Forfatteren V.S. Tideman er født i 1980 og bosatt i Berlin. Han debuterte i 2009 med romanen kockmania inc. Årets bok, Brev, er en roman om et intenst og altoppslukende savn, formet som et kjærlighetsbrev fra en mann til en kvinne. Her snakker han for aller første gang om skrivingen og bøkene sine.
O.J.: Brev er din fjerde roman. Hvordan begynner en roman for deg?
V.S.T.: Det er ikke så godt å si kategorisk, ettersom hver roman er forskjellig, men Brev er først og fremst et resultat av år med prøving og feiling. Det vil si, det har rett og slett stokket seg for meg de siste årene; jeg har utforsket mange ting, oppholdt meg flere steder, samtidig som deler av stoffet til akkurat denne romanen hele tiden har ligget der, i bakgrunnen, som en slags påminnelse. Da jeg til slutt satte meg ned for å skrive det ut, lette jeg etter en form eller en ramme som var fri (eller stor) nok til at jeg kunne få dette stoffet ned på papiret, og slik oppsto ideen om en mann som skriver et brev til en kvinne, hvor han forteller om seg selv og sitt eget liv. Og det er altså den romanen jeg har skrevet. Med den forrige romanen min, Sirkler, forholdt det seg ganske annerledes; da hadde jeg hovedsakelig to ting: 1) et bilde av oldemoren min som bærer en stor bør med høy på ryggen, og 2) forskningen til dr. Stevenson (om reinkarnasjon). Jeg visste umiddelbart at det var noe jeg ville skrive om, eller rundt, for å si det sånn, og da var det bare å begynne, altså å grave ut en roman fra disse to komponentene. Den andre romanen min, På den andre siden, sprang ut av å ha lest en god del vakker og obskøn litteratur, samt et (indre) bilde av en ung snobb og en eldre mann som fant hverandre. Den første, kockmania inc., bare skrev jeg, uten hverken å tenke eller vite noe som helst. Det er den ærligste av de fire bøkene mine, i den forstand at jeg ikke visste hva jeg gjorde. Det gjør jeg egentlig fortsatt ikke.
O.J.: Romanen er skrevet som et eneste langt brev, en talestrøm fra et jeg til et du helt uten avbrudd. Hvor viktig er brevformen?
V.S.T.: Brevformen er viktig; den innbyr til fortrolighet, ærlighet, og så har man, selvfølgelig, hele tiden noen å henvende seg til. Det er avgjørende, både i livet og i litteraturen, samtidig som nettopp denne henvendelsen, i og med at den forblir ubesvart, åpner opp for visse gnisninger og usikkerheter i teksten som muligens ikke ville vært der om det for eksempel dreide seg om en brevveksling i stedet for en uavbrutt talestrøm, som du sier; altså ikke bare i forholdet mellom den som skriver og den det skrives til, men også mellom forfatter og leser. Det er likeledes viktig, slik jeg oppfatter det, at det finnes en usikkerhet eller gnisning der, som driver ting videre, får en til å tenke, stille spørsmål (“Hvordan forholder egentlig svaret seg?”); det vil si, i hvert fall når man skriver romaner, som jeg gjør, og da kanskje særlig når man skriver en roman av det monologiske slaget, som denne.
O.J.: Brev er en uhyre stilsikker roman. Språket og stilen har stor betydning for deg?
V.S.T.: Takk! Ja, det har det alltid hatt, selv om språket og stilen ikke nødvendigvis er den samme fra bok til bok. Jeg mener, en roman bør jo være seg selv lik, falle i sitt eget avtrykk, men ikke av den grunn ligne andre bøker man har skrevet eller mislyktes med. Men det tror jeg nok henger sammen med det første spørsmålet ditt, om hvordan en roman begynner, eller hva en roman kan være, som igjen henger sammen med innholdet, eller ideen, om du vil. Men jeg vet ikke; alt er mulig.
O.J.: Så det er tenkelig å skrive hva som helst, eller hvordan som helst?
