AV DAG JOHAN HAUGERUD
Et manus har ligget i en haug med uleste bøker i over ti år. Jeg har hele tiden tenkt jeg skulle lese det en dag, fordi det sannsynligvis kommer til å lære meg noe, jeg tenkte det allerede da jeg så filmen, Capote med manus av Dan Futterman og regi av Futtermans barndomsvenn Bennet Miller. Den har et sjeldent enhetlig fokus, men oppleves samtidig som usedvanlig kompleks, nesten som et prisme av ulike temaer, nivåer og tolkningsmuligheter. Sånt er vanskelig å få til, så jeg bestilte manuset fra en nettbokhandel, men siden det er en del av meg som har en motstand mot læring, la jeg det umiddelbart i den haugen av ting jeg skal ta meg av senere.
Og plukket det fram først nå.
Jeg vet ikke om jeg ble noe klokere av å lese manuset enn av å se filmen. Alt som er nedskrevet, er også i filmen, men ikke mer. Det eneste som slår meg som annerledes, er hvor knapp og iblant tørr teksten framstår i forhold til filmscenenes omfang og nerve. Det er selvfølgelig sånn det skal være. Et manus er kun et arbeidsdokument for skuespillerne, regissøren og alle de andre impliserte, til hjelp for å gi teksten liv, og for å skape et rom for tilskuerne til innlevelse og tolking. Slik romanen gjør det gjennom undertekst og alt det usagte. Sånn sett er et filmmanus, i og med at det er skrevet for å transformeres til noe annet og dermed aldri kan bli fullbyrdet i sin egen form, ufullstendig som tekst.
Det må likevel fungere litterært, det må være noe der som gir teksten liv, som gir en god lesing. God nok til at de som leser skal ønske å være med på å lage filmen. Med andre ord må det altså være både undertekst og usagte elementer i manuset.
I manuset finns det også et intervju med Futterman hvor han forteller at Capote er hans første manus. (Før det jobbet han som skuespiller, var blant annet med i tv-serien Judging Amy. Senere skrev han også manus til Foxcatcher og serien In Treatment.) Arbeidet var noe famlende i starten, han skrev først noen spredte, pludrete dialogscener uten helt å få det sydd sammen, før den mer drevne kollegaen (og senere partneren), Anya Epstein rådet ham til å heller begynne med å finne en outline og et plot.
Plot er et ord som jeg, om det har blitt uttalt av feil person, har oppfattet som rene skjellsordet, og som jeg kun har forbundet det med en type film som først og fremst er drevet av kommersielle interesser. Bare fordommer, selvfølgelig, men det har sittet så dypt i meg at det har tatt litt tid å innse at plot bare er et verktøy (i seg selv upolitisk), som man kan bruke for å fokusere på en kjerne, og utfra denne, bygge opp en struktur. Og struktur er noe et manus trenger sårt, en solid struktur, den kan være så alternativ og ukonvensjonell man vil, men den må «sitte»; og med «sitte», mener jeg noe så vagt som at den må være tydelig, konsistent, organisk og solid, eller enda vagere: Den må føles tydelig, konsistent, organisk og solid. Den må også kunne føles i tid; minutter og timer. (En roman har jo også en struktur, men den trenger ikke å forholde seg til klokka.) Du vil merke det når du ser filmen, om den «sitter.» Jeg vil påstå at Marguerite Duras’ India Song «sitter.» Det gjør også Spike Lees BlacKkKlansman. For å nevne et par. Capote «sitter» også.
Det å finne plotet, eller kjernen, handler mye om å finne historiens omdreiningspunkt. I et biografisk prosjekt som Capote, er det antagelig mange potensielle omdreiningspunkter, men det er også grenser for hva man kan dikte selv. Du må derfor finne en hendelse eller situasjon som er så pregnant og skjellsettende at den må ha ført til et tydelig vendepunkt i karakterens liv. (Vendepunkt er nok et ord jeg er ubekvem med å bruke. Jeg skriver dessuten «må» hele tiden, «du må». Du må jo egentlig ingenting. Hver gang jeg skriver «du må gjøre» enten det ene eller det andre, kommer jeg alltid på eksempler hvor det har gått like bra å gjøre noe helt annet og gjerne det motsatte. Jeg gjør dessuten sjelden det jeg må selv, men er fornøyd om jeg gjør det.)
Futterman hadde allerede bestemt seg for omdreiningspunktet før han begynte å skrive, han skulle avgrense manuset til å handle om hendelsen som førte til In Cold Blood. Eller fenomenet «In Cold Blood,» bør man kanskje si, da det både er en kriminalsak, en bok, en film, og starten på en litterær og journalistisk metode. Alle sidene ved In Cold Blood belyses i manuset, det er ikke ett ord som ikke enten springer ut fra det eller peker på det, dermed blir det også fenomenet som er manusets hovedkarakter. Det merkes både når man leser og når man ser filmen, temaet er enhetlig, men samtidig så kompleks i framstillingen at den gir flere mulige fokuspunkter. Først og fremst er det en karakterstudie av en særegen kunstner, men man kan også det som en film om tillit og vennskap. Eller en film om vanskelighetene rundt det å skrive en bok. Samtidig er det jo også en kriminalhistorie, samt en slags filmatisering av boken som skrives om denne kriminalhistorien.
