Av Djuna Barnes
Oversatt av Bjørn Aagenæs
«Figuren er viktigere enn ansiktet, og viktigere enn figuren er hvordan du bærer deg ad for å beholde den. Viktigere enn alt dette er at du er fornøyd med livet ditt, noe du bare kan være hvis du har god helse. Finn ut hva du liker å gjøre, og gjør det. Hvis du sier at du ikke kan gjøre det, erkjenner du bare at du ikke har bygget opp en kropp som er egnet til å spille den rollen du ønsker. Man lever bare en gang, og det er like greit å være munter. Er man ikke munter, kommer det av at man er syk, og å være syk er uhøflig mot naturen.»
Gabrielle Chanel, la plus grande couturière de Paris, med en inntekt på flere millioner, 2 400 ansatte i sine ateliers, eier av praktisk talt hele Rue Cambon, hvor man kan beskue hennes kreasjoner, herskerinne over flere hus i Europa – denne kvinnen som sa nei til den uhørt formuende hertugen av Westminster, som kan regne halvparten av verdens store menn som sine venner, som stammer fra enkle, landlige kår i Auvergne, som oppsøkes av kvinner som vil være velkledde – hun foretrekker ensomhet, frisk luft, sporty klær, hunder, videre liker hun å fiske, å stå tidlig opp, å legge seg tidlig, å ligge og dra seg og å arbeide hardt, fremfor alt liker hun å arbeide hardt.
Hun er verdensberømt for to ting – sin parfyme og sine strengt skårne drakter – med andre ord for å ha ført luktesansens fineste aspekter til nye høyder, og for de dyp hvorfra hun har utviklet sine chic’e, utrolig chic’e, kreasjoners nesten uanselige stringens. (Bondekvinnen og jenta fra Paris’ underverden, nyvasket og moderne og tilklippet med en engelsk saks, later til å utgjøre stammen i det hun har å tilby.) Chanel fremstår som legemliggjørelsen av sin egen herkomst, født av jorden og takknemlig forbundet med den.
Årsaken til hennes fremgang og berømmelse ligger i hennes filosofi. Hun tror på det naturlige, og når hun bruker ordet «naturlig», bruker hun det ikke slik det vanligvis anvendes, for å betegne noe som er stygt, klumpete og uskikkelig. For henne er det naturlige det mest fullendte og det mest samordnede. Hvis en person sier at det er naturlig for vedkommende å sitte oppe helt til morgengry, å drikke alt som er innenfor rekkevidde, å kle seg iøynefallende, å spise til man er proppmett, svarer hun bare: «De har en meget dårlig natur.»
Som alle franske kvinner er Chanel fornuftig på en måte som gjør at vi i den vestlige verden må tenke at hun utviser upassende lettsinn i forhold til naturens under. Naturligvis! Chanel er et slikt under nettopp fordi hun er naturlig. Vi er sjelden naturlige fordi vi er skeptiske. Vi er redde for naturen og det er derfor, påstår hun, vi ser på våre kroppsøvelser som medisin, og ikke som lek.
«Klassisk skjønnhet kan være veldig kjedsommelig når den ikke befinner seg i et museum.»
«Hos en kvinne foretrekker jeg en behagelig fremferd, en behagelig måte å uttrykke seg på, behagelig holdning, en behagelig måte å danse på, fremfor en rent klassisk skjønnhet. Klassisk skjønnhet kan være veldig kjedsommelig når den ikke befinner seg i et museum.
Et vakkert ansikt behøver overhodet ikke å stemme overens med den tilstanden som rår på innsiden. Jeg foretrekker et ansikt som sier meg noe, som enkelt og nøyaktig formidler noe om personen det gjelder. Hvis man nå i tillegg besitter denne behagelige væremåten og klassisk skjønnhet, da har man naturligvis blitt utsatt for en guddommelig generøsitet.»
«Legg merke til,» sier hun, «hvordan den kvinnen som suger til seg alles blikk trer inn i et rom. Hvordan hun går, hvordan hun setter seg, hvilke gester hun bruker når hun samtaler. Hun kan godt være direkte stygg vurdert ut fra klassiske mål, men ikke desto mindre er det noe ved holdningen og gestene hennes som er stilfullt og behagelig, og det er ikke noe som er utenpåklistret, men snarere en del av henne selv.
Hvorfor er det akkurat hun, av tyve, femti eller hundre andre, som er den mest attraktive, uavhengig av om hun er høy eller lav, mørk eller lys, atletisk eller feminin? Jo, fordi hun vet hvor hun skal, hvorfor hun skal sette seg, og hva hun forteller sine gjester. Hun er seg selv.
