«Tre forfattere, skjelvende ved den homeriske kilde» av Peter Handke
Oversatt av Lars Holm-Hansen
«Men det blir stadig vanskeligere for meg å si noe om enkelte arbeider, for man må ta skikkelig sats hvis man skal rose betydningen deres og gi en begrunnet kritikk.»
Johann Wolfgang Goethe til Caroline Pichler, 31. mars 1812
Å formidle en lesning. Er det overhodet mulig? Fra en av forfedrene, det var neppe en av kirkefedrene, har vi fått overlevert setningen: Credo quia absurdum – jeg tror, fordi det er meningsløst. Eller var det likevel en av kirkefedrene? Uansett, formidle, lesningen, og med lesningen ikke bare lesningen, som om det er mulig. Eller slik, eller på annet vis, i tråd med «quia absurdum»: å formidle lesningen, som om det var mulig. I hvert fall prøve, atter en gang, nok en gang, til syvende og sist, som man sa en gang, og som det kanskje en gang fortsatt vil hete.
Her skal det forsøkes, med utgangspunkt i tre bøker av tre ganske forskjellige, men ikke grunnleggende forskjellige, forfattere. Det er mer eller mindre lenge siden jeg leste hver av disse tre bøkene. To av dem er oversettelser, utgitt på tysk de første årene av det nåværende 21. århundret, opprinnelig på henholdsvis norsk og serbisk, men utgitt allerede i årtiet før tusenårsskiftet, romanen Genanse og verdighet av Dag Solstad i Oslo, på tysk Scham und Würde, og historiene med tittelen Nakjuče, til tysk relativt fritt Vorvorgestern(Forforgårs), av Dragan Aleksić i Beograd allerede i 1994 – begge bøkene altså opprinnelig utgitt i samme år. Og en av historiene til Dragan Aleksić heter Skammen, og «verdigheten», den lyser, forent med skammen, mot oss fra hver av de som regel ikke lenger enn 1, 2 sider dunkelt skimrende tekstene i denne lille boka. Men også når det gjelder boka til den tredje forfatteren, hvor jeg føler et sterkt behov for, som alltid, å formidle lesningen, er det som om både utgivelsen og min lesning av Geheimnisvolles Knistern aus dem Zauberreich (Hemmelighetsfull knitring fra eventyrland), til tross for at begge først inntraff for et år siden, i 2004, i Salzburg – Xaver Bayer, den østerriksk-tyskspråklige forfatteren – allerede ligger en god stund tilbake i tid, sunket ned i et særegent «forforgårs». At det dermed slett ikke dreier seg om å synke ned i betydningen å forsvinne eller gå til grunne, som Xaver Bayer selv hevder å ha erfart, for eksempel i «Mein Buch, noch nicht recht erschienen, gleich wieder untergegangen» («Boka mi, strengt tatt ennå ikke utgitt, og i samme øyeblikk gått til grunne»), er det bare lesningens Gud som kan forhindre, selv om troen på denne Guden kanskje er den mest absurde formen for gudstro – og måtte Han forby det også når det gjelder Vorvorgestern av Dragan Aleksić og Scham und Würde av Dag Solstad.
Ingen fare: Det kunne ikke falt meg inn å bejuble de tre omtalte bøkene. «Mesterverk», «fantastisk», «enestående, «uforlignelig», «åndeløs», «epokegjørende» har vi jo i dag i bøtter og spann; daglig kommer et par nye til. Å lese disse tre, og formidle dem, skjer i kritikkens tegn, i betydningen å skjelne, en kritikk som samtidig er en form for begeistring (hvor også raseri og skuffelse kan spille inn, som en ganske mangfoldig begeistring). Ikke bejuble? Nå ja, innimellom kanskje likevel, her og der, nå og da.
Når jeg, nå og nå, tenker på disse tre verkene, som er så forskjellige, og som dermed også må skjelnes, fra de tre europeiske landene Norge, Serbia og Østerrike, tenker jeg først, merkelig nok, eller ikke, på det de har felles, eller nei, det faller tilbake på meg selv, leseren, jeg tenker på et omfattende fellesskap som omfatter leseren. Og i sammenheng med dette, tanken på at ikke jeg, leseren, har valgt ut de tre bøkene til en til en flyktig formidling, det er snarere de som har valgt meg ut til å gjøre det.
Hvordan stiger det nå opp fra den ganske uordnede, ja simple stabelen som knapt fortjener navnet, foran meg, dette store fellesskapet som omfatter meg, og i mine tanker ikke bare meg som enkeltstående leser? I kraft av hvilken særegenhet, på hvilken spesiell måte, viser det seg for meg (og utover meg, tilsynelatende eller ikke-tilsynelatende)?
