Av Kjersti Annesdatter Skomsvold
Det er grytidlig om morgenen, og de små nakne kroppene strekker seg opp mellom armene mine, her jeg sitter ved det runde bordet i stua, de flytter hendene mine vekk fra tastaturet, forandrer på ordene jeg forsøker å skrive. De vil lage konger av dorullkjerner, de spør om jeg kan tegne øyne, lime på papirføtter, og jeg forsøker å holde fast i tanken jeg nettopp hadde.
Jeg skal være alene hjemme med barna i noen dager, mens Olve er på reise. Jeg må sitte i stua, vise barna at jeg er her, jeg kan ikke la dem sitte alene foran barne-tv med kjeks og eple i timevis hver morgen fordi jeg skal skrive. De krabber ned igjen fra fanget mitt, fornøyde med øynene jeg har tegnet, nå vil de finne glitter. Å nei, ikke glitter, sier jeg, vær så snill, ber jeg, det blir så mye glitter overalt. Men det er lenge siden de sluttet å høre på meg, enda så små de er. Og jeg vet at om de får glitter, så kan jeg skrive uforstyrret i sikkert en halvtime eller mer, det er verdt oppryddingen etterpå.
Det er et godt tegn at jeg vil skrive nå, det kjennes viktig, jeg har ikke skrevet siden romanen gikk i trykken før sommerferien. Det forbauser meg hver gang hvor fysisk sliten jeg kan bli av å sitte helt stille på en stol, med armene foran meg, det eneste som beveger seg er fingrene. Men jeg beveget innimellom på litt mer av kroppen, jeg gikk rundt omkring i huset, vandret som en nomade fra sted til sted, lette etter et sted hvor det ikke var folk, et sted jeg kunne skrive i fred. Så ble romanen ferdig og jeg gikk ut i skogen, kjente hvor uvant det var å bevege øynene oppover og til siden, oppdage at jeg i det hele tatt har et sideblikk, jeg så et ekorn klatre oppover trestammen. I månedsvis hadde pupillene vært festet rett fram, til en lysende hvit firkant bare en meter foran ansiktet, bokstavmaurene som kravlet rundt der inne og ble til ord og setninger.
Påkjenningen ved å skrive er en angstløs påkjenning, det er å fylle hulrommet inni meg, ikke grave det større og dypere, det er det motsatte av når boka kommer ut i verden. Jeg burde ha begynt på noe nytt for lenge siden, jeg vet jo det, før bokutgivelsen burde jeg ha begynt å skrive på min neste roman, før det mentale skriverommet blir befolket av så mange andre menneskers meninger. Meninger om hva jeg har skrevet, meninger om hva jeg bør skrive neste gang, det siste synes jeg strengt tatt ikke de har noe med, de kan ikke være redaktørene mine. Det er dessuten knapt noe jeg kan bestemme selv – skrivinga bestemmer, boka bestemmer.
Jeg er nødt til å skrive igjen, og jeg skal skrive den neste romanen min inni et skap. Lenge før jeg visste at det en dag skulle bli Olve og meg, sa han: Jeg vil lage et skrivebord til deg. Og nå har han gjort det, det var det første han gjorde da vi kom hjem fra sommerferie på Vestlandet, han snekret et skrivebord, et helt lite skriverom, der vi fant plass, i det store skapet på det lille soverommet. Nå som jeg er alene med barna må jeg – vil jeg – sitte i stua sammen med dem, og det går overraskende bra for øyeblikket, de er ferdige med glitteret og har tatt på seg refleksvester og sekker, de hvisker sammen, er helt, helt stille, leker at de er på tur til flaggermushula. De hvisker av hensyn til flaggermusene, ikke av hensyn til meg, det ville de aldri ha gjort.
Men til vanlig, i hverdagen, er det viktig å ha et sted jeg kan sitte uforstyrret, det var på tide at jeg fikk en dør å lukke bak meg, en egen stol å sitte på. Olve har gjort det så fint inni skapet, med hyller jeg kan legge bøkene mine på, skuffer til viktige og uviktige papirer. Det hjelper, jeg får mer lyst til å være der, men jeg tror ikke det er nødvendig med et veldig fint rom for at jeg skal skrive, jeg har tidligere skrevet romaner på de stussligste steder. Det rommet jeg leide i Normandie da jeg skrev Monstermenneske for eksempel, det var mer et slags kott, klesvasken hang ned i hodet på meg, og det var pastaesker og tebokser overalt, jeg lagde all middag ved hjelp av vannkokeren. I gangene gikk fremmede mennesker med doruller som hender, man måtte ha med egen dorull til fellesdoen, med raske skritt gikk jeg tilbake inn i kottet. Jeg har tidligere skrevet om hvordan omgivelsene kan sette sitt avtrykk i teksten, og det tror jeg på, men jeg tror ikke omgivelsene er avgjørende for om jeg i det hele tatt klarer å skrive.
