Spyttet skummer i munnen.
Svelget blir trangt.
Han blir kortpustet.
Han går ned foran hennes spisse knær.

Hvordan kunne jeg være så dum? Ta livet av Beverly Hinna?

Beverly skulle, ifølge seg selv, fylle femtitre i 2013, hun pyntet døra si med et rosemalt dørskilt, hun la en blomstret matte på trappen og plasserte en glasert krukke på avsatsen. Hva naboene i bydelen Tasta tenkte da de så den mest trofaste gjesten i hjemmeprostitusjonsbedriften, Jan Inge Haraldsen, komme gående opp bakkene bak Tastaveden skole, uke etter uke, år etter år, det kan vi bare tenke oss.

Men hvordan kunne jeg være så klossete å ta livet av henne i bok nummer tre?

Svaret er dette: Det var ikke jeg som gjorde det, det var Jan Inge. Jeg er ikke disse karakterenes overhode, jeg er deres tjener og sekretær. Beverly sviktet Jan Inge, han svarte slik en mann av hans støpning svarer.

Svindler-tematikken, dobbeltlivet, er et tema jeg trekkes mot, det finnes i flere av bøkene, og det er mange av disse karakterene i Teksas. Via Beverly fikk jeg muligheten til å skrive om temaet med en lurvete jubel som ga fart til stoffet. Hennes betydelige talenter for bedrag og manglende talenter for skyldfølelse, fikk utfolde seg med den lettheten jeg tenker man må være bebodd av for å kunne leve et slikt liv. Beverly har vært en handelsreisende i juks og triks i nærmere 40 år, og for å klare det må hun vel like det?

Desto mer kriminell Beverly får vite at Jan Inge er, desto bedre liker hun ham.

Når Jan Inge gråter foran henne, hver onsdag, etter at hun har latt ham legge den pløsete hånden sin på brystet sitt, når hun sier nei til å gifte seg med ham, men holder ham kjærlighetsforpint i sin nærhet – hun må da like det?

Å se andre falle, å kjenne seg selv stige.

Like å leve i det åpne, det uforpliktende. Like identitetsskiftene. Få et nytt navn, å så befriende; å ikke lenger være Joyce Newton, å bli Amber Vivienne Westward, å bli Charmaine Rooster, svindel, horeri, tyveri – alle disse kvinnene, skape dem selv; er hun ikke en kunstner?

Beverly ramlet mer eller mindre inn i Teksas. Hun ble skapt av at jeg en skrivende dag fulgte etter Jan Inge da han gikk ut dørene i Hillevåg for å ta bussen til Tasta, og jeg skjønte – der og da – at han hadde en hemmelighet for både Chessi og Rudi. Hver uke pakket han treningstøyet sitt i en bag. Han sa han skulle på gymmen. Men det var ikke det han skulle.

Han skulle ut og få slukket sitt ukentlige begjær og be om hånden til den deiligste kvinnen på jord.

Navnet hennes fant jeg dessverre ikke på selv. Jeg lånte det fra legenden Kjartan Fløgstad og den viktige essaysamlingen «Loven vest for Pecos» (Gyldendal Norsk Forlag, 1981), en samling tekster om populær kunst og kulturindustri hvor Fløgstad sto fram som «liebhaber» av det populære såvel som det smale og ønsket å provosere skillet mellom høyt og lavt. Mye av kraften i Teksas handler om den samme provokasjonsgleden.

Om noen er interesserte i feltet og vil kikke på relasjonen mellom «den groteske realismen» Fløgstad skriver om og Teksas, så vil dere se spennende sammenfall (selv tenker jeg at Beverly er en Grimmelshausen-karakter).

I åpningsteksten, «Den dialektiske detektiv», spådde Fløgstad at Stavanger, «sentret for oljeaktiviteten på den norske delen av kontinentalsokkelen», i løpet av få tiår ville «bli eit av dei tettast urbaniserte områda i dette landet, med dei sterkt aksentuerte sosiale problema som alltid kjenneteikner gamle jordbrukssamfunn som blir sjokkurbaniserte». Han spådde at Stavanger ville få symptomer som følger deretter; «auka kriminalitet, volds-brotverk, nyrike spekulantar, dyrtid på husleiger, landets høgaste tomteprisar på Hinna …» (s. 54).

Ingen dårlig spåmann her, Fløgstad. Kapitlet sitatet er hentet fra heter «Beverly Hinna». Det er et ordspill som sikter til rikdommen i Beverly Hills, California, og slett ikke en kvinne. Å gjøre henne til en person istedenfor en by ble min twist: Beverly Hinna ble metaforen på kaoset som oppstår i de ekstreme oppgangstidene, svindeltidene, slik Fløgstad spådde. Ironien er at det er den nederst på rangstigen som skal benytte seg av henne, og etter hvert ta livet av henne; Jan Inge Haraldsen i Hillevågsgjengen.

Leserne må tro meg, jeg hadde ingen planer om å ta livet av henne. Slik er det ikke å skrive bøker, ikke for meg. Var det sånn for Alexander Kielland?

