210528KariSaanum_232_FJ
Foto: Baard Henriksen

Å miste språket og finne det igjen

Av Kari Saanum

I diktsyklusen Sorgsanger skriver Kari Saanum om stor kjærlighet og dyp sorg. Hvordan er det å finne tilbake til språket sitt når man har mistet en av sine nærmeste? Kari Saanum har skrevet om språk og sorg. 

Jeg kan huske alt, hvis jeg vil. For vi husker alt, jeg vet vi husker alt. Men vi glemmer av en grunn.

Den natten jeg skriver om, finnes kanskje ikke. Eller deler av den finnes, og så har jeg satt bitene av den sammen med biter av andre netter, til en helhet. Eller så var det en hel, sammenhengende natt. Med store, svarte flak av glemsel, innimellom glimt av øyeblikk som jeg husker.

Jeg vet ikke hvilken natt det var. Men jeg vet det var en natt like før slutten.

Jeg fikk ikke sove, og da jeg spurte om å få noe å sove på, fikk jeg nei. Jeg forsøkte å sove, forsøkte å stenge av tankestrømmen – forsøkene på å forutse hva som ventet oss, hvordan livene våre kom til å bli, men kroppen nektet å hvile, som om den jobbet med et problem det hastet med å løse. Da jeg til slutt helte i meg en halv flaske dyr konjakk som noen hadde gitt i gave, ble jeg ikke engang full. Jeg ville bedøves, ville slutte å tenke, ville bort fra situasjonen jeg var fanget i, ut av min egen kropp, men ingenting virket, jeg kom meg ikke unna.

Jeg fikk en madrass og la meg på gulvet i det som var biblioteket. Jeg dro madrassen tett inntil bokhyllene. Det føltes som bøkene skjermet meg – en vegg av trygghet. Som en taus familie sto bøkene der, beskyttende bak ryggen min, ord på ord skrevet av andre forfattere, som et vern mot mørket. Jeg tok bøker ut av hyllene. Prøvde å lese. Jeg visste jeg lette etter noe, men visste ikke hva, og jeg fant ikke det jeg lette etter. Jeg vet nå at det jeg trengte, var gjenkjennelse, og gjennom det, trøst og forklaring. Ingen av bøkene i hyllene hadde noe å gi. Som et siste forsøk på å hvile, begynte jeg å skrive. På denne måten fikk jeg rettet tankene mine et annet sted enn der de hadde satt seg fast og sto og spant, så da jeg skrev, fikk jeg hvile.

Jeg husker ikke om jeg sov.

Før jeg gikk derfra, tok jeg avskjed med han som ble tilbake.

Jeg gikk langs parken. Gatene var tomme, bare en og annen bil passerte. Kanskje var det alkoholen. Eller så skyldtes det at jeg ikke hadde sovet. Jeg klarte ikke å gå rett. Og jeg hadde ikke krefter til å gjøre noe med det. Jeg fulgte kroppens bevegelser, der den skjenet ut i gaten og inn på fortauet igjen. Noen ganger svingte den fra side til side på fortauet, andre ganger styrte den ut midt i gaten. Fra gaten hentet kroppen seg inn og berget seg opp på fortauet igjen. Et par ganger stanset likevel kroppen opp, fordi det kroppen foretok seg kunne være farlig. Et sted langt inni meg hadde jeg altså omsorg for denne kroppen, som foretok seg ting jeg ikke hadde styr på.

En venninne møtte meg på gaten. Hun tok meg inn på en kafe. Hun bestilte mat til meg. Jeg spiste. Vi snakket ikke. Jeg husker det var ting på tallerkenen som jeg ikke spiste til vanlig. Bønner. Egg. Poteter. Kanskje en hamburger. Kanskje var det frokost jeg spiste. Eller lunsj. Kanskje det var morgen. Eller var det middagstid? Jeg husker ikke tiden. Jeg befant meg i en annen tid.

Da jeg var ferdig med å spise, fulgte hun meg ut på gaten. Hun spurte hva jeg ville. Munnen min tiet. Hun spurte om jeg ville til min bror. Jeg ville dit. Hun fulgte meg. Da vi kom frem, kom noen ned for å møte meg. Jeg tror det. Eller kanskje kom det ingen. Men vi kom oss opp til min bror, og kjæresten hans åpnet og tok meg imot. Jeg tror hun tok meg imot. Eller kanskje var det broren min. Jeg husker ikke. Men da jeg kom inn og noen snakket til meg, kunne jeg ikke svare.