Forfattersetningene i Genanse og verdighet, Hemmelighetsfull knitring fra eventyrland og Forforgårs har til felles, slik ser jeg det for mitt indre øye, at de alle, fra alfa til omega, så å si, tar utgangspunkt i forfatterne, gjerningsmennene, ikke bare som personer, men høyst personlig. Ja, de tre forfatterne, setning for setning, gjerningsmennene, og de er – dette er et vesentlig poeng i alle bøkene deres, ikke bare i disse tre eksemplene – umaskerte. Umaskert har de tre prosaistene og/eller fortellerne Dag Solstad, Dragan Aleksić, Xaver Bayer gjennom hele sine (ganske ulikt tilmålte) liv omsatt i praksis det som foresvevet dem, ante dem (eller ahndete, et ofte brukt Goethe-ord), utforsket dem. Umaskert har hver av de tre på sin høyst personlige måte gjort sin egen ting. Ikke et spor eller en ettersmak av noe sånt som et «prosjekt» stiger opp i nesa eller andre steder fra denne bokstabelen, høy som stablede oster. Forstilte stemmer? Imiterte rytmer, skolerte, fra skolene A til Uendelig? Sjargong, slang, rapp? Native speakers’ brysttone? Entertainment- og seremonimester-prosa? Lystig postmoderne og/eller selvbevisst sekundært (men da vil verken modernitet eller primær litteratur lenger være mulig)? Er det noe elektrifiserende i disse ganske smale bøkene? Sågar mesterlig? Ja da. Tross alt. Men nei. Akk, nei! (Ikke som gamle Goethe, da han så noen barn i alvorlig lek: «Akk, ja!»)
Akk, ja: For disse tre i enhver forstand problematiske forfatterne er så å si alt, og ikke bare så å si, vokst fram av den høyst egne møkka. Det handler der og hos de tre helt klart om primærlitteratur, og når det sekundære spiller inn her og der, så er det aldri for å gjøre seg viktig på en kald og dogmatisk måte, men snarere med inderlig og kjærlig ironi, som hos nordmannen Solstad, eller hos den østerrikske forfatteren Xaver Bayer, en ironi som, denne gangen virkelig «så å si», biter seg selv i halen og deretter tydelig lider ved seg selv. (I forbindelse med de flyktige erindringene, langveis fra den lille østserbiske barndomsbyen Bela Crkva, har jeg, leseren, kanskje i de enkelte stavelsene eller korte setningene, en hørselsillusjon, stilt overfor dette språkets voldsomt ømme stillhet, om en buktale, mer fra det fjerne enn fra det dype – men en slik buktaler, er ikke han noe helt annet enn en stemmeimitator?)
«Stolt går bare den umaskerte», het det engang. Ja, det utgår en slags stolthet av de tre bøkene det er snakk om her. En – og ikke et av de «lettferdige paradoksene» som Nietzsche foraktet, og som i dag har blitt et journalistisk masseprodukt – beskjeden stolthet. Disse bøkene er stolte på en barnslig-beskjeden måte fordi de er skrevet i et primærspråk, høyst personlig, uten å gi inntrykk av å være utpreget individuelle, således, fjernt fra enhver planlagt stil, fra å ha noe sånt som en skrivemåte, og slik komme dansende inn, hvorfor ikke, forførende, hinsides enhver manér, en dans som jeg, leseren, stoler på ordskritt for ordskritt – den er jo fundert og dessuten ordentlig tynget-jordet av den problematikken, de problemene, som i sin tid, under moderniteten, ble kalt «eksistensielle». Denne stoltheten, denne uvilkårlige, måten å gjøre det på, denne forførelsen som avsnitt for avsnitt stiller spørsmål ved seg selv, det er ikke bare at jeg liker den – men snarere at … Men dette behaget: ikke noe mer enn det.
Framfor alt: problematikkene (ordrett oversatt «utkastene», «forbergene», promontoriene) i de tre bøkene? Hadde de dannet en slags trio, så hadde vi nå hatt et skjema, det måtte ikke være ferdig med én gang, på plass. Men de utgjør ingen trio (ikke engang på overflaten). Altså gjenfortelle og fabulere fram de enkelte problemene? Bare antyde dem? Uansett: For disse tre bøkene her finnes det ikke noe program eller retningslinjer, men bare det til enhver tid eksistensielle, for nest siste gang fritt etter Goethe, «rentmenneskelige» problemet.
