V. S. Tidemans nye roman Jeg, rommet ble møtt med gode anmeldelser da den kom ut tidligere i høst. «Skremmende og godt gjort» skrev Dagbladets anmelder og trillet terningkast fem. I romanen møter vi en jeg-forteller som har isolert seg hjemme hos sin mor, på gutterommet. Hvordan går det da når han blir tvunget til å forholde seg til noe som skjer utenfor? Vi har snakket med Tideman om skriveprosessen, isolasjon, og det japanske fenomenet «hikikomori».
Hvordan fant du stemmen til jeg-et i denne romanen?
– Hm, den var i grunnen ikke noe jeg fant, bare noe som fulgte naturlig av den første setningen i boken («Jeg har sluttet å gå ut, å være aktiv i verden.»), som igjen kom nokså naturlig til meg etter at jeg hadde bestemt meg for – eller funnet ut – hva jeg skulle skrive om. Alt følger sånn sett av denne første setningen, eller impulsen, om man vil. Det er slik stemmen gradvis blir til.
Det virker som om denne første setningen satte i gang hele historien. Hvor lenge hadde du den? Hvor kom den fra?
– Nøyaktig hvor den kom fra, vet jeg ikke. Jeg mener, hvor kommer egentlig setninger fra? Men så snart jeg hadde den, begynte jeg i alle fall å skrive, samme dag. Men da hadde jeg jo allerede bestemt meg for – eller funnet ut – hva jeg skulle skrive om, som sagt. Jeg tror mesteparten av svaret ligger der.
I romanen leser etter hvert jeg-personen seg opp på et tema han kan kjenne seg igjen i. Hvem er hikikomoriene, og hva var det med disse som inspirerte deg til å skrive roman?
– Hikikomori er en japansk betegnelse for de som trekker seg tilbake fra samfunnet, som de av ulike grunner opplever at de ikke takler, og isolerer seg i sitt eget hjem, ofte også i hjemmet hvor de er vokst opp, hos mor og/eller far. Det er et voksende problem i Japan, men ikke begrenset til Japan alene. Det vil si, i alle fall ikke fenomenet med sosial isolasjon eller tilbaketrekning som sådan, som vi likeledes ser i mange vestlige land, som f.eks. Norge, selv om de kulturelle forskjellene på Japan og Norge selvfølgelig er både mange og store (og hikikomori sånn sett er et særegent japansk fenomen). Da jeg skrev romanen, var derimot ikke hikikomori en inspirasjon i seg selv. Jeg ville bare skrive en bok om en mor og en sønn som bor under samme tak, det var alt, samtidig som det helt fra begynnelsen av sto klart for meg at jeg-et i boken nettopp var en hikikomori (og ikke en incel e.l.), så da ble det altså sånn, hikikomori på norsk, liksom.
Hva tenker du det er som gjør jeg-fortelleren din til en hikikomori og ikke en incel?
– Det korte svaret på det er at jeg-fortelleren i boken min lever i et frivillig sølibat og ikke klager over eller kommuniserer med andre om det på internett, slik incels gjør. Han føler seg ikke avvist av det motsatte kjønn, og hater ikke kvinner. Han hater ikke noen. Han vil først og fremst bare være alene, «for seg selv», og er ikke medlem av noe som helst virtuelt fellesskap på internett. (Det ville, tross alt, virke mot sin hensikt, slik han ser det.) Fremfor alt er han en svært passiv person, uten driv, som ikke ønsker å endre den situasjonen han befinner seg i og som han derfor heller ikke klager eller beklager seg over, som tidligere nevnt. Jeg tror også det er en typisk forskjell på de fleste hikikomorier og incels, uten at jeg skal si det for sikkert. Det finnes helt sikkert også incels som føler seg mindre forsmådd enn det flertallet av dem gir inntrykk av at de er.
Selv om det er store forskjeller på de to gruppene, er begge gruppene mannsdominerte. Tror du dette er tilfeldig?
– Nei, det er det antagelig ikke, selv om jeg ikke vet eksakt hva årsaken er, altså hvorvidt det har med sosiokulturelle eller biologiske faktorer å gjøre. Antagelig er det vel en blanding av de to, vil jeg tro, som det meste annet menneskelig.
Satt på spissen: Kunne du skrevet denne boken med en kvinnelig jeg-forteller?