Han tok livet av Lille Marius midtveis i «Gift» (1883). Det kan virke som en dramaturgisk generaltabbe, ta livet av en så elskelig karakter så tidlig i en bok; galskap. Gjorde Kielland det med vilje? Ville han det slik? Var det et grep han utførte nettopp i den tro at leserne da ville bli så bestyrta som de faktisk ble, og dermed så glade i boken hans?

Jeg velger den naive lesemåten.

Kielland fulgte stegene karakterene hans tok, han hadde ikke noe valg.

Jan Inge måtte gjøre det!

Kun tre kvinner har han elsket; Hege Dirdal, som gikk i klassen hans, Turid Gjertsen, som gikk med posten på nittitallet, og Beverly Hinna, som han møtte via en kontaktannonse i Rogalands Avis i 2002, hvor en «voksen gladjente» søkte «en real mann for hygge og kos og varme samtaler.»

Hun fikk ham i sin makt og hun svek ham på det styggeste.
Slik er det med Jan Inge, dette er hans løsning.

Hvor har hun kommet fra?

Fra her og fra der, slik karakterene mine gjør. Fra å ha vokst opp i akkurat denne byen, Stavanger, preget så tydelig av oljelivet, av store og raske penger, av USA. Fra å ha levd i akkurat min tid på jorden, preget så tydelig da jeg var liten av en viss type kvinner og en viss type menn, heisann, Dolly Parton og Wenche Myhre, heisann Kenny Rogers og Martin Schanche. Fra en kriminalsak som har figurert både i gatesnakket og i mediene (nå kan dere gjette). Og – først og fremst – fra Teksas-universet selv; det er det fine med å skrive dette. Det vokser sånne planter akkurat her.

Så: Jeg beklager å ha kappet hodet av Beverly Hinna. Men jeg kan også innrømme at folk som henne (og Helge Ombo, for den saks skyld) tar så stor plass i rommet at det kan være befriende å bli kvitt dem for å gi plass til andre. Dessuten er jeg enig med Jan Inge når han feller dommen sin over henne etter at hun har flyttet inn i Hillevåg: Hun viser seg å være slurvete med både den gode stemningen og eggerøren:

«Dette var, måtte Jan Inge erkjenne, lite granne skuffende. Det var ikke slik han hadde forestilt seg at Beverly, det lekre og velantrukne juletreet han hadde giftet seg med, skulle te seg ved aftensmåltidet. Han hadde, det måtte han få lov til å innrømme, sett for seg noe ganske annet. Men, sa han hurtig til seg selv, dette er ekteskapets utfordringer. Dette, sa han enda hurtigere til seg selv, er en påminnelse om at ekteskapet, det handler om å gi og ta. Her må jeg altså gi. Laks og egg og dill og heimelaga majones og ferske rundstykker og velarrangerte fat og pene servietter brettet i origamiaktige figurer og glødende stearinflammer og duften av kjærlighetstrakta kaffi; det må jeg stå for selv. Beverly, hun bidrar med så mye annet.»

Nå er det bare å glede seg, for både forfatter og leser, til Jan Inges neste kvinne. Kan det finnes noen som kan toppe Beverly Hinna?

Klart hun finnes.

Musikken til Beverly? En spilleliste til henne?

Hun er ikke dypt opptatt av musikk, tror jeg. Jeg tenker at Beverly liker det slick og smoothe og overdådig. Hun er tross alt overflatens mester. Hun tror ikke på dybde, hun trakter ikke etter det, og da vil hun heller ikke være et menneske som leter etter det i musikken.

Jeg liker tanken på at hun hører på alle disse sangene som har flott moral og insisterer på store følelser og det ekte, uten at hun reflekterer over at hun selv ikke lever opp til det på nær sagt et eneste punkt. Det er nok slik hun har det med sin Bibel og sin Lord, vil jeg tro.

Jeg har ofte tenkt på Mike Leighs fantastiske teaterstykke «Abigail´s party» når jeg har tenkt på Beverly Hinna, og da især hovedkarakteren Beverly Moss (tilfeldig fornavn?) spilt av Alison Steadman i tv-filmen. Hun elsker Demis Roussous, for å si det sånn, der hun går og nyter seg selv. Min Beverly passer vel også, unnskyld for at jeg sier det, godt inn her på Vest- og Sørlandet, vi har litt tradisjon for dette.

Hun er ikke spesielt musikalsk, vil jeg tro, etter som jeg betrakter umoralske mennesker som umusikalske, men hun kommer fra populærmusikkens hjemland, USA, og hun kommer fra en tydelig generasjon og en tydelig kant av landet, så også hun har et tonefølge, et stort sett smektende et, og en spilleliste som dere kan finne på min artistside på Spotify.

Dette er Gin & Tonic-musikk, sensuell og stofflig, saftig og farlig.

For ikke så alt for lenge siden fikk jeg høre denne påstanden: Kvinner svindler, menn utøver vold. Et skrekkelig trist menneskesyn, selvsagt, men er det noe i det?

Takk for oppmerksomheten, lesefolket, det ble nok en lang tekst, dette, det får stå sin prøve i disse tider da alt skal være så kort (jeg lover å stramme det opp når jeg skriver om neste karakter).

Gledelig søndag med Beverly Hinna, også hun skal få vår omsorg på tross av sine egne mangler på empati.