Jeg åpnet munnen. Men det kom ingen lyd. Jeg kunne ikke snakke. Jeg begynte å gråte. Og noen holdt rundt meg. Jeg tror noen holdt rundt meg. Og noen førte meg fra gangen inn i et av værelsene. Jeg husker ikke hvilket, men jeg tror det var et værelse til venstre. Men der til venstre fantes det jo ikke noe værelse. Eller gjorde det? Leiligheten var mørk. Eller det lå et mørke i leiligheten. Min bror var der. Og kjæresten hans. Og selv om værelset lå til venstre og dette var motsatt av hvordan værelset egentlig lå i den leiligheten min bror bodde i den gang, er det slik jeg husker det. En forvridd geografi, inni et rom jeg ikke vet om finnes, der det befant seg et eget mørke.

Jeg husker et ansikt og en stemme som snakket til meg. Og jeg forsøkte å snakke, men jeg var uten språk. Jeg prøvde å støte ut lyd, men det som kom, var bare lyd, ikke ord. Det var heller ikke språk i hodet mitt, det var tomt der språket kom fra, jeg hadde ingen forbindelse til språket lenger. Jeg visste ikke hvor språket hadde tatt veien. Var det stengt inne i et eget rom i hodet mitt? Hadde jeg mistet det? Eller hadde språket tatt slutt? Jeg husker jeg kjente trangen til å si noe. Den var intens. Jeg måtte si noe, for det jeg bar på, måtte finne veien ut. Det var som om jeg ikke kunne gå videre i livet uten å finne ordene for det jeg bar på. Kanskje var det derfor jeg begynte å snakke.

Jeg tror det første ordet jeg sa, var «jeg». Men jeg kunne ikke uttale det. Hvis «jeg» var det første ordet jeg sa, kunne jeg bare si lyden «j».

Jjjjjjjjj».

Etter dette kunne jeg ikke si mere. Jeg stanset opp. Jeg husker jeg forbauset og fortvilet betraktet meg selv. Jeg ville snakke, men alt jeg kunne si var «j».

«Jjjjjjjjjjj,» sa jeg, lenge, uten pause. Jeg hadde en fornemmelse av at språket lå inni meg og ville ut. Men det kom ikke. Så mens jeg ventet på språket, fortsatte jeg å si «jjjjjjjjjj».

«Jjjjjjjj.»

Til en «æ» skjøv seg sakte frem over tungen.

«Æææææææ».

Jeg husker stemmen som frembragte disse stavelsene. Høy, syngende, monoton. Og mens jeg sang, kjente jeg etter hvert at en ny lyd var på vei. Alt som krevdes, var å presse tungen litt høyere opp, ut mot jekslene. Men det skjedde ikke. Som om det å si denne siste, lille lyden i ordet «jeg» var for stort for kroppen.

Som om kroppen ikke hadde krefter til å bære denne vesle, enkle lyden over kanten. Som om språket sto ved en avgrunn, og det å vippe lyden ut over tungen, forbi tennene, var noe kroppen ikke hadde krefter til.

Så skled den siste lyden ut, som en unge gjennom fødselsgangen.

«Ææ-iiiiii».

Den siste lyden i ordet «jeg».

Slik snakket jeg meg ut av kroppens fengsel, lyd for lyd, stavelse for stavelse, sakte, sakte, mens jeg skjøv hver bokstav møysommelig over tungen, og satte dem sammen til ord. Jeg kunne ikke stanse, jeg måtte snakke, jeg måtte føre frem det kroppen bar på, og språket ga etter, etter hvert mer sammenhengende, og til slutt flytende.

«Jeg orker ikke mer.»

Jeg tror det var det første jeg sa. Det jeg sa, var nødvendig å si. Men jeg sa ikke mer enn det som trengte å bli sagt.

Jeg sto ved avgrunnen. Og språket sto sammen med meg, ved språkets avgrunn.

«Jeg orker ikke mer.» 

Det var dette kroppen bar på.

Jeg fortsatte å snakke. Og noen var der og hørte hva jeg sa, og tok imot det, og bar vekten av det som måtte sies, sammen med meg.

Jeg skulle gjerne husket mer av hva jeg sa. Jeg vet jeg kan det hvis jeg vil. For vi husker alt. Men vi glemmer av en grunn.

Omslagsdesign: Exil Design
Forsidebilde: Karl Erik Nilsen

I diktsyklusen Sorgsanger skriver Kari Saanum om dyp sorg, men også om stor kjærlighet.

Mannen i forholdet er kunstner, en vital, sterk kraft. Nå er han døende, og familien i krise. Så kommer døden. I stillheten etterpå overveldes kvinnen av minner fra samlivet: nærheten, samholdet, barna; forskjellene, kranglene, bruddet. Og kunsten.