Espen Stueland har skrevet dikt om Eilert Sundt som er blitt møtt med strålende kritikker. Diktet har også gitt opphav til en sjelden form for sjangerbetegnelse; sakdikt. Hvorfor fortjener akkurat Eilert Sundt et slikt stort poetisk prosjekt? Vi har spurt og fått svar. Hva er det med Eilert Sundt, Espen Stueland?
Eilert Sundt (1817–1875) var en pioner innen fag som demografi og etnologi i Norge, og han regnes som samfunnsvitenskapens far. Han hadde ingen formell utdannelse i disse fagene, men leste seg opp på utenlandsk litteratur og bygde på egne observasjoner fra lange reiser i Norge. Resultatet ble et imponerende forfatterskap som belyste arbeidsforhold og sosiale problemer i Norge på midten av 1800-tallet. Verker i utvalg kom i hele 11 omfattende bind på 1970-tallet. (Etter Store Norske Leksikon)
Hva er det med Eilert Sundt?
Når du leser Eilert Sundt merker du raskt at han skriver for å endre noe. Endre verden. Endre samfunnsforhold. Og han vil at det skal skje nå. Du merker Sundts energiske utålmodighet: Disse forarbeidene «tåle ikke længer udsættelse,» skriver han for eksempel, i innledningen til Om fattigforholdene i Christiania (1870). Han har gjort undersøkelser som påviser behov for endringer, og legger frem sine funn med overbevisningen til en som vil nå frem, sånn at andre også kan se det han ser. Og han får leseren til å se. Sundts ord har både visuell kraft og evnen til å nå leseren som et medmenneske, han har en unik evne til å gripe leserens hjerte. Han skriver fra innsiden av en forskerrolle som er en annen enn den som gjorde seg gjeldende utover 1900-tallet. Den umiddelbare tiltalen hos Sundt, hans personlighet som forfatter, treffer deg med en etos og patos man snarere forventer å finne i kunst og litteratur enn i forskningslitteratur. Du merker veldig godt intensiteten i forhandlingene om samfunnsforhold, selv om samfunnet han førte diskusjon med, og den verdenen hvor ordene hans hadde sin konkrete virkning, for lengst er historie. Det er dette som gjør at han fortsatt taler til leseren.
Sundts ord har både visuell kraft og evnen til å nå leseren som et medmenneske, han har en unik evne til å gripe leserens hjerte
Jeg vil nevne noen flere grunner, for i dag er det vel sånn at Eilert Sundt for mange bare «et navn», nok en historisk skikkelse man ikke forbinder så mye mer med enn det man eventuelt husker fra skolen.
Universitetet i Oslo hedret ham i sin tid ved å oppkalle bygget som huserer studenter på samfunnsvitenskap etter ham. Og i en del litteraturhistorier for videregående blir Sundt presentert som en inspirasjonskilde og foregangsmann for naturalistene. Han tildeles rollen som en som åpnet helt nye muligheter for romanforfattere og billedkunstnere ved bokstavelig talt å forskyve rammen for hva kunsten var, hva den skulle «se», og hva litteraturen skulle «si». Naturalismen oppstår av bevisstheten om at det var malt tilstrekkelig mange vakre naturpanoramaer. Det var et behov for noe annet, og i tillegg et sosialt engasjement. Naturalistene fremstilte hvordan folk faktisk lever, fattigfolks hverdagsslit.
I dag virker det fremmed at en enkeltstående forsker kan tjene som katalysator og på den måten inspirere en hel bevegelse innen kunst og litteratur. Jeg kommer i alle fall ikke på et forskningsfelt eller en enkeltstående samfunnsforsker som har gitt et tilsvarende incitament. Uten at det var noe mål for Sundt, bidro han med andre ord til å vekke bevisstheten om at det var et misforhold mellom kunstens foretrukne motiver og noe antatt viktigere, å vise livet til de som sto svakt i samfunnet. Kunstnere var motivert av Sundt på en måte som minner kraftig om litteraturkritikeren Georg Brandes noen få år senere, på 1870-tallet. Sundt manglet sistnevntes kontaktnett og rekkevidde, men som katalysator og inspirator fylte de noe av den samme funksjonen.