– Både ja og nei. Det vil si, jeg tror helt sikkert jeg kunne ha skrevet en bok med en kvinnelig jeg-forteller, ja, sågår med en kvinnelig hikikomori som jeg-forteller, om det var dét det sto på, men da ville det jo ikke ha vært denne boken!
Din forrige roman var et langt brev, en talestrøm uten avbrudd. Den nye romanen er annerledes igjen. Hvordan fant du formen til «Jeg, rommet»?
– Det var egentlig ikke noe jeg tenkte på denne gangen, om jeg skal være ærlig – det bare ble sånn, helt av seg selv. Jeg skrev den første setningen, og så skrev jeg den neste, og da jeg kom til slutten av avsnittet, la jeg inn litt luft, for ikke å kveles fullstendig, og det var omtrent det. Jeg tenkte knapt på formen et sekund.
Jeg-personen din har flyttet hjem til moren sin og isolert seg i barndomshjemmet. Hva gjør denne isolasjonen med ham?
– Jeg tror det er nokså trygt å si at den har forsterket visse personlighetstrekk, som antagelig alltid har vært i ham, i en negativ retning, og at han har utviklet andre, nye, som heller ikke er positive, uten at det nødvendigvis er noe han erkjenner, eller gir uttrykk for at han erkjenner. Samtidig har det faktum at han har flyttet hjem til moren i barndomshjemmet, gjort ham mer avhengig av henne, som brødfør ham. Han klarer seg ganske enkelt ikke uten henne, hverken på den ene eller andre måten, noe han da også er veldig godt klar over selv.
Fortelleren har aldri vært spesielt interessert i det som skjer utenfor hjemmet, hverken mennesker eller ting som skjer. Men i ungdomstida prøver en jente i klassen hans å få kontakt og skape en relasjon, uten hell. Har han ikke også behov for nærhet?
– Jo, jeg tror han også har behov for nærhet på en eller annen måte, men at han – mens han er i rommet – antagelig ville ha foretrukket om det skjedde på avstand, så å si, uten fysisk kontakt, noe han da på et tidspunkt også funderer over. Eller kanskje han ikke er riktig klar over hva han har behov for, fordi han aldri har hatt det på ordentlig, det er selvfølgelig også mulig. Men nå skal jeg jo ikke røpe hvordan boken ender, da! Det finnes tross alt en utvikling i den som muligens kan være med på å besvare akkurat dette, om nærhet og sånt, men jeg er ikke helt sikker. Kan hende kan man også klare seg uten nærhet. Jeg tror det kan gå, for enkelte mennesker.
Han isolerer seg mer og mer. Men så skjer det noe utenfor huset som han blir tvunget til å forholde seg til. Hvordan er det for ham å bevege seg utenfor det trygge rommet etter så lang tid?
– Heller ikke det er så lett å besvare uten å røpe for mye av handlingen! Den som leser, får se, som det heter. Men jeg tror vi kan si at det ikke er noe han er komfortabel med, samtidig som det – når han først blir tvunget til å bevege seg ut – går bedre enn han antagelig hadde trodd at det ville gå, i sitt sinn. Men så isolerer han seg jo en del etter isolasjonen også, selvfølgelig, det må sies. Ingenting er svart eller hvitt på den måten, som i før og etter det han blir tvunget til å forholde seg til, som du sier. Men etter det, kanskje
Fortelleren i Jeg, rommet er en mann på 38 år som bor sammen med sin mor. Etter at han avbrøt studiene for drøye ti år siden, flyttet han tilbake til rekkehuset der han vokste opp, hjem til gutterommet. Her har han litt etter litt isolert seg stadig mer, frem til han tok beslutningen om å bli værende på rommet sitt for godt. Moren, som er hans eneste kontakt med verden utenfor, lever alene i resten av huset og lar ham stort sett være i fred. Gjennom den pågående tankestrømmen og fortellerens registrerende, avgrensede blikk fremstår rommet i barndomshjemmet mer og mer som et bolverk mot omverdenen, og som det eneste i livet han evner å takle over tid.
I en lett, forvridd og elegant stil har V.S. Tideman skrevet en gåtefull og ubehagelig roman om å stenge seg ute fra verden, en fortelling som gradvis og urokkelig strekker seg mot sitt skjebnesvangre endepunkt.