AV GEIR GULLIKSEN
Sånn…
Den 24. februar 2004 klokken 14:52 fikk jeg en mail fra Anne B. Ragde, som jeg på det tidspunktet hadde vært redaktør for i ti år. I mailen sto det bare «Sånn …», og i vedlegget lå manuset til Annes nye roman, som jeg begynte å lese med det samme.
I de ti årene jeg hadde jobbet med henne, hadde Anne lagt sin ære i å være en uforutsigbar forfatter – hun ville overraske, hun ville ikke være en man trodde man visste hvor man hadde. Hun skrev svært forskjellige romaner og novellesamlinger (og en hel del andre slags bøker), men hun visste alltid selv hva hun holdt på med – hva slags bok det skulle bli, og hva det ville kreve å få den til. Hun ville ikke ha noen innblanding mens hun skrev, viste aldri frem en eneste setning før hun hadde skrevet seg gjennom hele manuset.
Slik er hun forresten fortsatt. Derfor visste jeg ikke noe annet om den nye romanen enn tittelen. Det at hun hadde røpet tittelen var i seg selv uvanlig, men jeg tror Anne hadde bestemt seg for at jeg trengte tid til å fordøye den, slik at vi ikke skulle bruke tid på å diskutere den. Hun visste at tittelen måtte være Berlinerpoplene.
Noe jeg heller ikke visste, men snart skulle finne ut, var at Anne B. Ragde på dette tidspunktet hadde bygd opp et litterært register og en litterært fundert menneskekunnskap som først nå for alvor ble foldet ut, i en roman om en stor og sammensatt gruppe av individer som er i slekt med hverandre, men som ikke kan leve sammen, på grunn av en hemmelighet svært få av dem kjenner til bunns. Det geografiske sentrum i fortellingen er gården Neshov. Derfra kommer denne familien: en ettertenksom begravelsesagent, en homse som har flyktet til København og blitt designer, en enslig grisebonde som bor sammen med en annen enslig mann som han (feilaktig) omtaler som sin far. Og dessuten grisebondens datter, Torunn. Allerede i Berlinerpoplene kommer vi tett på, personene blir levende i løpet av noen få linjer, og det føles viktig å forstå hva som driver dem.
Det første jeg leste, var innledningskapitlet om en ung kvinne som venter på en mann vi forstår at hun er sammen med i hemmelighet: Men plutselig, den sommerkvelden på Snarli da de satt ute på bøen etter å ha jobbet med torvtaking hele dagen, satt der svette og ørskne av varmen og arbeidet, kom han ruslende over jordene fra Neshov, og hun så det med det samme at det var til henne han ville. Hun forstod det med selve kroppen, at hver flik av kroppen hennes ble sett av ham, halsen, de svette krøllene inntil panna, hendene hun støttet bak seg i gresset, leggene hun visste stod brune og blanke i skoene, rett imot ham.
Kanskje var det allerede da, omtrent halvannen side inn i manus, at jeg tenkte: Dette blir stort. Og det ble det, det vet alle nå. Det er forresten typisk for Anne B. Ragdes prosa (og typisk for livet, kan vi kanskje si) at den scenen som inneholder en medrivende, sanset kjærlighetsfortelling, viser seg å være kimen til en vond, knugende hemmelighet som skal prege flere generasjoner av mennesker. Det som ser vakkert og livsbejaende ut i begynnelsen, kan vise seg å bli ødeleggende for alle involverte. Noe av Anne B. Ragdes storhet som forfatter er at hun kan skrive om det som er vanskelig, på en slik måte at den som leser, opplever at det kunne vært sant, og at det har betydning for ens eget liv.
Som alle vet, ble Berlinerpoplene ikke bare én roman, men først en serie på tre, og nå er det sjette og ifølge forfatteren absolutt siste bindet skrevet. Den nye romanen heter Datteren, her samles alle trådene i denne merkelige og dypt realistiske familiehistorien. Mest av alt er det Torunns bok, og den tror jeg mange har ventet lenge på.
Med Datteren samler Anne B. Ragde trådene i historien om Neshov-folket. Dette er Torunns bok: en roman om en kvinne som hele livet har flyktet, men som endelig våger å ta ansvar, stå opp for seg selv og velge kjærligheten.
Boka er ute nå!