Selv om, strengt tatt: Når det gjelder Xaver Bayers Hemmelighetsfull knitring fra eventyrland, se allerede tittelen, virker det på meg, leseren, som om dette ikke virkelig er tilfellet – for det virker som om det, i hvert fall antydningsvis, stadig presser seg inn «prosjekter» og «programmer» i hans kanskje hundre sommer- og deretter vinterdagsforløp, til forfatterens sorg, som om det var mot hans vilje, og samtidig stadig kritisert av ham selv, riktignok ikke besluttsomt nok – slik jo selvkritikk ofte risikerer, å gi seg selv et slags fribrev til å fortsette som før, som om intet alvorlig var hendt? Vi skal prøve å komme tilbake til dette …
Dag Solstads Genanse og verdighet forteller om den dagen, eller halve dagen, i Oslo da en gymnaslærer ved navn Elias Rukla, en mann i femtiårene, på omtrent samme alder som forfatteren, født i 1941, men i motsetning til den tidlig berømte, frie forfatteren på tiden for nedskrivningen ansatt som lærer i norsk litteratur, faller ut av samfunnet, som han for lengst i det stille ikke lenger oppfatter som sitt, foran alles øyne og særlig ører, med dunder og brak – og ikke bare ut av samfunnet, i sin tid hans norske, men, sies det kortfattet på slutten av denne halvdagshistorien, ut av hele livet, livet med sin kone, som han «på en eller annen måte» fremdeles elsker. Ikke lenger mulig å vende hjem, ikke mulig «å bo» noen steder lenger, uansett hvordan – og det vil si at det ikke lenger er mulig å leve. Og dermed de to siste setningene: «Dette betyr jo at det er slutt nå, tenkte han. Det er forferdelig, men det er ingen vei tilbake.»
Og alt dette utløst av hva? Av en paraply som Elias Rukla, etter nok en nedslående undervisningstime, ikke klarer å slå opp, i store friminutt, i skolegården, og til sist, brølende av raseri mens han skjeller ut elevene, som står stumme rundt ham, knuser. «Fitte! Spis maten din! Flesketryne!» Deretter tumlet han fordi dem, bort fra den «regnvåte skolegården (…) fri, endelig fri, vekk fra dem!». Men knusingen av paraplyen var allerede utløst på forhånd i klasserommet, i mindre grad av elevenes mangel på interesse, som nesten allerede hadde blitt en vane, og som de ikke engang gadd å demonstrere – Elias Rukla hadde nettopp, med sin særegne begeistring for litteratur, nærmest messet om den avgjørende «skjelvingen» i stemmen til en biperson i Henrik Ibsens Vildanden, som bare han hadde merket – den var i mindre grad utløst av den allmenne, stille kjedsomheten «oppdagelsen» hans ble møtt med, og mer av den innette stønningen man kunne høre i klasserommet da en jente på Ruklas oppfordring «med en kalveaktig, søt stemme» for andre gang leste slutten på stykket høyt, og han, den litteraturbegeistrede læreren, som allerede første gang Ibsen-ordet ble lest opp, hadde «latt som han ikke merket» den «innette» stønningen. «For han fryktet det. Dette unge selvrettferdige stønn. Han fryktet hva det kunne utløse hvis han reiste seg mot det. Han måtte bare innse at han fryktet dem, og ikke torde å påtale en elev som stønnet over hans undervisning. (…) Og dette kom ikke av feighet, han så på sin frykt som et uttrykk for de vaklende strukturene som han selv representerte.»
