Kjøleskapet til Vilde Heggem

Det viktigste kjøleskapet mitt kan fortelle om meg som menneske, er at jeg er
forfengelig. Jeg vet ikke om forfengelig er det riktige ordet, men materialistisk blir
også feil, for det er ikke selve eierskapet til tingen ordet burde beskrive. Jeg
tenker på det engelske ordet shallow og det svenske ytlig, kanskje overfladisk er
det rette ordet på norsk. For mitt kjøleskaps fremste trekk er overflaten, ikke
innholdet. Da vi skulle pusse opp kjøkkenet, ble ikke dette kjøleskapet valgt fordi
det er praktisk, det rommer overhodet ikke maten til en ukeshandlende familie
på fem. Det ble dette kjøleskapet bare fordi det får plass under kjøkkenbenken,
og det stod for meg som helt nødvendig for å oppnå den romfølelsen jeg ønsket
for det nye kjøkkenet. Jeg setter estetikk framfor funksjonalitet, alltid. Derfor er
kjøleskapet ikke en gang et skap, men to kalde skuffer. Det er plass til både brie
og bringerbærsyltetøy, grønnsaker, middagsrester og to glassflasker med vann,
men familien konsumerer mer enn det fremstår som når en drar ut skuffene.
Resten av maten er i det gamle kjøleskapet, i boden i kjelleren, inneklemt mellom
varmtvannstanken og skafferihyllene, så det bare akkurat går an å åpne døren på
det, når en skal hente maten derfra og bære det opp i den pene kjøleskuffen.