2. juli 2021

Thorvald Steen er akutell med sitt første dikt på 30 år. I langdiktet Kveita, som veksler mellom egne erfaringer og Karl XIIs liv, smelter personlig historie, verdenshistorie og lokalhistorie sammen. Hvordan ble denne teksten til? Vi har stilt tre spørsmål til Thorvald Steen. 

Hvordan kom Karl XII, av alle, inn i denne teksten?

– Det har seg slik at det startet med et bestillingsverk. Jeg ble bedt om å skrive en libretto for slagverkgruppa SISU og komponist Geir Johnson. Og når jeg tenker på slagverk så tenker jeg på trommeslagere, som ofte gikk foran hærer på 1600-, 1700- og 1800-tallet. Og den jeg mest av alt forbinder med en slik hær, det er Karl XIIs hær. Som hadde flust med trommeslagere.

I mange, mange år har jeg vært opptatt av Karl XII og hans underlige live. Og det er også slik at han hadde et fellestrekk med meg. Nemlig han var stadig redd for å falle.

Han var redd for å falle i slag, mens jeg har nå i mange år har vært redd for å falle, på grunn av min muskelsykdom. Og det var noe som bragte meg sammen med Karl XII. Så det hele startet med, rett og slett, at jeg begynte å sette meg enda grundigere inn i hans liv. Og til min store overraskelse fant jeg flere andre fellestrekk og felles interesser. Blant annet vår felles interesse for Oslo, Christiania. For byen Konstantinopel, Istanbul. Og vår felles interesse av Akershus festning og slott som han var besatt av å erobre.

Karl XII i 1715. Bildet henger i dag på Nasjonalmuseet i Stockholm.
Hentet fra Kveita av Thorvald Steen.

I dag møttes vi her, med utsikt mot Akershus. Hvorfor akkurat her?

– Akershus slott har for meg alltid vært interessant og jeg har regnet det som et av de mest spennende byggene i Oslo.

Jeg husker da jeg var veldig ung gutt. Så skrev jeg også mye om Akershus. Og da jeg i sin tid, det har jeg skrevet om i Det hvite badehuset, da jeg var veldig opptatt av, i barndommen av at Kennedy døde. Så var det en skolekamerat av meg, de var ti år gamle. Og for å trøste Jacqueline Onassis, skar vi ut hele Akershus slott i isopor, malte det med modelflymaling, og så sendte vi hele modellen til Jacqueline Onassis, av alle som da bodde i det hvite hus.

Karl XII var besatt av å ta Akershus festning, noe han aldri klarte. Mens jeg har vært i den tilstand at jeg har kunnet beundre byggverket og glede meg over festningen og Akershus slotts historie.

 Og for å trøste Jacqueline Onassis, skar vi ut hele Akershus slott i isopor, malte det med modelflymaling, og så sendte vi hele modellen til Jacqueline Onassis.

 

Hvordan har det vært å dikte rundt to virkelig mennesker?

– Når det gjelder diktet Kveita, for det er et eneste langt dikt og en libretto. Så er det jeg skriver om han, og faktastoff om meg selv, så er det korrekt gjengitt.

Men den dialogen mellom Karl XII og med er selvfølgelig fiksjon. Og det er min underbevissthet og min direkte bevisthet, mitt brev…

Det er jo formet som et slags brev, og en dialog mellom Karl og meg. Han døde jo tross alt i 1718 og jeg lever den dag i dag i 2021.

Det er nesten 30 år siden jeg skrev mitt siste dikt, og det var diktet Ilden. Men hele tiden, også i prosaverkene har jeg tatt med elementer av lyrikk. Også i de to romanene Det hvite badehuset og Det siste fotografiet

Jeg bruker ofte diktelementer når det gjelder å beskrive for eksempel natur og stemninger som går rett i sjela. Nå var det en befrielse å ta opp igjen den rene diktformen, som jeg veksler også med spørsmål og filosofiske elementer. Så det er jo et eneste langt libretto, eller hybriddikt, som inkluderer også andre sjangre, men hovedelementet, hovedstrømmen er et langdikt.

 

Kveita er Steens første dikt siden Ilden i 1992. I dette langdiktet, som veksler mellom egne erfaringer og Karl XIIs liv, smelter personlig historie, verdenshistorie og lokalhistorie sammen. Det er et dikt om mot, overmot og død – og glimt av menneskets evolusjon og forfall: fra firbeint til oppreist til liggende maltraktert på badegulvet.

Les også