Stort raseri, deretter enda større skam, så smerte og sorg, størst mulig: Slik tilbrakte den tidligere læreren – straks etter paraplyknusingen går han timevis en marsregndag gjennom de tomme og enda tommere gatene – de par timene fram til det øyeblikket, eller skrekksekundet på slutten av «forferdelig, ingen vei tilbake». Og det merkelige, nei, ikke «fantastiske» eller «storartede», men, slik det jo er, når det er snakk om litteratur og frambringelse (som ikke må forveksles med «kreativitet»): Det herlige i denne historien – vilt rasende, oppløst av skam, fundert i hjertets dypeste uro og barnslige smerte – om Elias Rukla er at alle hemningene, men først og fremt smerten og dertil en særegen menneskekjærlighet, hos denne ene læreren? hos denne ene forfatteren? fører til at Elias Ruklas forhistorie, som blir fortalt de siste par timene av hans virring rundt i byen etter utbruddet i skolegården, bokstavelig talt stiger fram for leseren, som om den inntraff først nå, forhistorie på forhistorie, etter hvert, som følge av paraplyknusingen og flukten fra samfunnet, frigjort og inspirert av raseriet, deretter av skammen, og først og sist av en lidelsesfylt kjærlighet til det å være i live. I kraft av en slik forhistorie, som skinner som hovedhistorien, framstår denne Elias Rukla, fallen fra samfunnet, fordømt, som en slags «helt», slik han aldri før har framstått i noen bok, en helt hinsides bøkene, samtidig takket være denne boka. En i enhver forstand verdig helt, en helt nettopp full av «genanse og verdighet», idet hans forstokkede lidelse ved samtiden, nei, ved det aktuelle samfunnet, med knusingen av en liten paraply, en «sammenleggbar paraply», helt plutselig bryter fram og blir til en klar, selvbevisst lidelse, bekymringen og smerten ved å eksistere i vår tid forsterkes og forvandles brått til en håpløs lidelse. Men denne håpløsheten, ja, sånn må det være! Elias Ruklas lidelse, utilgjengelig for enhver barmhjertighet og – bare ikke det! – medlidenhet, forærer helten i de timene han virrer rundt i Oslo (som het Kristiania i Knut Hamsuns Sult) et klarsyn, forent med en fantasi som ikke later som, ikke innbiller seg noe, men som tvert imot framviser den antagelig mest luftige, men utvilsomt mest naturlige form for erkjennelse – «begeistring for virkeligheten» har Ludwig Hohl kalt denne typen fantasering. Ingen etterligning og slett ingen sorg over det forgangne livet rammer denne streiferen som har vaklet ut av samfunnet, nei, en forespeiling av, eller, som sagt, en anelse om den eneste, tapte, storartede og akk så inderlige vennen som for lengst hadde forsvunnet inn i den forherligede reklameverdenen, etter en annen forherligelse, av marxismen, en anelse, og ikke så rent lite dratt ned i søla («sånn skal det være!») i løpet av de felles årene og (de økonomiske) tingenes tilstand, om hans lenge ikke så «uendelig vakre», men likevel «gåtefulle» kone, hans kjærlighet, hans eneste. Forbløffende hvordan denne «tidligere» læreren – for en time siden var han fremdeles lærer – mutters alene og plaget av sin egen genanse og sorg, griper ut av lidelsesfantasiens luft omrissene av to mennesker, av vennen «Johan Corneliussen» og den enestående «Eva Linde» (hans en gang tilbedte bærer hos ham fremdeles hele navnet), hvordan de, himmelsk og iblant også djevelsk fortjent, i stedet for simpelthen å sørge over det tapte, nettopp sørger «framover», hvordan dette ikke finnes hos noen av de programmatiske, profesjonelle romanforfatterne som «objektivt» holdes fram av historien, heller ikke i det nittende århundret, da de (Flaubert etc.) fremdeles var på sin rette plass. Hva? Er det forbløffende at den høyst personlige lidelsen (i Genanse og verdighet tilhører den et menneske som tross alt trenger fellesskapet, som drømmer om det nettopp i sitt eget samfunn) er kilden, motoren, stemme- og bildegaffelen både for stemming og utfolding, et opprinnelig episk, et homerisk omriss av mennesket, like uhørt som det først blir synlig i lesningen, ikke bare dagsaktuelt, historisk, «politisk»? Forbløffende, eller kanskje ikke, en slik lidelse – hos Dag Solstad i hvert fall oppdagende, beroligende og skremmende, boka med denne helten både utgrenser og innlemmer leseren – som passet den inn i lesningens eventyr. Elias Rukla «hadde trang til å stå opp mot verden, å forstå den (…) til å delta i alt med glød og iver». Og hva hadde hendt med dette så godmodige mennesket fra vår samtid? Det begynte på slutten av åttitallet i det forrige århundret, da «alt han interesserte seg for» ikke ble nevnt i avisene, TV osv., «eller nesten enda verre, ble gjemt bort i en liten notis». Og etter hvert «følte han seg utlevd og avfeldig som menneske. Han opplevde det som om han ikke lenger maktet å følge med i sin egen samtid, og intet menneske har noen gang gjort det uten å kjenne sorg, kanskje også sinne. (…) Det var at de som nå anga tonen i samfunnet, vurderte og speilte virkeligheten på en måte som kjentes som en degradering av alt det han sto for, som daglig satte ham ut av spill (…) et daglig møte med et personlig nederlag, som aldri tok slutt». Intet skudd i hodet. Intet hopp ut av vinduet. Bare en ødelagt paraply, med spiler som skrapte opp litt blod. Alt vel med paraplyen og med Elias Ruklas blod – selv om jeg som leser iblant har spurt meg om hvordan det kan ha seg at et menneske strekker seg så lengselsfullt mot «samfunnet» — hvilket samfunn? Det særegne norske? Og iblant også: «Elias Rukla, du er skyld i din egen skjebne!» (Dette som kritikk av den begeistrede kritikken.)
