Sånn begynte det. Denne affæren med Italia. Elsker. Hater. Elsker å hate. Hater å elske. Vi blir bare ikke kvitt hverandre.
Huset ligger på en hylle. Oliventrærne i dalføret nedenfor ligner små grønne dusker, jevnt spredt utover. En rad sypresser skiller en tomt fra en annen på åsen på den andre siden av dalen. Det er som en kløft som har latt seg mykne av vegetasjonen, og i enden av den: Havet.
Da jeg var ni år, flyttet vi ett år til Italia, til fjellregionen Umbria, jeg gikk på en liten landsbyskole hvor engang ikke engelsklæreren snakket engelsk. Jeg ble venn med gjeteren og tok følge med ham og sauene til skolen hver morgen. Han lærte meg å lete etter villasparges, og å alltid plukke med meg de blå og røde patronhylsene som jegerne etterlot seg etter villsvinjakten. Jeg skjønte ikke mye av hva han sa, han sa ikke så mye heller, men etterhvert skjønte jeg mer.
Sånn begynte det. Denne affæren med Italia. Elsker. Hater. Elsker å hate. Hater å elske. Vi blir bare ikke kvitt hverandre.
Etter videregående flyttet jeg tilbake, jeg lengtet etter de små samtalene over disken, benkene på en piazza full av unger og gamle til langt over midnatt, maten så klart, lydene, bråket – som en beskyttelse rundt oss, man er sammen. Det føles sånn, selv om man ikke kjenner noen er man ikke alene.
Jeg kom etterhvert inn på teaterhøyskolen i Roma, og levde ti år som ung voksen og student i Roma, før jeg kom tilbake til Norge, lagde barn, flytta til Tøyen. Lettet over stillheten her, lettet over ordenen. Lettet over å komme tilbake til språket. Mitt språk.
Men likevel hele tiden: savnet. De små dottene nedover landskapet. Ropingen, uten at noen er sinte. Kaoset som en trygghet rundt oss, nettopp fordi vi er sammen.
Så derfor, ti år etter at jeg flytta til Tøyen, er jeg nå tilbake. Ennå lenger syd. På en hylle. På en øy. Sicilia. Geitene beiter i skråningen, bjellene deres er som et klokkeverk gjennom dagen. De små bilene med tre hjul, Ape, som kjører forbi på landeveien med lasteplanet fult av auberginer, sitroner, eller vannmeloner. I butikken skriker de om prusciutto cotto eller crudo.
Vi har lånt et hus på denne hylla. Vi skal bo her i sommer før vi finner en leilighet inne i Palermo. En dag i uka drar vi inn og ser på nye leiligheter, men det tar tid, alle skal prate, alle må tenke litt, ha et nytt møte. Det er som om timene er flere her nede.
Tre store pinjetrær står som tre parasoller over den ytterste delen av tomta, den delen vi kaller for Hylla. Vi ligger mesteparten av dagene under disse trærne og ser utover dalføret som ender i havet. Havet herfra ligner en vegg. Det er noe med perspektivet, kanskje er det hav-disen, men man ser ikke forskjell på hav og himmel, hvor grensen går, bare en blå vegg som begynner der borte, og slutter over oss, bak oss, eller kanskje aldri. Datteren min på ni sier en dag vi ligger under pinjetrærne og ser sola gå ned i havet, stor og rød som en appelsin, som de sicilianske appelsinene, eller de friterte risbollene med «sugo» inni som også kalles for Arancini, vi sitter og ser på sola som er så mye større her nede, nærmere på mange måter, gå ned i havet som ikke har noen ende, og dattera mi, som er vant til at vann har en ende, at det er noe på den andre siden av fjorden, eller Mjøsa oppe ved hytta som ender i Skreia der borte, hun har i år forstått hvor enormt havet egentlig er. Det er jo overalt her på Sicilia. Og vi sitter i skyggen under pinjetrærne, kanskje spiser hun en arancino, kveldsola er sterk, lav, den brenner i øynene, og hun sier: «Mamma det er så rart at jorda heter jorda, det er jo mye mer hav enn jord, Jorda burde jo egentlig hete Havet.»
Og jeg tenker mye på det etterpå. På hvor, nærmest arrogant, det er å tenke at jorda er jord, earth, terra, og ikke vann. Hav.
Og noen dager senere drar vi til den lille feriebyen Cefalu` som ikke er så langt fra vår hylle, vannet er spesielt varmt denne dagen, både voksne og barn er uti, har med seg bøker, espressokopper, står uti til livet eller mer, prater, leser, hopper, leker, barna skriker, fryder seg, vi har alle flyttet ut i vannet denne dagen, men så, plutselig, beveger menneskemassen seg mot stranden, opp på land, for en flat skygge beveger seg rund oss, mellom oss. Vi står og skygger for sola med hånden for å se bedre: En Skate-fisk har forvillet seg inn i bukta. De voksene holder i barna som vil se bedre. Den kan visst spytte piler, forklarer en eldre herre meg, den er ikke aggressiv, men lett å tråkke på.
En times tid står vi sånn og følger med på den store flate fisken, som et seil under vann. Litt skremte, fascinerte, av den ubudne gjesten, inntrengeren i vårt sommerparadis.
Etter en stund klarer noen å veilede den ut på dypet igjen, noen ungdommer står på store brett og padler ved siden av den, vi ser hvor den svømmer, for vi ser dem, lenger og lenger ut helt til den forsvinner. Det er trygt igjen, vi har stranda for oss selv igjen.
Så arrogant å tenke på dette som jord og ikke vann, tenker jeg igjen i et lite sekund før jeg glemmer det og smører mer solkrem på barnas rygger.
Vi kjører på de støvete, svingete veiene innover i naturreservatet Le Madonie. Man må tute før hver sving får å varsle motgående biler om at vi kommer og at de muligens kan senke farten og kjøre på riktig side av veien. Generelt er tutefunksjonen på bilen i aktiv bruk her på Sicilia, som et slags språk, og menes/oppfattes ikke som noe aggressivt og kranglete, snarere tvert om, kommunikativt og sosialt.
Jeg setter på The Godfather suite på bilstereoen for liksom å gni det skikkelig inn. At vi er her. Disse åsene, veiene, hullene i veiene, oliventrærne i terrasser oppover skrentene, det brente gresset. Vi stopper alltid ved et fikentre i veikanten for å sjekke om fikenene er modne, men ikke ennå, bare klisset på fingrene etter frukten tar vi med oss, vi skyller det vekk med vannet fra de varme vannflaskene som ligger på gulvet i bilen. Sypressene, olivenene, hestene som beiter der oppe på toppen av bakken, hus malt i dyp rød og oransje, alt dette vakre, men likevel ødelagte, forlatte. Her oppe i fjellene er mange hus forlatt, det vet vi jo, det har vi sett på film, at de dro. Til Amerika. Landskapet er fullt av sår, noe herjet, noe vanskjøttet står ved siden av det pittoreske, plast i veikanten, en vaskemaskin er kastet ned i grøfta, rusten, ved siden av den et esel. Bak eselet står tistlene i dyp lillafarge. Og nettopp alt dette hører vi i Nino Rotas toner, The Godfather suite, Vito som rømte, Michel som gjemte seg her. I det lille steinhuset der borte. Vi skjønner liksom alt her vi sitter i bilen, vi skjønner hvor dette kommer fra, denne klarinetten, trompeten, tamburinene, hullene i veien, de tomme husene, havet bortenfor alt. Havet som en sannhet. En død rev i grøfta (det er veldig mye rev her.) Dette tørre, øde, fjellene som faller ned på oss rundt neste sving. Og Nino Rota gnir det inn i oss så vi skjønner det bedre, ser det klarere, hva dette er, denne øya. Jeg lar meg rive med og veiver med armene som en dirigent ut av bilvinduet når strykerne kommer inn, kanskje kommer det tårer, latter, for plutselig er alt grønt, en elv renner under oss, vi kjører videre, gjennom landsbyer bygd ytterst på fjellklipper, gjennom piazzaer blikkstille om dagen, ikke en sjel, om kveldene er de fulle av unger og is og ballonger, men nå, bare et lite bord i skyggen med fire gamle menn i hvite singleter, oppslukt av et stille kortspill.
Og vi kjører videre, og Ninos tamburiner slutter å klirre i The Godfather suite, og en ensom obo tar over og jeg ser på barna i baksetet som også ser på alt dette vi kjører gjennom. Og Bruno på fem år sier, uten å snu seg, uten å ta blikket fra alt det der ute: «hvorfor er musikken så trist, mamma?» Jeg svelger vekk noe, er det gråt? for alt ble så stort nå, musikken, fjellene, byene, er det for mye? Jeg svarer mens jeg ser middelalderbyen Gangi oppstå fra intet foran oss, midt i ødemarken dukker den opp, som et teppe over marken.