Det er flere år siden jeg har reist vekk for å skrive bøker, barna er så små, men de er store nok til at jeg har begynt å tenke på det igjen, og da er det hytta jeg tenker på. Jeg er heldig som har to hytter jeg kan reise til, den ene bygde bestefaren min på Vesterøya i Sandefjord, og den andre er pappas lille fjellhytte i Hallingdal. Da kjøper jeg masse boksmat som jeg tar med meg, så jeg ikke skal behøve å dra i butikken, og jeg enser knapt noe annet enn skriften og sulten og søvnen. Når det fem dager eller en uke senere nærmer seg avreise, ser jeg meg rundt, oppdager alt det forferdelige rotet jeg har laget, møkkete tallerkener og søppel overalt. På hytta på fjellet har jeg verken dekning på telefonen, vann eller strøm, det er bare meg og den mest utrolige stjernehimmelen om natta, med dunkende hjerte går jeg ut i det kullsvarte mørket og pusser tennene før jeg legger meg. Da tenker jeg ofte på Veggen av Marlen Haushofer. I romanen våkner fortelleren en morgen og oppdager at hun er atskilt fra resten av verden med en stor vegg, det er bare henne og skogen og dyrene. Jeg tror at jeg kunne levd sånn helt alene ganske lenge.
Her stopper det opp, skrivinga. Det skyldes ikke barna, men uroen som følger av å gi ut en bok, å vente på noe som kanskje ikke kommer, nå er klokka snart sju og hver morgen to minutter over ni tikker nyhetene inn på mailen. Jeg venter kvalm på skammen, sinnet, fortvilelsen som følger av de dårlige anmeldelsene, eller gleden, rusen som følger av de gode, og da mener jeg ikke nødvendigvis bare et høyt terningkast, det er mer som et sukkerkick å regne, et hurra som går fort over, jeg mener de som er både gode og godt skrevet. Hvorfor er jeg egentlig så opptatt av hva de skriver, det skammer jeg meg også over. Men i flere år har jeg forsøkt å skape noe av kvalitet, og kanskje er det ikke bare selvopptatt og feil å være opptatt av det? Jeg tenker på Olav H. Hauge som flere ganger ble innlagt på psykiatrisk når han hadde gjort seg ferdig med en bok, men det tror jeg handlet mest om at varmsmiinga var over, at han ikke hadde skrivinga å holde fast i lenger, og jeg vet jo at jeg ikke må tenke på ham.
I går kveld var jeg ute og svømte i Nøklevann, og jeg tenkte ut to hele setninger, jeg så til og med for meg at jeg skrev dem ned. Da jeg så meg selv utenfra sånn, så satt jeg ved det nye skrivebordet mitt, inni skapet på det lille soverommet. Kanskje er det noe av det viktigste med å ha et skriverom – at jeg har et sted å se for meg at jeg sitter og skriver, at det da også blir mer sannsynlig at de setningene vil bli skrevet ned en gang?
Jeg tenker på skapet, at det er en fordel at det er så trangt inni der, at jeg har vegger både foran meg og på begge sider, nesten som på en lesesal på universitetet, bortsett fra at det her ikke sitter noen andre mennesker bak veggene. Inni skapet vil jeg nok klare å stenge dem ute alle som en, de næreste nære, kritikerne, leserne, og mest av alt – mine egne ideer. En etter en forlater de rommet, som John Cage sier, og hvis jeg er riktig heldig, så forlater til og med jeg rommet.
I sommerferien besøkte jeg hjemmet til Halldis Moren og Tarjei Vesaas. Olve og jeg og barna kjørte over fjellene til Vestlandet, og på veien stanset vi på Midtbø i Vinje. Klokka ett skulle det være omvisning i Diktarheimen, og fem over ett kjørte vi inn på tunet, det var et mirakel at vi klarte å være så presise, med kvalme unger i bilen og stadig oftere spypauser på veien. Jeg tror vi klarte det fordi det var viktig for oss, og aller mest var det viktig for Olve. Han studerer arkitektur, han er mer opptatt av rom enn meg, jeg er mest opptatt av skrivinga.
Men det var ingen der. Olve og jeg gikk ut av bilen, tuslet litt rundt, så på bildene på mobiltelefonen, jo det måtte jo være her, hovedhuset til venstre mot veien, noen mindre hus på den andre siden av tunet, et vann langt der nede.