Når det er sagt, så er det ikke hovedsakelig på grunn av denne rollen jeg for min del ble fascinert av ham. Det jeg ville understreke er snarere at det ved Sundts verk som grep kunstnere og andre da, er noe av det samme som fortsatt taler til lesere i dag. Sundts skrifter og bøker bidro til å vise at ikke alt sto så bra til i Norge, og han evnet å bryte gjennom likegyldigheten dette ble møtt med. Han ville øke storsamfunnets engasjement for sultende og fattige. Naturalismen og realismen blir navnet på et politisert og direkte språk, fremstillinger av tilstanden slik den faktisk er. Som kjent dømte den gode smak dette foretakende nord og ned – borgerskapet anså det som frastøtende, vulgært og nedrig. Sundt på sin side korrigerte sin samtids nasjonalisme og idealisering av den norske bonden ved å legge frem perspektiver som var mindre retusjerte og tilrettelagte. Han nedla et stort arbeid for å dokumentere tilstander som var feid under teppet, og la grunnen for at sosialt og politisk arbeid kunne ta utgangspunkt i en korrekt forståelse av folks levekår. Han ga de fattige en stemme i skriftene. I begynnelsen av boken jeg allerede har sitert fra, Om fattigforholdene i Christiania, kaller han de fattige for «hovedpersoner» – han fremstiller seg selv som lykkelig over å ha klart å skaffe personlige opplysninger om hver og en; han endret statistikken slik at bildet ble mer utfyllende. Det er noe gripende ved dette. Han brukte materialet til å analysere fattigdommens årsaker og påviste at levekår gjenskapes i generasjoner. Denne innsikten bruker han til å korrigere en utbredt tanke: At fattige selv er skyld i sin misere. Han nagler en laissez faire-preget ideologien med spørsmålet: Kan et nyfødt barn født av fattige foreldre selv være skyld i sin livssituasjon? Som konsulent i «Fattigvæsen-Sager» for Indredepartementet bisto han med hjelp til sosiale institusjoner og politikerne og endringer av de økonomiske forholdene. Det er nesten ubegripelig hvor mye han rakk å forske og skrive i de vel 20 årene han fikk støtte av Stortinget til å forske. Han skred til verket med et engasjement og en kraft som gjorde at samtiden så på ham som Henrik Wergelands naturlige arvtaker. Det var store sko å fylle.
Personen Eilert Sundt trer tydelig frem, på godt og vondt. Hans temperament og personlighet farger og betoner materialet.
Det er overraskende at man kommer så tett på Eilert Sundt når man leser ham. Så godt som alle Sundts tekster har et «jeg». Personen Eilert Sundt trer tydelig frem, på godt og vondt. Hans temperament og personlighet farger og betoner materialet. I løpet av bare noen få tiår etter hans død skulle det bli bortimot utenkelig å forene forskning og subjektiv/personlig stil som hos ham. Man skal ikke lenger enn til for eksempel den norskættede, amerikanske samfunnsforskeren Thorstein Veblen som var virksom etter århundreskiftet før man finner et helt annet ideal – naturligvis handler dette også om individuelt temperament. Andre normer for stil og retorikk utviklet seg innen forskningsskriving. Selv skriver han «forskning» og «vitenskap» i ly av en norm hvor troverdighet til en viss grad blir avgjort av tilhørighet til nasjonsbygger-prosjektet. Han er ikke ambivalent til dette, men uhyre kritisk til en rekke institusjonelle makthavere og deres retorikk som kunne påberope seg nasjonale oppgaver – les: Daniel C. Danielssen, overlege ved Lungegaardshospitalet m.m. Selv om han var en sentral deltaker i folkeopplysnings-prosjektet, både ved bidrag i skriftkulturen og som foreleser ved Møllergaten skole, ender han som en slags dissident, han tar folkets parti og kritiserer paternalistisk pedagogikk der han finner den. Lærer-elev-dikotomien blir på et vis snudd om.
Det er ikke det at han skriver «godt», i betydningen estetisk innsmigrende. Han hadde for knapp tid da han skulle bearbeide materialet han hadde samlet inn. Det skaper et tidvis rått og kaotisk uttrykk, nettopp dette gjør skriftene mer interessante. Det at han ikke utformet språket sitt etter sin samtids idealer, er vel noe av det som gjør Sundts verk litt komplisert å plassere i dag. Men dette var ikke dette noe han ønsket eller strebet etter. Tvert om. Mer enn én gang gir han uttrykk for misnøye og stress. I perioder bukket han under for arbeidspress. Han evaluerer arbeidene sine strengt og kritisk, og skriver at han frykter å miste lesere. Selv lar seg meg fascinere av at han skrivende viser seg i all sin menneskelige tilkortkommenhet. Det gir tekstene en unik tilstedeværelse som mye litteratur skrevet på hans tid mangler.