Dragan Aleksić, født i 1958, 17 år etter Dag Solstad, tar i sine Forforgårs-kortesthistorier på lignende vis utgangspunkt i seg selv. Men helten hans faller ikke ulykkelig tilbake på seg selv, men blir, linje for linje, med utgangspunkt i seg selv, samtidig hos seg selv, hos det barnet han en gang var, i den landlige østserbiske småbyen nær den rumenske grensen – det barnet han en gang var og som han, idet han øyeblikk for øyeblikk lar seg svinge opp fra årenes dybde – barnet sjelden i sentrum, langt oftere som randfigur – som han atter en gang blir i en nærmest punktvis nedskriving (strek-punkt-strek). Randfigur – men hvilken randfigur: konsentrert, helt til den siste historien, vi ser og hører familiens flytting «til den andre enden av byen»: «Vinduene i huset vårt mot gata var store, men det var aldri sol der. (…) Jeg spurte hvorfor sola aldri nådde vinduet mitt. Hun sa: Det er nordsiden.» Og deretter, på neste side, stående alene, den siste setningen, den kanskje eneste unødige, for ikke å si forstyrrende, i boka, fordi barn og voksen faller uformidlet fra hverandre i form eller uform av en kommentar: «Som om jeg den gang kunne vite hva som er nord.» Denne problematikken, som man kunne ane gjennom hele boka, mellom linjene, som det het en gang, så luftig, gjennom forfatteren som medium også oppløftende for leseren, blir til slutt, om ikke akkurat statuert, så i hvert fall innvarslet, som linjer som springer en i øynene, som såkalt klartekst.
De ganske korte barndomshistoriene til Dragan Aleksić, som ofte bare opptar én side, blir nettopp av den grunn så veltalende, og ikke bare veltalende, men så betegnende og altomfattende, fordi man i hver av dem, som i Dag Solstads Genanse og verdighet-roman, aner at et høyst personlig problem er drivkraften – en drivkraft som riktignok aldri, selv ikke i den siste setningen, kommer direkte til uttrykk, men uten hvilken dette «Forforgårs» (i motsetning til hvordan det skjer meg under lesningen, svingende derfra som et varig «nå» og en mulig, ikke «utopisk», morgendag) ville framstilt like tomme som, for livets del, ufortjente idyller, noe det imidlertid helt fra de første setningene av, så alvorlige, korthugde og likevel med en dyptliggende skjelving (se skjelvingen i stemmen til den ibsenske randfiguren…), slett ikke gjør. «Porten sto halvt åpen, som vanlig, og søsteren min og jeg gikk inn på den tomme, nakne gårdsplassen (…).» – «Pappa hadde montert en lyspære over symaskinen, slik at han kunne sy til langt utpå natten. For at lyset ikke skulle forstyrre meg, hadde han hengt opp et blått bomullsforheng på begge sider av barnesengen (…).» – «Mamma ga meg handlenettet og penger og sa at jeg skulle handle i onkel Mitas butikk: «Morava» til pappa, «Herzegovina» til mamma (…). En sval natt satt pappa og mamma på benken under plommetreet. (…) De røkte. (…) Man så bare gløden: to røde punkter som beveget seg. Pappa hadde sigaretten mellom leppene, mamma holdt den i hånda på kneet.» (Og her enda en fullstendig historie:) «Vi hørte hvordan pappa måkte snø på plassen foran inngangsdøra, hvordan han slo hendene mot lærjakka. Da han kom inn, lyste håret hans av mange bittesmå dråper. Han hengte frakken på kroken bak døra. Mens vi spiste melsuppe, falt frakken på gulvet. Hempen hadde røket. Etter middagen sydde mamma den på igjen. Da hun var ferdig, bet hun over tråden med tennene.»
Da Dragan Aleksić skrev ned disse begivenhetene og hendelsene i Beograd eller hvor det var, på begynnelsen av nittitallet i det forrige århundret, hadde fedre- og mødrelandet hans, Jugoslavia, gått i voldelig oppløsning. Og mellom linjene i hans Forforgårs lyser stadig en kjærlighet til landet, så vidt antydet, og samtidig en skyhet og ømhet som i en slik ren-kultur ser ut til å være en særegenhet hos det ene eller det andre – særlig det andre balkanske – mennesket, antagelig vekket av den lange varigheten i det gjentatte raseriet, som angivelig er skjebnen til grenselandene mellom vest og øst, nord og syd, mellom ulike religioner og økonomiske systemer. I Aleksićs barnehistorier er det riktignok aldri snakk om nittitallets løsrivelseskriger, eller om krig i det hele tatt, ikke engang mellom linjene. Og pass på! Blodbadene, forbrytelsestidspunktet, det som var aktuell historie i nedskrivningsperioden, bidrar sikkert, eller også usikkert, til setningene og enda mer til mellomrommene, men de utgjør ikke beveggrunnen bak alle disse forforgårs-nedtegnelsene. Hva, beveggrunner? Gud (eller hvem som helst) vet. Alt jeg, leseren, kan bemerke om dette: at den som nedtegnet disse så tilsynelatende knøttsmå fredsepisodene fra en barndom i Bela Crkva, må være en som fra grunnen av og ut fra naturen er beveget, noe som går over på meg, særlig fra språkrytmen, en så naturlig lett berøring og napping i stavelsene og ordene – et jeg som på samme vis også er du, han, hun og det – en forfatter, eller som det en gang het, en opphavsmann». «Historier som handler om lykken» (som er den tyske undertittelen)? Neppe. Det forhindrer allerede den romlige og temporære vaklende klippen, hvor alle de små lysbildene, som nå og nå stiger opp av jeg-dybden, er plassert. Men tidvis mer enn lykke, en slags salighet, riktignok det ekstatisk opplevde unntaket, oaser midt i et overmektig ødelandskap (og finnes det ikke rett ved Bela Crkva et stort urlandskap, som faktisk, midt i Europa, er en ørken, den såkalte «Deliborska puščava»?). Mange andre momenter er riktignok bestemt ikke så mye av lykke som av frykt og skjelving, og nettopp sjenanse, som når helten, «nesten på gråten», «passer på ikke å blunke». I sin tid fantes det kritiske uttrykket «gammeltestamentlig tyngde». Dragan Aleksićs bøker er forskånet for en slik tyngde, men de kommer samtidig langveisfra, og stiger opp, fra dybden, med en slags gammeltestamentlig, ja, ynde, i de korte kjærlighets- og venneepisodene, åndet inn i pustepausene mellom syndeflod, krig og fordrivelse, som mellom mannen Booz og kvinnen Ruth, eller mellom gutten Tobias og engelen hans, sammenlignbare også fordi den uhørte ømheten både i nåtidens og de gammeltestamentlige historiene er fundert og går hånd i hånd nettopp med skjelvingen, både i etterkant og i forkant.
«I søvne gikk jeg inn på gårdsplassen. Barbeint, i knelang pysjamas, den myke, røde, rutete. Jeg satt meg på husken, spente fra med føttene og husket og husket. Grenene på plommetreet knirket. Over portbuen listet en katt seg stille forbi. Den lette vinden lekte i håret. Og med pysjamasen. Jeg gikk og la meg igjen. Neste morgen lurte mamma på hvorfor jeg hadde skitne fotsåler, for hun hadde vasket føttene mine før jeg la meg. Vannet var lunkent. Etter at hun hadde tørket føttene mine, kysset hun alle tærne mine, hun lot som hun ville knaske dem i seg.» Og et par sider lenger ut, på slutten av en annen episode: «Sommeren var over, jeg visste at hun ikke lenger ville la meg gå barbeint.»
Det er fristende å spille Dag Solstads roman Genanse og verdighet og historiene i Forforgårs av Dragan Aleksić ut mot Hemmelighetsfull knitring fra eventyrland av den unge, men etter noen like smale som inntagende bøker ikke lenger så unge Xaver Bayer, født 1977 i Wien. Eller i hvert fall å antyde at Knitring i dette gjennomgående sjarmerende og i enda større grad bedøvende elegante dagshinderløpet – som disse tekstene, som er henkastet til å bli en nærmest tjukk bok, vagt blir betegnet som – framstår nesten som motsatt av «skjelvingen», for- og etterskjelvet, hos de to andre forfatterne, og det ikke bare ved første gangs lesning. Faktisk sitter man også ved neste gangs lesning med et inntrykk av at Xaver Bayer noen ganger i den avgjørende nedskrivningsfasen har veket unna – i kontrast til hans ofte vakre alvor – enhver gjennomristing til fordel for useriøse ord- og bildekruseduller, en ganske bedøvende metafor-klingklang, flørtende useriøst setning for setning fra det hemmelighetsfulles skjelving til en liksom-alvorlig knitre- og sprakemagi, slik jo også setningene rett før overgir en så inderlig bevart Franz-Kafkask og Robert-Walsersk skjønnhet til blendverkelegansen. En slags kalligrafi? Nåja, hadde det bare vært så vel, ekte kalligrafi er jo aldri ren «kalligrafi» eller skjønnskriveri! Nei, det er, opphopet her og der, ordbilder og sammenligninger som fra tilfelle til tilfelle like skjødesløst som rasende overstryker og overdøver det som er sett og hørt gjennom dagen, i stedet for å oppløfte og formidle det. Eller ordrett hos Xaver Bayer: «Og straks ligger bildene der som tomme tallerkener, hvor selv de påmalte blomstene er skrapt av. ‘Dø langsomt’, sier jeg til dem (…) utslitt som en gammel danser med ødelagte ledd, som atter en gang har strammet seg opp til det siste bukket, og som nå, alene i garderoben, ikke lenger ser noen grunn til å bekjempe sin elendighet.» Bilder på bilder, som, i et bilde som er disse bildene verdige, biter seg selv i halen? Metaforvind og -glitter, i stedet for det mandelstamske drønnet?
Men stopp! I den samme teksten «en mild, fredsommelig morgen (…) det merker jeg, selv om jeg ennå ikke har kastet et blikk ut av vinduet, en morgen (…), øm som en klossete far som leier barnet som nettopp har lært å gå.» Kanskje jorda da ikke «drønner» av metaforer – men den skjelver, knapt merkbart, svinger og samtidig svaier? Eller før dette, i dag- og timeboka: «Jeg kunne bare huske en sverm av stærer som bølger rett over en fremdeles grønn åker og stadig dukker ned som en hånd i en stor skål med tørre linser (…).» Eller, særlig fra og med en bestemt eller ubestemt terskel i boka, den tiltagende bilde-, sammenlignings- og metaforfrie, og så annerledes skjønne og sanne rene nedskrivingen av det hørte og sette, som om forfatteren etter hvert har blitt selvkritisk klar over problemet og til slutt har latt det fritt bære frukter, latt fenomenene råde, inderlig forbundet med øyen- og ørevitnenes funderinger over seg selv: «Åh, jeg!» Dessuten «igjen en siste gang» Goethe: «Man skal ikke søke bak fenomenene, de er selv lærdommen.» Ikke flere av de artige og ergerlige fantasteriene som forspiller verden – ikke annet enn en sammenknytning av det indre og det ytre som en økende begeistring for virkeligheten. «Jeg vet plutselig at alt er opp til meg, verden, menneskene, hvordan de har det. Hvis jeg gir opp, går verden fløyten. Er jeg opphøyd nok, reiser også menneskene seg. Ved et bord overfor meg sitter en jente, røyken fra sigaretten hennes trekker opp i ansiktet. – Jeg ville være så altfor raffinert. Nå må jeg roe meg ned.» – «Snakke, skrive, tie – jeg husker denne trappen, aner ikke hvorfor (…) Først nå, når jeg er alene, i nærheten av skogen, føler jeg en slags takknemlighet og kjærlighet overfor vennene mine (…) jeg er samtidig betrakter og den betraktede (…). Jeg hører sirisser som med sin sang lar sommeren gløde. Under føttene mine kjenner jeg stråene fra gresset som nettopp har blitt klippet. Fra skogen roper en kattugle. Jeg slutter å tie.» – «Jeg gnir meg med hånda i de søvndrukne øynene og merker at fingrene lukter nøtteskall, denne sur-bitre (…) lukten som fyller hjertet mitt med lengsel.» – «Til slutt klapper jeg igjen boka, og denne bevegelsen, som om jeg legger håndflate mot håndflate, slik barn gjør for å finne ut hvilken hånd som er størst (..), løser opp (…) knutene, som altfor ofte begrenser og hemmer meg.»
