Oktoberjournal har snakket med Geir Halnes om Mor Rom, dikt og naturvitenskap
Geir Halnes utga sin andre diktsamling Mor Rom tidligere i år. I tillegg til skrivingen er han forsker, ansatt på Norges Miljø- og Biovitenskapelige Universitet. Der utvikler han matematiske modeller som beskriver hvordan hjerneceller kommuniserer gjennom elektriske signaler – et fagfelt som kan kalles hjernefysikk, sier han selv.
OJ: Vitenskap og kunst har tradisjonelt blitt betraktet som motsetninger. I ditt tilfelle ser det annerledes ut?
GH: I den nye diktsamlingen min, Mor Rom, sammenfaller faktisk det dikteriske universet med fysikkens univers, så der er det ingen motsetning. Dette var selvsagt en spøk. Jeg vet egentlig ikke hva jeg skal svare på spørsmålet. Kanskje jeg kan si at naturlovene, som vitenskapelige sannheter, er underlagt idealer om objektivitet og allmenngyldighet. Samtidig gir de jo opphav til subjektive følelser i oss som kjenner til dem. Vi kan oppleve dem som sterile, pirrende, guddommelige, vakre eller tilfeldige. Slik vi besjeler naturen og gjør den personlig for oss, besjeler vi nok også våre teorier om den. Kanskje synes vi at loven om at elektrisk strøm følger minste motstands vei deler personlighetstrekk med en kollega på jobben, eller at et svart hull minner om en pupill. Slike følelser er ikke så sentrale når man bedriver vitenskap (selv om dette nok kan diskuteres), men er jo viktige for hvordan vi har det her i verden. Og der glir vi over i kunstens domene. Jeg ser på vitenskap og kunst som komplementære når det gjelder utformingen av personlige kosmologier.
OJ: Det betyr at diktene ikke er en utlegning av vitenskapelige innsikter, men et tillegg eller et alternativ?
GH: Ja. Noen av diktene forholder seg kanskje til naturvitenskapen slik naturmystiske dikt forholder seg til naturen. Naturmystikeren labber ut i skogen, føler et slektskap med naturen, beskriver den, men transformerer den samtidig til et bilde av sitt eget sjelsliv. Naturvitenskapsmystikeren labber ut i naturvitenskapen med en lignende holdning.
OJ: Hvordan skal vi lese et dikt som det nedenfor – de to første linjene er en poetisk utlegning av noe vi vet, eller hva? Men hva betyr det at “solen roper / jorden til seg»? Og hvordan skal vi forstå de forførende neste linjene? Er det i det hele tatt mulig å be deg fortolke ditt eget dikt?
jorden roper
månen til seg
solen roper
jorden til seg
ingenting roper
kom tilbake
i alt som roper
kom til meg
GH: Hvis vi vil, så kan hele diktet leses som en poetisk utlegning av noe vi allerede vet. Det grunnleggende vitenskapelige motivet er gravitasjon. Gravitasjonen trekker alle legemer mot hverandre. Den holder månen i bane rundt jorda, jorda i bane rundt sola, og holder generelt saker og ting sammen her i verden. Samtidig kan den være destruktiv, noe alle som har falt og slått seg vet noe om. På en større skala vet vi også at summen av all gravitasjon peker inn mot universets sentrumspunkt, og hvis gravitasjonen skulle ”seire” ville universet trukket seg sammen til det singulære punktet det ifølge big-bang-teorien sprang ut fra. Tilbake til ingenting, altså. Dette var ikke ment som en tolkning, men en kortfattet redegjørelse for bakgrunnsmaterialet eller motivet. For meg ligger det poetisk interessante primært i bruken av ordet ”roper”, som jo tillegger denne vitenskapelige modellen en slags personlighet og vilje. Da oppstår det noe annet, som for min egen del blir rørende. Dette andre har jeg ikke så lyst til å si mer om.