Undersøkelsene av levekår, med alle mulige hverdagslige arbeidsrutiner, husstell og tilvirking av arbeidsredskaper og husflid, var ikke anerkjent som kunnskap. Det sterke skillet mellom praktisk og teoretisk kunnskap finner man også i medisinen til langt ut på 1700-tallet. Sundt argumenterte utrettelig for at en slik anerkjennelse må etableres. Mye av det han skriver kunne ikke kategoriseres som et «fag», det tilhørte ingen faglig tradisjon, han beskrev erfaringer som knapt nok var nevnt i skriftkulturen, og dermed heller ikke tilhørte lære- og kunnskapsinstitusjonenes disipliner. Sundts tanker om kunnskapens sosiale status, som Foucault beskriver som epistemologi, plasserer seg i en verdikamp. I dag brukes gjerne betegnelsen «taus kunnskap» om overføring av praktisk kunnskap. Innen sykepleiestudiet betegner «taus kunnskap» overføringen av råd om alt fra løfting av kropper til menneskebehandling med tilhørende etiske problemstillinger. Sundt hadde ikke tilgang til dette vokabularet, til vitenskapsfilosofi. Betegnelsen «taus kunnskap» ble skapt av Michael Polanyi nesten 100 år etter Sundt. Så man kan si at Sundt foregriper Polanyi. I likhet med sine forgjengere, deriblant Aristoteles med tanker om praktiske dygder, er Polanyi opptatt av kroppen. Polanyi mener at all tenkning har et kroppslig opphav: «Kroppen vår er det grunnleggende redskapet for all vår kunnskap om ytre ting, både intellektuell og praktisk.» Også Sundt vet dette. Skjønt han vet det med mindre teoretiske ord, andre innganger, han beskriver praktiske situasjoner – les Om renligheds-stellet i Norge. I På Havet er han opptatt av hvordan kunnskap traderes og utvikles i generasjoner, for eksempel i båtbygging. Han er fascinert av århundre lange tradisjoner med anonyme bidragsytere, ingenting nedskrevet, og at det kan dukke opp navngitte båtbyggere som kunne bidra med forbedringer ved å kombinere tradisjoner fra ulike steder i landet. Han mener at dette er verdt vitenskapelig anerkjennelse. I dag må vi jobbe litt for å forstå hvor radikalt og utfordrende dette synet på kunnskap var. Han korrigerte bildet av at alt som leder til fremskritt er initiert ovenfra. Dermed ble han, med rette, oppfattet som kritisk til opplysningstidens selvforherligende bannerførere.
I forlengelsen av dette ser man som leser at Sundt iblant skriver uten å ta for gitt at ordene vil falle i god jord. Man merker at han har kritiske lesere. Sundt anstrenger seg, tar i bruk et stort register av retoriske stilmidler og strekker seg langt for å støtte opp under sine argumenter. Som stiltrekk betraktet er dette med på å gjøre at lesere føler at de kommer nær mennesket Sundt, ikke bare forskeren Sundt. Han er langt ifra en selvbegeistret forfatter, selv om han etter hvert fikk en viktig posisjon. Bøkene er resultatet av måneder lang reising, hans møter med mennesker. Denne rammen er tydelig med inn i skrivingen: vi får høre om besværligheter og gleder ved reising på midten av 1800-tallet. Det er alt dette som gjør det så ekstremt givende å lese ham!
Jeg mener at den dype tilfredsstillelsen og gleden ved å lese Sundt, som i alle fall jeg finner, er underkommunisert. Når man setter seg inn i hva slags verk han etterlot seg, får man gjerne vite mye om «Sundts lov» og hans bruk av statistikk. Det er en inngang for spesialister. Selv var han mer av det man pleier å kalle et universalgeni.
Hvorfor dikt?
Jeg leste Sundt og begynte å skrive om ham uten å ha låst meg i en forestilling om hvilken sjanger det skulle resultere i. Jeg famlet. Vinteren 2018 arbeidet jeg med et manus i seks deler. En av delene skulle i sin helhet ta utgangspunkt i Eilert Sundt. Jeg jobbet meg gjennom delene i tur og orden. De andre delene var stort sett ferdige. I mai skulle jeg etter framdriftsplanen gå i gang med å skrive den femte delen, om Eilert Sundt. Jeg så for meg et avgrenset kapittel, vinklingen var i utgangspunktet definert av temaet i de andre delene – helt frie assosiasjoner over tema fra Polanyi. Men da mai gikk mot slutten og jeg for alvor var kommet i gang med å skrive om Sundt, var jeg helt i skriverus. Det ga en syk energi å arbeide med Sundt. De andre delene av bokprosjektet var det bare å legge bort. Planene ble omkastet. Fra da av var det bare Sundt som gjaldt. Jeg skjønte fort at han ville bringe meg et helt annet enn jeg hadde forestilt meg.
