15. april 2021

Et antikt skrivebord, gyldenbrunt av elde. Jeg kjøpte det på et bruktmarked på Amaldus Nielsens plass, det høres jålete ut, men er et stykke historie i seg selv, og jeg fikk det kjørt hjem av selgeren. Skrivebordet ga meg gode assosiasjoner. Det var pent, ikke noe slurvearbeid, gammelt godt håndverk, mystikk og historier pusset og gnidd inn i treet.

Men skrivebordet viste seg å være for høyt, jeg måtte heise skuldrene for å treffe tastene, og da jeg prøvde å kompensere med å sitte på puter, rakk ikke fotbladene ned til gulvet. Dessuten var skrivebordet for smalt og det hadde bare en skuff. Så jeg byttet det med et 1960- talls, lavere og bredere og med flere skuffer til oppbevaring, kjøpt på et loppemarked øst i byen. Litt vaklevorent riktignok, så det hender at jeg retter det opp ved å dytte en fot borti skrivebordsbeina, som er tynne, lasten er stor. Gamle manusutkast, nye og ferdigskrevne skrivebøker, blyanter og penner, brilleetui, en bok jeg leser i. En bunke ark fylt med tall og setninger på kryss og tvers, en huskeliste, en pakkeliste, en regning jeg må betale, en idé, noe jeg må si til et av barna når vi sees, små tegninger, det øverste arket minst utfylt, og innimellom arkene en og annen mindre lapp, en gammel kvittering med en setning som jeg skrev ned da jeg var ute og gikk en gang, en jeg kanskje aldri siden har sett på, eller jeg har bare ikke brydd meg om å kaste den etter at jeg skrev den ned i skriveboken. Steiner og skjell jeg har plukket opp i betydningsfulle øyeblikk. Det kan ha vært i vestavind på den milelange stranden på den Skjællandske odde. En liten blå katt med rød snute og værhår, som jeg sydde med bitte små tette sting da jeg var barn til Elvis Presley – hånddukken min med en gitar som nå har løsnet fra den ene hånden. En blyantspisser til tynne blyanter. Linjalen som jeg fikk i fjerde klasse, og som mine barn siden brukte, den har jeg også innen rekkevidde selv om den på et vis er overflødig, jeg bruker den ikke.

Da barna var små, sto skrivebordet på gulvet uten bein, jeg husker ikke hvorfor, kanskje syntes jeg også dette skrivebordet var for høyt, antagelig tok jeg av beina fordi vi bodde øverst i et gammelt hus og jeg var redd for at barna skulle klatre opp på skrivebordet og derfra rett ut i løse luften. Det kan ha vært trekken fra vinduet som gjorde at jeg dukket ned. Dessuten at jeg ikke likte tanken på innsyn, de lysende vinduene fra hus i åsen når det var mørkt, selv om det var usannsynlig at noen hadde kunnet se meg med det blotte øyet. Eller jeg var rett og slett blitt vant til å leve på gulvet. Jeg satt i skredderstilling og på knærne på et teppe seine kvelder.

Barna ble større, vi flyttet til et mindre hus, de nøyde seg med å sitte i vinduskarmen og dingle med beina eller krabbe ut av vinduet på soverommet i andre etasje på en stige og bort på naboens balkong ved siden av. Det virket helt naturlig å sette bein på skrivebordet. Og da ble jeg også kjent med syrinene i hagen, som jeg ellers bare ville kunne se toppen av fra gulvet hvis skrivebordet hadde stått uten bein.

Når de andre i husstanden har vært bortreist og jeg har vært alene i flere dager, det begynner å bli en stund siden, det har alltid vært om sommeren, da har man gjerne lyst til å flytte på seg men ikke alltid samtidig. Jeg lengtet etter at det skulle skje, at de dagene skulle komme. Dager som bølger seg frem med skriving og lesing og turer i fri luft når jeg måtte ha lyst, organisk, etter min egen rytme.

Men så – når huset er tomt og ingen kommer hjem til middag, og ingen drar uvørent med seg jord og sand inn i stuen og viften på badet ikke holder meg våken om natten – alt er stille, det er bare katten og meg – da begynner jeg å vandre rundt i huset, rydder, vasker, jeg flytter skrivestedet mitt fra soverommet til stuebordet, så til kjøkkenet – der kan jeg se folk passere, der er kjøleskapet med sine lyder og radioen med sine og de blander seg deilig og søvnig sammen. Og siden går jeg ut, ned til fjorden, tar med meg lesestoff, blyant og papir, og setter meg med ryggen mot en stor solvarm stein, ser utover vannet.

 

Kristin Friis er aktuell med romanen Lacuna. 

Ine ser datteren ligge naken og tett omslynget med en fremmed i sofaen i stuen midt på natten, vinflasken hun og mannen åpnet virker plutselig tommere enn den var kvelden før, og vannet i dammen nedenfor huset deres stiger alarmerende. 

Lacuna er en roman om å vente, om å være i tomrommet etter en nesten voksen datter, og om å redde en rododendronbusk fra å drukne.

Les også:

Categories: Skrivestue