I vekslingen og motsetningen mellom «hemmelighetsfull knitring» og åpenbart hemmelighet har denne boka av Xaver Bayer noe foreløpig ved seg, eller snarere preg av en mellomting, og det kunne man kritisere som en stedvis svakhet. Og tilsvarende finnes også svake steder i Genanse og verdighet, hvis man ønsker en begrunnet, om ikke faktisk nødvendig, kritikk, som når Elias Ruklas (se over) besvergende-dypt-episke klagesang forflater til diskurs – slik Doderer, like beklagelig som begrunnet, kritiserte Mannen uten egenskaperfor å være mer «referat» enn fortelling. Og tilsvarende er det kanskje på sin plass å lese enkelte av Dragan Aleksićs Forforgårs-historier mindre som vibrering av alt dette knøttlille forgangne tvers gjennom tidene enn som unødig poengtert kattemaling eller rent faktisk som anekdoter fra forforgårs.
Uansett viser det seg at det foreløpige, også dette «imellom», er et grunnleggende fellestrekk ved de tre bøkene, som her er antydet fragmentarisk. Mellomting, ja, men likevel alle tre, nettopp ut fra sine svakheter, i kraft av – og igjen en siste gang Goethe – «overgangen». Og det er slett ikke det eneste fellestrekket. Som sagt: Hemmelighetsfull knitring …, Forforgårs og Genanse og verdighet har valgt meg ut til å lese og formidle, og da gjennom sitt samspill, sin spilling sammen inn i noe uplanlagt og ikke-skumlesbart. Og hva består det felles spillet i, hvor stammer det fra, hvor leder det hen? Det består av et (grunnsjenert) alvor, det stammer fra dette alvoret, leder (meg, leseren) til alvoret – alvor, alvor og tre ganger alvor. Det kan jo virke som om livet, som i sin tid, i motsetning til den «muntre» kunsten, ble kalt «alvorlig», i denne nåtiden fra dag til dag blir mindre alvorlig, i stedet for barnslighet en utartende infantilitet og som følge derav mekanisk dreping og krig som en naturlov. Og man får følelsen av at nettopp kunsten, som skal sørge for det så skammelig manglende alvoret ved å tre i stedet for det, med sitt, midt i sitt morderiske, sjeledrepende, åndsødeleggende tant og fjas, får alvorlig spill. Alvorlig spill, lett alvor – nok et tredobbelt fellestrekk, skrevet «med alvor og kjærlighet» (sitat av hvem?) er disse tre bøkene. «Hold stand i alvorets og kjærlighetens forbund, alt annet er tom og trist virkelighet» (til Schiller, 1799). Selv om hver av de tre bøkene er en enmannsekspedisjon, i ulike retninger, en enkeltpilegrimsreise, til unevnelige mål, spiller de sammen også ved at de i tur og orden kommer langveisfra: «Disse pilegrimene gikk langsomt, gikk ettertenksomt, de syntes å komme langveisfra» (La vita nuova). Og de spiller slett ikke sammen fordi de hver for seg har en måte eller en tone eller klang, nei, gjennom sin – etter hvert så sjeldent i bøker – «egenart», stille talt-skrevet fra sjelen, og hver for seg på så forskjellige måter. Lesningen blir «på den måten» oppløftet, uten at skriverne later som de er opphøyde, «fornøyelige og åndshevende» (sitat).
«Bare det evige (lo eterno), det som aldri har opphørt å være, blir åpenbart (revelado) en annen gang, og den homeriske kilden vil igjen flyte (volverá)», skrev den spanske dikteren Antonio Machado i 1919, etter blodbadet i første verdenskrig. Ja, denne homeriske kilden, så svak den iblant flyter i de tre bøkene, så skjelvende, så foreløpig – den gir næring til det riktignok minst påfallende, men desto dypere samspillet, brusende og fra setning til setning sågar brølende opp fra undergrunnen, foreløpig, foreløpersk? Slike samspill: for vakkert til å være sant? Men noe, for å framstå som sant – kan vel ikke være vakkert nok?
Scham und Würde av Dag Solstad har kommet ut på forlaget Dorlemann, Zürich, Gehemnissvolles Knistern aus dem Zauberreich av Xaver Bayer på Jung und Jung, Salzburg, og Vorvorgestern av Dragan Aleksić på Matthes & Seitz i Berlin.
I sin oppfordring til profeten Muhammed på hans «nattlige reise» sier engelen Gabriel: «Legg fra deg kappen og la hjertet falle til ro!» Og tilsvarende kanskje: En lesning hånd i hånd med opphisselse og beroligelse? Adspredelse og samling? Adskillelse og tilknytning? Nedsynking og oppdukking? Drift og tilkobling? Rotløshet og innlemming? Søking utover, forsvinning, og eksistens, der, der og der!?