Selve tanken om å skrive om Sundt er eldre. Den strekker seg ti-elleve år tilbake. Den oppsto etter at jeg hadde utgitt Brått revet bort. Jeg kom jeg til å lese Sundt i forbindelse med at jeg arbeidet med Gjennom kjøttet. Tekstene appellerte til meg på en måte jeg har lært å gjenkjenne som litterært skapende. Men der og da kunne jeg ikke la meg avspore fra arbeidet med Gjennom kjøttet, så jeg la ham bort. I 2009, samme året som Gjennom kjøttet kom ut, mottok jeg et generøst stipend av Sparebanken Vest til å skrive om Sundt. Etter det har Sundt gnuret og gnagd, men andre skriveprosjekter har kommet foran.
Hvorfor ikke roman eller essay? Å skrive essayistisk om Sundt er alltids mulig, men å lage historier og fiksjoner med utgangspunkt i Sundt – nei og atter nei! Det har null appell til meg. Å velge en romanform ville innebære å si nei til så mye historisk stoff. Poesi tillater at historiske dokumenter monteres inn uten at man må be om unnskyld ved å fiksjonalisere, ved å konstruere bruer og palasser med balustrader og mørke kjellere. Jeg får litt dårlig samvittighet når jeg sier dette – i og med at jeg som leser av historiske romaner har hatt mange store opplevelser, og jeg sluker Mantels, Yourcenars og McCartys romaner, for å nevne noen forfattere som har skrevet historiske romaner, både om mennesker som har levd og som er høyst oppdiktede.
Skulle jeg valgt en annen sjanger til å skrive om Sundt, ville biografisjangeren vært et bedre valg. Den innebærer interessante rom for refleksjoner om fremstilling av mennesker, historiske epoker og politiske og samfunnsmessige spørsmål. Biografi-forfattere har tatt lange steg i biografier skrevet det siste tiåret. Om de ikke har pensjonert den historiske romanen, så har de åpnet nye muligheter ved å innta en mindre servil tilnærming til de avdøde enn tradisjonen tillot for noen tiår siden. Usynlige konvensjoner i den historiske romanen synes fortsatt å kreve en hagiografisk tilnærming.
Jeg så ikke for meg at det jeg skrev skulle bli noe i retning «monografi med poetiske virkemidler». Jeg gikk ikke til verks med en forestilling om at det skulle bli et «sakdikt», som er sjangerbetegnelsen boken endte opp med. Freddy Fjellheim benyttet den om en diktsamling for noen år siden. Sånn jeg ser det peker betegnelsen mot den svenske forfatteren Carl J.L. Almqvists «Om Poesi i Sak» fra 1839. Formen kom etter at jeg hadde skrevet noen setninger jeg var fornøyd med og ville undersøke hva som skjedde med meningsinnholdet hvis jeg satte dem opp med linjedeling. Jeg fryktet at grepet kunne få «Sundt» til å forsvinne, at «poesien» så å si ville ta over og linken til Sundt kuttes. Jeg fryktet at omformingen av Sundt ville oppløse hans blikk på samtiden. Jeg ville bruke «linjedeling», men samtidig unngå at dette litterære virkemiddelet skulle komme i veien. Gir det mening? Det merkelige var at linjedelingen bragte språket nærmere Sundt. Jeg kunne tillate meg mer. Gå tettere på, fordi det ikke bragte fiksjon som en blindpassasjer, ingen illusjon om at nå befinner vi oss på 1800-tallet. Filteret som stanset tilløp til fiksjon, var linjedelingen, den er åndedrettet i gjengivelsen av Sundt. Dette tillot at jeg ikke trengte å skrive «jeg». Det gjorde det overflødig å tematisere «hvordan jeg arbeider med Sundt» – «her er min metode», liksom. Så det er altså ikke sånn at jeg har forsøkt å skrive frem en Eilert Sundt-karakter av stoffet.
Jeg er ganske sikker på at de som kjenner til essayistikken min vil se at det er sammenheng mellom den og Eilert Sundt-tilstanden. Det handler om kritiske vinklinger og fascinasjonen for vitenskapsteoretiske undersøkelser, uten at jeg skal gå nærmere inn på det her.
Espen Stueland (f. 1970) debuterte i 1992 med diktsamlingen Sakte dans ut av brennende hus. Han har mottatt en lang rekke priser både for bøkene sine og for sitt virke som kritiker. Eilert Sundt-tilstanden er Espen Stuelands tiende utgivelse.
Her kan du lese et utdrag av Espen Stuelands storslagne diktverk om Eilert Sundt: