Av Jenny Erpenbeck
Å sette sine bein i den forbudte sonen: Hvem vil vel ikke gjøre det? Denne sonen er fylt med aromaen av kaffe og klesvaskemiddel, alt lukter ferskt og ser vakkert og sunt ut. Menneskene her er spesielle mennesker, verden har vært deres østers i flere tiår. De kan kjøpe hva enn de ønsker seg. Hvordan ser disse menneskene ut? En venn forklarer meg: «Du kan kjenne igjen en vesttysker bare ved å se på den tilforlatelige måten han slenger igjen bildøren».
Morgenen etter murens fall, sitter jeg i en forelesning. Professoren vår er oppskaket. I stedet for å holde forelesningen, snakker han om foreldrene sine, som støtte han fra seg som en forræder da han ble kommunist. Etter hendelsene kvelden før, vil feilene i den eksisterende sosialismen bli enda en prikk på hans rulleblad?
Med åpningen av muren blir folkene i den delte byen kastet sammen. Et øyeblikk er det gjensidig nysgjerrighet. Forbrødring på barer. Men kort tid etter blir det tydelig, på begge sider, at det er noe rart som blir feid inn gjennom hullet i Muren. Østtyskere står i bankkø i vest for å motta 100 DM i en velkomstsum og stormer kjøpesentrene som villmenn; Vesttyskere spaserer gjennom Øst-Berlin og innser at alt er grått.
I desember 1989 skriver jeg i dagboken min: «Et andre hjertet implantert, nå kan du ikke puste lenger.»
Hvorfor gråter jeg ikke gledestårer noen uker etter, når grenseovergangen rett rundt hjørnet for meg åpner? En kvinne fra den andre siden stiller meg dette spørsmålet, før hun dulter i meg med albuen i folkemengden.
Hvorfor skynder jeg med så fort jeg kan forbi lastebilen hvor en vestberlinsk papirbutikkeier står på lasteplanet på en lastebil og deler ut gratis julepapir til oss fattige i øst?
Hvorfor velger jeg å gå den lange veien til universitetet de dagene jeg er plaget med tunge tanker – en rute som unngår vestberlin? Som bare går gjennom deler av byen jeg kjenner godt?
I bare et øyeblikk til, holder historien pusten og er åpen på begge sider. Finnes et samfunn som holdes sammen av solidaritet, og ikke av ønsket om økonomisk gevinst? Kan det finnes virkelig ytrings- og meningsfrihet, ikke bare friheten til å slå seg selv konkurs? Kan det finnes noe helt nytt, noe som aldri før har blitt sett i denne formen før? I noen få uker diskuteres forskjellige sosiale modeller. I noen få uker slår det ingen at åpningen av muren har noe som helst med landet ved siden av å gjøre, Forbundsrepublikken.
Og så har øyeblikket gått over. Og en tanke gir plass til en annen: «Vi er folket» blir gradvis til «Vi er ett folk». Var livene våre egentlig bare en tiårlang ventetid som endelig betaler seg? Min historie tilhører ikke lenger meg, nå er den fortalt av mine landsmenn som vil bli tatt tilbake. Volkswagen, Levi’s, og Nutella kaller alle de bortkomne sauene over til deres side, men uheldigvis har ikke disse sauene noen anelse om hva skatterefusjon er, eller tinglyst eiendom, eller aksjeselskap. Plutselig er det snakk om en felles valuta. Og fra da av er det som pleide å være mitt liv bare å finne på museum.
Jenny Erpenbeck (f. 1967 i Øst-Berlin) bor i Berlin. Hun har arbeidet som bokbinder og studert teatervitenskap, og har siden midten av 1990-tallet regissert flere teaterstykker og operaer. I 1999 debuterte Erpenbeck som forfatter med romanen Geschichte vom alten Kind, og hun har senere utgitt flere kritikerroste novellesamlinger og romaner, blant annet romanen Går, gikk, har gått (2015), som utkom på norsk i 2017. Alle dagers ende (2012 på norsk i 2018) brakte henne Hans Fallada-prisen i 2014 og Independent Foreign Fiction Prize i 2015. Hjemsøkelse utkom i Tyskland i 2008, og er nå ute på norsk i Ute Neumanns oversettelse.