17. juni 2019

Av Rune Christiansen

Louise Glücks Averno er en bok som åpner inn til et bredt anlagt epos, en beretning fra gresk mytologi, den intrikate og til tider paradoksale fortellingen om Persefone, den jomfruelige datteren til Zevs og fruktbarhetsgudinnen Demeter. Og kanskje like paradoksalt er det at Persefone selv var dronning i underverdenen, og ifølge Homer en gruoppvekkende regent. Og samtidig, og kanskje viktigere, er Averno en inderlig og tidvis hjerteskjærende anakronistisk fremstilling av en reise ned i underverdenen: «døden kan ikke skade meg / mer enn du har gjort meg skade, / mitt elskede liv.»

I denne rike, flerstemmige og flertydige boken, dette flettverket av mytologi og hverdag, guddommelig fantasi og ubeskyttet tilværelse, stilles både det klassiske dramaet og det dagligdagse, brokete livet til skue. I ett og samme sveip, så å si, makter Louise Glücks dikt å favne både det storslåtte og det ordinære, ja, i Averno glir disse dannelsesprosjektene – litteraturen og livet – frem som prekære og samtidige tildragelser: «Persefone / var vant med døden. Men / mora hennes haler og drar for å få henne ut igjen –»

I sin gjengivelse – eller kanskje ordet eksegese kan komme til sin rett her – henter Louise Glück mening og erkjennelse fra dypt inne i tenkningens og anekdotenes grunnstoff. Det vi står overfor, er en virkelig gripende aktuell fortelling som nær sagt på magisk vis makter å speile legenden om Persefone samtidig som den beretter om en ung kvinnes erfaringer, en ung kvinne av i går, i dag og i morgen. For det er en både ømfintlig og inntagende tidløshet Glück dikter frem med så stor innsikt: «Jeg trur jeg kan huske at / jeg var død.»

Forlaget Oktober, 2017

Categories: Sak