Så kom mannen som bodde der ut på trappa, og det var Olav, sønnen til Halldis og Tarjei. Han intervjuet meg den gangen jeg fikk Tarjei Vesaas debutantpris, men jeg kjente ham ikke igjen nå, og han kjente heller ikke igjen meg. Han hadde sett at det lusket noen rundt på tunet, men det var ingen omvisning denne sommeren, det er koronastengt, sa han, det står på hjemmesidene. Jeg kan fort bli forlegen i sånne situasjoner, tenke at jeg har gjort noe galt, så jeg løftet hånda for å vinke farvel med det samme. Heldigvis er ikke Olve skrudd sammen på samme måte, han pratet i vei og nevnte likeså godt noe om Kjersti og debutantprisen, og da husket både Olav og jeg at vi hadde møttes før. Bli med meg, sa han.
Barna hadde sovnet i bilen, og vi rullet ned vinduene, lot dem sove, glade for at vi skulle få den friheten som følger med barns søvn. Sammen med Olav gikk vi opp den lille steintrappa, og han viste oss stua, fortalte om papirfuglene han og søstera Guri hadde fått av sovjetiske soldater under krigen, nå hang de flyvende over peisen. Han fortalte også om Tarjeis femtiårs-dag, om gjestene som kom reisende fra fjern og nær, og om hvordan det var vannmangel den sommeren, Tarjei hadde brukt hele dagen på å bære vann fra innsjøen et stykke unna. Så ville Olav vise oss Tarjeis arbeidsrom.
Jeg sa at nei, det er så altfor mye, at vi skulle tråkke videre inn i huset, oppover trappa, jeg ble så takknemlig over å få skulle se skriverommet, det var så altfor storsinnet av Olav, at jeg følte meg forpliktet til å takke nei, det var det eneste riktige å gjøre. Men Olve og Olav var allerede på vei.
Både i stua og i den snirklete trappa opp til andre etasje hang malerier og tegninger, flere av kjente kunstnere. Men det var et maleri av en ukjent kunstner som skilte seg ut, det var malt av broren til Halldis. Maleriet var helt spesielt, det forestilte trær, skog, himmel, men ulikt noe jeg før har sett, jeg skjønte at det så ganske annerledes ut inni hodet hans enn andres. Og jeg skulle ønske at jeg klarte å skrive sånn som han malte.
Olav viste oss inn på soverommet med dobbeltsenga, i denne senga lå en gang Halldis og Tarjei og sov, drømte rare drømmer. Nå ryddet sønnen deres unna toalettsakene fra nattbordet, rettet litt på klærne som lå over en stol, han bodde jo her i huset om sommeren og ventet ikke gjester. Jeg tittet ut av det åpne vinduet, ned på bilen på tunet, syntes jeg hørte barnegråt, men så var det bare vinden i trærne. Vi gikk videre til den andre enden av det okergule soverommet, svingte inn døra til høyre.
Skrivebordet var plassert på tvers, midt i det lille arbeidsrommet, det strakte seg fra vinduet og nesten hele veien til den motstående veggen. Jeg kunne se for meg Tarjei sitte der ved skrivebordet med en dør bak seg og en dør foran, rommet hadde to dører, og det var ikke så veldig stort, nesten som en gang å regne. Olav fortalte at bak den andre døra lå barnerommet, det var han og søsteras soverom, og om kveldene når de skulle sove, eller om morgenene når de våknet, så kunne de høre lyden av farens fingre mot skrivemaskina, tapp tapp tapp-tapp tapp. Dette ble jeg ganske stressa av å høre, i det hele tatt å føle seg fri til å skrive med et soverom bak og et annet foran, jeg er ikke så god på å sove, kanskje er det derfor. Å skulle ha tanken på min egen søvn i ryggen og tanken på barnas søvn foran ansiktet, frykten for å forstyrre barna i søvnen eller meg selv i skrivinga, frykten for forstyrrelser kan ofte forstyrre meg vel så mye som selve forstyrrelsen. Men det er jo ikke sikkert at Tarjei tenkte på det, og kanskje var det til og med en god lyd å sovne til for et barn, lyden av farens tanker som regn mot grusen om natta.