Hennes fremtoning er ikke bundet til noen «mote», som den en gang i tiden så populære slepende «ungpike-looken», som jeg fant høyst ukledelig. Alle kvinner førte seg på nøyaktig samme måte og det gjorde at alle lot til å være støpt i den samme formen. Tenk selv også når det gjelder moten. En kvinne skal ikke være noen reklameplakat, men det blir hun hvis hun følger moten altfor slavisk uten noensinne å rette seg etter sin egen smak.
Hvis en kvinne vil beholde sin figur bør hun være sysselsatt, hun bør arbeide. Da blir hun lykkeligere, mindre selvbevisst og dette gjenspeiles i hennes figur. Menn liker kompetente kvinner. Hun utsondrer ikke lenger frykt, slik hun gjorde før hun ble økonomisk uavhengig, derfor finnes det også mer ekte skjønnhet hos henne.
Å arbeide er bra, men etterpå bør man vie seg til lek, til avslapning, svømming, fisking, til å spille golf eller tennis, være ute i den friske luften, nyte den og solen. Her vil jeg skille mellom gymnastikkøvelser og sport. Gymnastikk er en erstatning for sport, og svært bra om man ikke har tid eller lyst til å gjøre noe annet, men i en helsemessig sammenheng er det etter min oppfatning like stor forskjell mellom holdningsgymnastikk og sportsutøvelse ute i det fri – som for eksempel svømming, spaserturer, ridning – som det er mellom konserverte og friske grønnsaker. Hvis du ikke kan koste på kroppen din noe bedre, får holdningsgymnastikk duge, men hvis du vil beholde en inntagende figur og en spenstig holdning, må du lære deg å like utendørsaktiviteter.
Hva er da en dårlig figur? Det er en figur som gir et forsagt inntrykk i hvert eneste ledd og lem. En slik forsagt holdning kommer av at man er bevisst på at man ikke har gitt kroppen sin det den har krav på. Når en kvinne ikke har lært seg hva som er naturlig, gir hennes kropp det samme inntrykket som en ung jente gir når hun skammer seg over at hun ikke har lest leksen.
Man kan ikke leve både uklokt og umåteholdent, og klokt og måteholdent. Man kan ikke ha et hektisk natteliv og samtidig tro at man skal kunne utrette noe om dagen. Man kan ikke tillate seg å fråtse i mat og sprit som forderver kroppen, og fortsette å håpe på at kroppen skal fungere med et minimum av plager. Hvis man brenner et lys i begge ender, er det mulig at det avgir mer lys, men mørket etterpå varer desto lenger.
Når det gjelder hvilken diett man bør følge for å få en perfekt figur, kan jeg bare gjenta det jeg har sagt angående alle andre livsfunksjoner – vær måteholden, beskjeden, ekte. Ekte appetitt er beskjeden, og en beskjeden appetitt er måteholden. Spis mindre enn du har lyst til, spis med intelligens, ikke med magen. Spis aldri så mye at du må be deg selv om unnskyldning når du forlater bordet, det er respektløst overfor maten.
«Hva har egentlig det såkalte selskapslivet, som gjør det meningsfylt å la være å gå og legge seg, og i stedet delta i det til langt ut i de små timene?»
Sov ordentlig, syv eller åtte timer om det trengs. Sov med vinduet oppe. Stå tidlig opp, arbeid hardt. Det gjør godt, for det holder hjernen i form og da blir kroppen etterhvert interessert. Det høres merkelig ut, men hvis du tenker etter vil du innse at det ikke er så merkelig likevel. Sitt ikke lenge oppe om kvelden. Hva har egentlig det såkalte selskapslivet, som gjør det meningsfylt å la være å gå og legge seg, og i stedet delta i det til langt ut i de små timene? Dårlig luft, dårlig mat, dårlig sprit, bedrøvelige omgivelser som ikke gjør noe menneske lykkelig, enfoldige mennesker som natt etter natt gjenforteller de samme endeløse histoires – histoires om liv som er levd bare for å bli gjenfortalt, og som derfor ikke er verdige til å gjenfortelles. Skån deg selv litt. Skån ørene dine, skån øynene dine, skån tankene dine, skån nervene dine. Har du noensinne hørt noe som er blitt sagt etter midnatt som det er verdt å holde seg oppe for? Nei, bare slikt som du har hørt hundre ganger før, og som du kommer til å få høre igjen i morgen, så lenge du ikke slutter med de dumhetene.
Personlig morer jeg meg ikke over noe etter klokken 12 om natten!»
(1931) (B.Aa.)
Fra: Interviews, Sun and Moon Press 1989
© 1931/1999 Djuna Barnes’ Estate
Djuna Barnes (1892 – 1982) var en amerikansk kunstner, journalist og forfatter mest kjent for romanen «Nightwood» (1936), en kultklassiker innen skeiv litteratur og et viktig modernistisk verk.