For de som ikke har lest, eller sett, så handler In Cold Blood om en drapssak i Kansas. To menn, Perry Smith og Richard Hickock brøt seg inn hos en familie, angivelig fordi de hadde fått nyss om at de gjemte en formue av kontanter, og endte med å drepe fire av familiemedlemmene ved å skyte dem i ansiktet. Saken ble snappet opp av Truman Capote, som sammen med barndomsvenninnen Harper Lee dro til Kansas for å overvære etterforskningen. De ankom byen før gjerningsmennene ble tatt, og fulgte saken tett, gjennom arrestasjon, forhør og fram til rettsak, dødsdom, ankesak og til slutt henrettelse.
Det som gjør boken In Cold Blood til noe mer enn en kriminalreportasje, er Capotes metode; måten han først sjarmerte fengselspersonalet til å gi ham innpass hos drapsmennene, for deretter å, gjennom stadig gjentatte besøk, bygge opp et tillitsforhold, eller til og med vennskap, med Perry Smith. I manuset forklares denne noe grumsete rolleblandingen, med en kombinasjon av voldsom ærgjerrighet og en fascinasjon eller til og med forelskelse. Da dette pågikk, hadde Capote allerede etablert seg som forfatter, og i og med filmatiseringen av Breakfast at Tiffanys, som kom mens kriminalsaken pågikk, hadde han også begynt å nærme seg et bredere publikum. I manuset beskrives det derfor som avgjørende at hans neste prosjekt skulle være noe utenom det vanlige, noe som skulle sette ham på forfatterkartet en gang for alle. Hvilket det jo også gjorde, men ikke uten at det krevde noen offer på veien. For Perry ble Capote den eneste vennen han hadde, hans kontakt ut, den som skulle hjelpe ham å skaffe en advokat for å opprette en ankesak, og Capote var behjelpelig i starten, men ble mer og mer ambivalent etterhvert som det trakk ut, han visste jo at bokprosjektet måtte slutte med henrettelse, og jo mer det lysnet for Perry, jo mer distansert og utålmodig ble Capote. De etiske spørsmålene ved denne journalistiske metoden – dragkampen mellom rå ambisjon og moralske kvaler – danner selve grunnlaget i karakterstudien av Capote. Det er en allmenn oppfatning (som kan være feil) om at In Cold Blood både ble hans største suksess og hans fall. Denne filmen er ikke like konkluderende i så måte, selv om det blir nokså tydelig hva manusforfatteren selv mener. Det avslører han i og for seg også i intervjuet, der han forteller at veien til Capote gikk via Janet Malcolms bok The Journalist and the murderer, hvor hun – kort og plumpt fortalt – hevder at all journalistikk inneholder et element av overgrep. Det er også den følelsen man bli sittende med etter å ha sett Capote. Alle forsøk på nyansering til tross: I valget mellom en dekadent kjendisjournalist som er fullstendig absorbert av overbevisningen om viktigheten av egen kunst og en dødsdømt morder som ikke har en eneste venn i verden, ender i alle fall jeg med å gi all min empati til morderen.
Av alle mulige temaer, problemstillinger og lesemåter som denne filmen legger til rette for, er det en, i denne sammenhengen, litt perifer tematikk som fanger min interesse mest: Det er vennskapet mellom den homofile mannen og hans venninne. Det er noe jeg ikke har sett så ofte behandlet på film. Det er ikke en stor del av denne filmen heller, men det er scener mellom Capote og Harper Lee som, i og med at de er så og si blottet for rivalitet, viser noe av den tryggheten og tilliten som et sånt vennskap har mer av enn andre vennskap. Nå blir ikke dette vennskapet bare beskrevet som en solskinnshistorie – også her velger Capote å svikte venninnen ved å la selvopptattheten ta overhånd. I en av de mest rørende scenene i hele filmen, møtes de på filmpremieren til To Kill av Mockingbird. Dette er Harper Lees store dag, men siden Capote er fullstendig utslitt av ankesaken og desperat etter å fullføre boken, har han det ikke i seg å gratulere henne eller si en eneste positiv ting om filmen.
I ettertid har jeg tenkt at det fins mange lignende forhold, homofil mann og venninne, som skulle kunne være interessant å se på film. James Baldwin og Gidske Anderson er et par. Alf Prøysen og Anne Cath Vestly er et annet. Jeg har planer om å lage en film om de sistnevnte. Kanskje i 2025.
Dag Johan Haugerud (f. 1964) er forfatter og filmskaper, kjent blant annet for den prisvinnende spillefilmen Som du ser meg. Han debuterte som forfatter i 1999 med romanen Noe med natur. I 2002 utga han romanen Den som er veldig sterk, må også være veldig snill, som også ble oversatt og utgitt i Frankrike. I 2011 kom romanen Hva jeg betyr, som fikk strålende mottagelse og var blant kritikernes favoritter i Aftenposten. For sin fjerde roman, Enkle atonale stykker for barn, mottok Haugerud P2-lytternes romanpris 2016.