V.S.T.: I prinsippet, ja. Det er mulig å forestille seg forfatteren som en slags skuespiller, eller posør, om du vil. Vi mennesker har i oss et uendelig mangfold av karakterer, muligheter og tilbøyeligheter som vi kan velge å representere eller ikle oss, og ut fra et sånt perspektiv er alt mulig; det er klart. Det vil si, jeg tror i alle fall ikke på et uforanderlig eller enhetlig selv, eller en sjel, eller noe sånt, som skriften liksom skal springe ut av, som et fingeravtrykk; det høres svært vestlig ut! Vi er i konstant bevegelse, endring, flyktige og foranderlige som været, så selv om man er tro mot den man er i dag, betyr ikke det at man er tro mot den man var i går, eller den man kommer til å være i morgen, enda man kanskje innbiller seg det, med hele sitt hjerte; det er utelukkende et spørsmål om tid, slik jeg ser det. Og så kan man selvfølgelig gjøre med tiden hva man vil. Men det kan hende jeg tar feil; alt er som sagt mulig.
O.J.: Det er vel fremfor alt en kjærlighetsroman du har skrevet? Han som skriver, gir et hengivent og ganske betingelsesløst bilde av kjærligheten …
V.S.T.: Ja, og det er vel sånn man vil ha det, er det ikke? Å miste seg selv, i kjærlighet. Å forsvinne. Å glemme seg selv og sitt eget liv fullstendig, i og på grunn av en annen. Store, svermeriske tanker som vi mennesker alltid har skapt noe rundt, komponert sonater, skrevet bøker.
O.J.: Hovedpersonens tilværelse i Berlin er ellers preget av dårlig økonomi, alkohol, mye stillstand. Noen ville kanskje kalt det en litt stusslig eller ensom hverdag. Er det det? Og er hverdagen hans kanskje en forutsetning for den oppslukende forelskelsen og hengivelsen hans?
V.S.T.: Det er nok både-og, tenker jeg. Det er stusslig og ensomt og uten bevegelse, og dermed brenner det naturligvis desto sterkere; så mye tror jeg er klart. Men så kan man jo også snu det på hodet og si at det nettopp er forelskelsen og hengivelsen som gjør det så stusslig og ensomt som det faktisk er, altså at det dreier seg om et menneske hvis liv er et resultat av disse følelsene, det altomfattende alvoret i dem så å si, ettersom hun jo ikke er der. Og da er man vel først og fremst ærlig, er man ikke?
O.J.: Hvordan vil du plassere denne romanen i forfatterskapet ditt?
V.S.T.: Jeg vil plassere den som den fjerde boken av i alt fire og si at den, i likhet med de andre bøkene mine, på en og samme tid er annerledes og enkeltstående, både hva språk, form og innhold angår, samtidig som jeg, som har skrevet dem, ser et visst mønster der; kanskje ikke så mye i form som i tematikk, eller hva jeg interesserer meg for som forfatter, og det lever jeg forholdsvis godt med, når alt kommer til alt.
O.J.: Du skriver under pseudonym, og dette er første gang du lar deg intervjue om bøkene dine. Hvorfor har du valgt en såpass tilbaketrukket rolle som forfatter?
V.S.T.: Pseudonym og pseudonym; Tideman er jo også navnet mitt, da, jeg har bare satt det til slutt i stedet for i midten, hvor det hører hjemme, så jeg vet ikke riktig hva man skal kalle det. Et slags forfatternavn? Ellers har du selvfølgelig helt rett; jeg har ikke ønsket å bli kjent, og da minst av alt gjenkjent; jeg vet ikke nøyaktig hvorfor, men det har bare aldri virket videre tiltalende på meg – som person. Dessuten har jeg nok hatt en tanke om at tekst bør leses som tekst, altså at det i lesningen av for eksempel en roman ikke burde spille noen rolle om den er skrevet av Dag Solstad eller Marguerite Duras eller en ukjent tredje forfatter, og det tenker jeg for så vidt fremdeles, den dag i dag, altså at det i hovedsak er teksten det handler om, ikke alt det rundt, for å si det sånn. Og så husker jeg at jeg irriterte meg voldsomt over alle mulige forfattere i media, TV og aviser, og at jeg tenkte: Hvorfor kan de ikke bare gi ut bøkene sine og holde kjeft? Men nå skal jeg selvfølgelig være litt forsiktig med å si det så høyt, her jeg sitter i samme båt.