Jeg svarer: «noen ganger kan trist være fint». Jeg vet ikke hva det egentlig betyr, jeg bare sier det. Kanskje han forstår det bedre enn meg, tenker jeg. Og Bruno ser opp på meg gjennom speilet. «Jo da» sier han bare. Han forsto. Og jeg nikker som om jeg også forsto mens jeg ser Gangi med hundre fasetter i takstein nærme seg, større og større.
Da vi kommer hjem, sover barna i bilen, vi bærer dem inn. En villsvinfamilie springer nede i skråningen da vi låser opp døra, de har hørt oss. Vi skrur ikke på utelyset, vi lar det være mørkt. Så mørkt som dette, så nærme alt der oppe, hodet som bikker bakover, tar inn stjernehimmelen så full som den bare kan bli i et slik mørke. Men så kniper jeg øynene igjen. Som om det ikke er plass til mer. Som om det plutselig kan føre til noe ukjent, dette synet, er det en galskap som hele tiden lurer bak alt dette vi ser, smaker, opplever?
Inne er det kaldere enn ute. Og bokhyllene er fulle av bøker. Jeg åpner en tilfeldig bok, leser noen tilfeldige linjer, jeg må tenke på noe annet. Få en pause. Lage mer plass til neste dag.
Et lite regnestykke:
Varmen (en varme som siger inn i det innerste, inn i beina, inn i hodet, i hjertet kanskje, hele dagen, hele natten, jeg tiner)
+ landskapet (små brente åser, bratte fjell, Bougainvillea i lilla og dyp rosa, kaktuser over alt, oliventrær som små snille dusker nedover i dalen)
+ hele tiden havet, alltid føler du havet
= Kroppen som smelter og liksom glir inn sammen med dette, denne roen, dette tempoet, denne ropingen i det fjerne. Dager delt inn i måltider. Og galskapen som lusker i bakgrunnen.
Måltider er fersk fisk fra mannen som kommer hver tirsdag og fredag med bilen sin, også en Ape, med det han har fisket der ute den samme natta: Spigola, Orata, Vongole, Polipo, Asparagi di mare. Er du heldig har han funnet det du spurte om han kunne fiske for deg forrige gang du var der, Ricci di mare, Gamberoni, Triglie?
La ricotta! Ricotta i alle former og retter. Søt, salt, fritert, med sjokolade, i pasta, al forno. Når vi handler på det lille supermarkedet nede i byen, Max, og de har fått inn Ricotta fresca calda (varm fersk ricotta, en delikatesse i dette området) ser de rart på oss om vi sier «nei takk ikke i dag» når kjøpmannen spør, for selv om det er en delikatesse, og selv om de på Max annonserer at de har fått det inn som en helt spesiell leveranse, er det ricotta fresca calda i disken neste hver gang vi handler på Max.
Kan dette oppsummere noe ved Sicilia og kanskje Italia generelt? At hverdagskost og det hverdagslige får en oppmerksomhet som ikke er like vanlig for oss nordmenn som ikke akkurat takker gud hver dag for gulosten og brunosten som står på bordet. Men kanskje skulle vi? Kanskje fortjener også brunost og kaviar denne oppmerksomheten? Eller, er det i hvert fall mulig den smaker bedre da? Som en delikatesse?
For det er varsomheten rundt å plukke de riktige tomatene i butikken, velge den perfekte fisken til middag, å forsiktig skjære i skiver, møysommelig rense ut beina, disse bevegelsene, tiden det får, hva gjør det med oss? Dette tempoet. Timene rundt lunsjen, tiden det tar for å fordøye lunsjen. Jeg rekker å tenke tankene ferdig. Rekker å se meg rundt, se hvor jeg er.
Jeg er her, under disse tre pinjetrærne.
At gresshopper kan lage så høy lyd! Utrolig!
Vi går ikke opp på det fjellet vi ser der borte, vi smører ikke matpakker, vi trenger ingen destinasjon, vi er framme, undre tre pinjetrær som lager skygge, hvor vi rekker å tenke tankene våre ferdig.
Maria Sand er født i Oslo i 1981 og er utdannet skuespiller fra Roma. Hun debuterte som forfatter i 2015 med romanen Hold pusten så lenge du kan. Malurtveien 10, hennes andre roman kom i 2018 til gode kritikker.