd for at det skulle skje meg noe, men likevel sa hun: Dra, det hadde jeg også gjort hvis jeg kunne. Om nettene drømmer jeg at jeg er på fjellet. Og selv om formen hennes gradvis ble redusert fortsatte hun å diske opp når vi kom på besøk. Det var tekaker i langpanner som sto klar i stekeovnen, det var kaffe, det var vafler. Det var alltid spørsmål om vi visste noe nytt når vi kom på besøk, men det viste seg alltid at det var hun som visste mest. Noen år senere døde hun.

Slekten fløt mer ut i alle retninger etter det, søskenbarn fikk unger, tremenningene også, de nye besteforeldrene ble de naturlige samlingspunktene, om noen brydde seg så mye om slikt lenger, og det var ikke naturlig å møtes på samme måte som det hadde vær før lenger, ingen orket å styre på slik, og ingen andre tok opp tråden, eller fikk til å ta opp tråden etter henne, om noen i det hele tatt var interessert i det? For var det ikke lettere å bare la være, ikke holde på å styre slik, men heller slappe av i stedet?

Så hva gjør jeg, nå, ti år etter at bestemor døde? Jeg baker brød og lager mat. Jeg fortsetter å insistere på noe jeg av og til har vanskeligheter med å forsvare: viktigheten av å samles rundt et måltid. Tenåringer vil heller se på telefonene sine, småunger sklir ned på gulvet som om stolene var rutsjebaner, ingen er i stand til å holde i gang en sammenhengende samtale, familiesammenkomster er fulle av uuttalte gnisninger og uenigheter som har satt seg. Likevel vil jeg fortsette å insistere på å gjøre det, og tro at det kan skje, og faktisk skjer noe viktig og vesentlig der, idet vi møtes rundt et bord og deler et måltid.

Delte opplevelser handler om den tidligere kjendiskokken Andrea Bang. Hun hadde sin storhetstid på 80- og 90-tallet, da kokebøkene hennes fantes i de fleste norske hjem. Andrea Bang fikk æren for å ha gjort pasta, pizza, oliven og hermetiske tomater kjent for det norske folk. Men nå, ved begynnelsen av 2000-tallet, er gullalderen for lengst overstått. 

En dag blir Andrea Bang overraskende kontaktet av det gamle forlaget sitt, og får en sjanse til å reise seg på nytt og få sin tidligere karriere og status tilbake. Men er det for godt til å være sant?

Les også

Kjøleskapet
Julie Engvik

Kjøleskapet til Mari Ulset

Mari Ulset har skrevet roman om den tidligere stjernekokken Andrea Bang som får en ny sjanse. Norsk matkultur spiller en stor rolle i romanen, derfor

Les mer »
Kjøleskapet
Julie Engvik

Kjøleskapet til Pauline Östgård

Inspirert av Paris Reviews «Writers fridges» har vi bedt våre forfattere dele sitt kjøleskap med omverdenen. Hva finner vi i forfatteres kjøleskap? Hva livnærer dem

Les mer »
Kjøleskapet
Julie Engvik

Kjøleskapet til Bendik Vada

Inspirert av Paris Reviews «Writers fridges» har vi bedt våre forfattere dele sitt kjøleskap med omverdenen. Hva finner vi i forfatteres kjøleskap? Hva livnærer dem

Les mer »