Av Tove Nilsen
Jeg har hatt så mange ideer om hvordan skriverommet mitt burde se ut.
Som ung dyrket jeg ideen om den bereiste forfatteren som skriver på kafeer og hotellrom i utlandet. Men så snart jeg kom til Roma, Paris eller Athen ville jeg jo bare ut og oppleve, da forsvant skrivetrykket til fordel for hva jeg kunne se på gater og torg.
I en periode leide jeg et kontor i Akersgata i Oslo. Jeg ville gå til jobben som andre folk og skape et skille mellom privatliv og arbeid. Kontoret lå i en bygård full av kunstnere, på den ene siden av veggen satt Jon Michelet og skrev romaner, på den andre siden drev en sangpedagog på med arier og høylydte rop. Inspirerende, tenkte jeg og pusset opp kontorrommet, kjøpte meg bokhyller og skrivebord. Nok en gang ødela gatelivet for konsentrasjonen, utenfor lå hovedbrannstasjonen og trefoldighetskirken. Jeg hang ut av vinduet og så på brannmenn, prester og kirkegjengere, jeg tror ikke jeg skrev så mye som en side i det rommet.
Året etter prøvde jeg en mer landlig variant, jeg leide annen etasje i det som heter Bakkehavn gård, der ute hvor jeg bor, på Lille Langerud. Et hvitt kråkeslott med Carl Larsson-aktig eplehage og blomstereng rundt. Der var det ingen distraksjoner, jeg fikk skrevet hele «Øyets sult» der og var faktisk så jålete at jeg risset inn navnet mitt sammen med boktittel og årstall i vinduskarmen. Idyllen tok slutt da bydelen ville bruke kråkeslottet til noe mer fornuftig enn å huse en forfatter og jeg måtte ut. Akkurat det skriverommet har jeg aldri sluttet å savne, uten at jeg helt vet hva som gjorde det så inspirerende å skrive der.
I løpet av tre år fikk jeg to døtre og mannlige kolleger advarte meg:
-Du må aldri hverdagsliggjøre deg ved å si at du sitter og skriver med småbarn hjemme, det ødelegger alt som heter image, lesere vil ha myter rundt diktere. Javel, jeg begynte å lyve til alle journalister og sa at jeg skriver bøkene mine på Grand Hotell i Åsgårdstrand – et fortreffelig hotell som jeg fremdeles besøker – men jeg har aldri skrevet så mye som en linje der. I virkeligheten skrev jeg mellom bleiepakker og legoklosser og kjente at det kunne være utfordrende, men aller mest fint, fordi barnas iver og nysgjerrighet smittet over på skrivetrangen min. Jeg ble så glad da jeg leste i van Goghs brev og så at han skrev om hva han trengte: «Ikke et mystisk eller hemmelighetsfullt atelier, men et som er rotfestet i det virkelige livet. Et atelier med vugge og pottestol. Der det ikke er noen stagnasjon og alt maner til, oppmuntrer til og genererer aktivitet».
En gang satt jeg på en kafe sammen med kollega Ola Bauer, som døde så altfor tidlig.
-Det er nok å ha en dør å lukke, jeg skriver fint bak soveværelsesdøra, sa Ola.
Fra da av slapp jeg taket i alle romantiske drømmer om selve dikterhulen over alle dikterhuler. Riktig nok har jeg innredet et klassisk skriverom i annen etasje i rekkehus-leiligheten min, det er lyst og fint og fullt av bøker. Skrivebordet er gammelt, jeg har både globus og Strindberg-portrett der inne. -Onkel Strindberg, som døtrene mine pleide å si. Det ser akkurat ut som et skriverom skal og kanskje er det det som er problemet? Når jeg setter meg til ved det gamle skrivebordet som jeg en gang fikk i gave av moren min, så får jeg en ubekvem følelse av at her sitter Tove og prøver å se ut som en ekte dikter.
Derfor har det endt med at jeg stort sett sitter og skriver nede ved middagsbordet i første etasje. Jeg har vond stol og helt sikkert feil høyde på maskinen, men det spiller ingen rolle. Jeg liker å skrive der hvor jeg spiser sammen med kjæresten, med døtrene mine og med venner. Det er akkurat passe rotete og uten noen som helst diktereffekter. Det siste er ikke helt sant, jeg har alltid noe som jeg innbiller meg kan gi skrivestyrke ved siden av pc’en. Akkurat nå er det en tomahawk av stein, jeg har fått den i gave, den pirrer fantasien og er fin å holde i hånda når jeg står fast midt i et manus.
Tove Nilsen (f. 1952) debuterte i 1974 med romanen Aldri la dem kle deg forsvarsløst naken, og har siden skrevet en rekke bøker, blant annet Skyskraperengler (1982), Kvinner om natten (2001), Kreta-døgn (2003), Sommer 2005 (2006), Vingetyven (2008) og essaysamlingen Skrivefest (2005). For Øyets sult (1993) ble hun innstilt til Nordisk Råds litteraturpris, og for Nede i himmelen (2010) ble hun innstilt til P2-lytternes romanpris, Bokhandlerprisen og Ungdommens kritikerpris. Tove Nilsens forfatterskap er blitt hedret med Amalie Skram-prisen, Riksmålsprisen og Oktoberprisen. Bøkene hennes er oversatt til flere språk.