Igjen ble jeg urolig for om barna hadde våknet, prøvde å se om Olve også tenkte på det, om han så bekymra ut, men det var det ingen tegn til. Så jeg så på Olav og spurte: Hadde Halldis et skriverom også? Jeg merket at han var vant til å snakke om Tarjei, han hadde anekdotene klare, dette hadde han blitt spurt om før, og nå sa han litt mykere i stemmen at det tok tid før Halldis fikk et skriverom. Hun måtte ha sittet i stua og arbeidet, tenkte jeg, med barna rundt seg, jeg så for meg hvordan hun satt på benken langs veggen, ved det lange bordet, skrivende med Olav og Guri krabbende rundt. De var ikke bare under bordet, rundt føttene, de var oppå bordet med hendene sine, de var fysisk knyttet til morens kropp, de var inni skrivinga, på innsiden av ordene.
Vi gikk ut gjennom soverommet igjen, ut i gangen, inn på Halldis’ skriverom. Det var helt annerledes enn Tarjeis rom, og jeg vil skrive mer om det, om vinduene og fargene, men jeg må i denne historien først følge meg selv ut i bilen, jeg klarer ikke å ta inn skriverommet ordentlig akkurat nå, la rommet til Halldis synke dypt nok inn. Å være her inne får meg til å tenke på barna, nå er jeg helt sikker på at de har våknet, og jeg må være hos dem, det er som om jeg i skrivinga av denne teksten merker draget mot barna, jeg må komme meg ut til dem med en eneste gang.
Det siste jeg forteller Olav før vi går, er om den gangen jeg fikk Halldis’ dikt i bursdagsgave av faren min. Da får Olav et helt spesielt drag over ansiktet, øynene får en ømhet i seg, men muligens er det bare noe jeg innbiller meg. Jeg forteller ikke at jeg ble tjuefem år den dagen, og at selv om jeg var voksen for lengst, så stod jeg på gulvet hjemme hos mamma og pappa, det var der jeg bodde da, jeg hadde måttet flytte hjem fordi jeg var syk. Livet var så mørkt, det var knapt noe liv.
Så åpnet jeg diktsamlinga og leste.
Til livet
Mitt liv, eg lovar deg høgt og dyrt:
Ikkje før døden det vil
sloknar min brennande elskhug til deg,
og gleda: å høyre deg til.
Og svaret ditt kling ifrå alt eg ser
og høyrer ved dag og natt,
i alt det du gjer meg, i alt som skjer:
Eg elskar, eg elskar deg att!
Og jeg begynte å gråte, jeg ble så satt ut av at jeg kunne kjenne det samme, at jeg virkelig kjente at jeg elsket livet, enda så mørkt og ødelagt og håpløst det var, enda jeg våknet hver morgen og tenkte: Jeg orker ikke dette livet lenger. Men jeg leste diktet og tenkte på strimen av lys som rant inn i livet, jeg hadde jo så vidt begynt å skrive, og livet og skrivinga var det samme for meg den gangen, det er det samme nå også.
Barna gråt, begge gråt og lurte på hvor vi hadde vært, de hadde tisset i bilsetene. Jeg trøstet dem, tok av dem de våte klærne, puttet klærne i en bærepose, fant fram nye klær, sa at pappa og jeg var i nærheten hele tiden, at vi passet på dem selv om det kanskje ikke virket helt sånn. Vi var bare inni det huset dere ser der, sa jeg, vi var inni skriverommene til forfatterne som bodde her før.
Jeg sier det samme nå, her jeg sitter i stua sammen med dem og må trøste, de har kranglet og slått hverandre og begge gråter, jeg sier at jeg er jo her, og jeg følger dem til badet, hjelper dem av med buksa så de får tisset. Jeg har vært i nærheten hele tiden, jeg var bare inni skrivinga, sier jeg.
Vi kjørte videre til Vestlandet, i en lang sommerferieuke fylte vi dagene med krabber og bringebær og flått, og støtt tok jeg meg i å tenke på Halldis og Tarjeis skriverom. Det var nok Tarjeis skriverom jeg kjente meg mest hjemme i, enda så stressende det var med soverommene rundt, det minnet meg mest om de små rommene jeg selv har hatt, og det virket nok mindre enn det egentlig var fordi det var så fullstappet. Langs alle veggene var det bokhyller, og det var bøker tett i tett, ikke bare i bokhyllene, helt opp til taket, men i bunker på skrivebordet, på gulvet, overalt. Noen bokhyller var som en trapp, i etasjer, på den måten fikk han plass til enda flere bøker. Tarjei hadde også snekret mye selv, skrivebordet som stod på tvers midt i rommet hadde en liten klaff i enden, en klaff som han kunne brette ut slik at han kunne sette skrivemaskinen på den. Klaffen måtte han brette sammen igjen om han skulle kunne komme seg rundt og forbi, om han skulle finne en bok i bokhylla, eller gå inn til barna som hadde våknet. En annen slags klaff, eller hylle, gikk det an å legge seg på om han brettet den ut fra veggen, om han hadde jobbet så mye at han trengte en hvil i bakken, kanskje ville han ikke legge seg i senga på soverommet, og det kan jeg godt forstå. Når han satt og skrev hadde han rommets eneste vindu til venstre for seg, om han vred hodet kunne han se mot en grønn skråning, men ellers så han ikke stort. Rommet var nordvendt, så han kunne heller ikke se sola som kom og gikk, anslå hvilken tid på dagen det var, han befant seg i sin egen tettpakkede vev av litteraturen som omga ham, av den litteraturen han selv skrev.
Halldis’ skriverom var helt annerledes, det føltes større, jeg vet ikke om det virkelig var det, men det var i alle fall mye mer luftig, langstrakt, det var plass til bilder på veggene. Det var helt hvitt, det føltes som om bøkene i bokhylla også var det, og rommet hadde to vinduer – tenk så stor forskjell det er på å ha ett og to vinduer! Jeg hadde blitt forvirret, hvor skulle jeg se?! Vinduene var vendt mot sør og øst, hun kunne se sola stå opp om morgenen, den fulgte henne gjennom dagen, og hun kunne se langt av gårde, nedover mot innsjøen der nede, tankene kunne fly fritt ute i det åpne landskapet.
Det kjentes helt åpenbart for meg at Halldis skrev poesi her, mens Tarjeis i sitt skriverom skrev romaner. Mens Halldis’ rom var som et dikt, med luft mellom ordene, luft mellom setningene, som vendte seg i ulike retninger, var Tarjeis rom en tettskrevet, kompakt, liten roman – alt hadde sin plass, ingenting kunne vært annerledes, alt hang sammen som i et slags stramt strikketøy. Først nå som jeg sitter her og skriver forstår jeg at det er sånn det må være. Samtidig som jeg med en gang tenker på om det kan være motsatt, og Tarjei begynte jo å skrive dikt etter hvert, hvor satt han da? Var det rommet som bestemte det de skrev, eller valgte de rommene på grunn av det de skrev?
Jeg må gruble videre på dette, men akkurat nå kan jeg ikke skrive mer, jeg må gi barna ordentlig frokost, vi må komme oss ut i skogen, plukke blåbær, før vi er brakkesjuke og sure alle sammen. Klokka er snart to minutter over ni, og jeg må ta mot til meg, åpne mailen, se hva som står om romanen min, om det står noe der i det hele tatt, jeg kjenner hvordan det knyter seg i magen. Jeg har hørt at Ingmar Bergman hadde glemt det meste på slutten av livet, til og med sine barns navn, men at han husket navnene på de som hadde gitt ham dårlige anmeldelser. Om det blir sånn for meg også, aner det meg nå hva jeg kommer til å ligge å ralle på dødsleiet. Jeg håper jo inderlig at jeg heller vil snakke om barna, og jeg tror egentlig det også, men det sier noe om hvor mye kunsten kan bety i et liv.
Jeg vet ikke hva høsten vil bringe, men jeg vet at jeg ikke kan overlate meg selv til hva som skjer eller ikke skjer med boka. Jeg må stole på romanen, la den klare seg selv der ute, og så snart Olve kommer hjem igjen fra reise, skal jeg gå inn i skapet. Jeg vil finne ut hva skapet gjør med skriften, jeg skal sette meg ved skrivebordet og begynne å skrive på min neste roman.
Kjersti Annesdatter Skomsvold (f. 1979) er fra Lutvann i Oslo. Hun debuterte i 2009 med romanen Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg, som ble tildelt Tarjei Vesaas Debutantpris, nominert til Bokhandlerprisen 2009, P2-lytternes romanpris og kortlistet til International IMPAC Dublin Literary Award 2013. Debutromanen er solgt for oversettelse til 25 språk, og fikk enorm oppmerksomhet da den ble lansert i USA og Storbritannia høsten 2011.
Skomsvolds andre bok Monstermenneske utkom i 2012. Romanen var kortlistet til P2-lytternes romanpris 2012 og ble nominert til Årets beste norske bok 2012 i Natt & Dag. I 2013 ga Skomsvold ut diktsamlingen Litt trist matematikk til glitrende mottakelse. Den kritikerroste romanen Barnet utkom i 2018. I dag jeg, i morgen du er hennes sjette bok.
Skomsvold ble tildelt Doblougprisen 2015 for hele sitt forfatterskap.