Skrivestue
Julie Engvik 0
22. april 2022
Lars Elling

Lars Elling

Forfatter og kunstner

Skrivestue?! Nei, det har aldri falt meg inn at jeg ville trenge det. Atelier, derimot. Atelierer ser jeg etter overalt. Går jeg forbi en fabrikkliknende bygning, gjerne ved en elv og helst med store, nordvendte, jerninnfattede vinduer, slike man kan vippe ut på Brooklyn-aktig vis, blir jeg full av begjær og vil ha den. Eie den. Selv om jeg er på vei til mitt eget, fine kapell i Markveien i Oslo, blir jeg havesyk og tenker at om jeg bare hadde dette arbeidsrommet, da skulle jeg jaggu fornyet malerkunsten før kollegene hadde gnidd søvnen ut av øynene. Tilværelsens scenografi har så stor betydning for stykket som skrives, eller males, i mitt tilfelle.

Jeg fikk min kunstutdanning på det ironisk-kyniske og myteknusende nittitallet, da billedkunsten, i et anfall av intellektuell dårlig samvittighet, hektet seg på den akademiske diskursen (som det het) og tjuvlånte dennes begreper for å karre til seg en ny troverdighet. Maleriet hadde nok en gang, i hvert fall i Norge, avgått med døden. Og der sto jeg, og ville bare male. Jeg følte meg omgitt av smarte typer som flirte innforstått til hverandre mens de Photoshoppet seg selv inn i overraskende sammenhenger, og på den måten utfordret fotografiets autonomi og objektivitet: «Her er jeg som kong Olavs livvakt i 17.-maitoget 1945, her er jeg samboende med meg selv, ved frokostbordet.» Jeg så, riktignok motvillig, relevansen i denne måten å lage bilder på og det førte med seg mye interessant tvil om hvorvidt man kunne stole på et fotografi. Mitt problem var at maleriet krever mer tro enn tvil. Det trenger tvil også, men mest tro. Og troen ligger i formen, ikke det påståtte innholdet. (Det er ikke en pipe, ikke sant?) For meg, som ønsket å male i hele setninger, var det forvirrende tider. På den andre siden av kløften i norsk kunstliv sto Nerdrumklanen i sine klamme kjortler. Dit kunne man gå såfremt man forlot alt sitt jordiske gods og ga avkall på sin sjels individualitet. Inn i et kloster hvor kunsthistorien lukker seg om seg selv.

Så hva skal man gjøre? Det var bare å krumme nakken og late som ingenting. For meg ble løsningen å stille ut i New York. En by som er stor nok til at flere trosretninger kan leve side om side. Det viste seg etter hvert at det var flere enn meg som holdt på med litt omstendelige og litterære bilder. Det var en hel skole i Leipzig, skulle det vise seg, og da Mamma Andersson stilte ut for første gang på fabelaktige David Zwirner Gallery, mens jeg stilte ut på det betydelig svakere Briggs Robinson ved siden av, følte jeg både tilhørighet og misunnelse.

Tilværelsens scenografi har så stor betydning for stykket som skrives, eller males, i mitt tilfelle.

Jeg har aldri drømt om å skrive. Det har virket umulig. Jeg har trodd at det krever en måte å tenke på som jeg ikke er i stand til. At man måtte se for seg en hel fortelling, strekke ut en tidslinje, fylle inn. Motsatt av min metode som maler: hurtige gerilja-angrep, rask tilbaketrekning. Vurdere. Endre. Ikke tenke resultat. Forventningsløs konsentrasjon.

Men det ble pandemi. Alt stengte. Galleriene også. Uten galleri, ingen utstilling, og dermed intet publikum. Publikum, som jeg har tenkt var statister på vernissasje, viste seg å være helt nødvendige. Det levende grensesnittet mellom min solo-nerding på atelieret og den virkelige verden der ute. Å fortsette å male uten mulighet for å vise fram føltes anemisk og nitrist. Hvis et tre faller i skogen og ingen ser det falle. Nei, da har det ikke falt, spør du meg.

 Og derfor: skrivestue.

Jeg sluttet å male. Det var ikke så vanskelig. Jeg pakket vekk alt som kunne brukes til den slags. Så flyttet jeg et uhorvelig tungt skrivebord slik at det skulle stå i veien for en eventuell relapse inn i maleriet, og kastet alle pensler som var i bruk. Jeg stablet bordet fullt av Proustianske rekvisitter, utstoppet fugl, veldig tung stein, og kjøpte en Mac som jeg ikke koblet til internett. Med fyr på peisen og et tomt Word-dokument foran meg befant jeg meg så dypt i klisjeenes verden at jeg ikke turte å si det til noen. Så jeg holdt kjeft i ti måneder, men jeg satt der i hvert fall. Og prøvde.

For sju, åtte år siden var jeg på reise i Sør-Afrika, sammen med en kompis som er født der. Det var i november. November, som i Norge er som mars, men uten dennes strime av håp. Bortfallet av lys ved årets slutt i Norden tar knekken på meg hvert år, så jeg har fripass til å stikke av noen uker. Vi besøkte en vingård i Western Cape, hvor vi lånte et lite hus, ved foten av en fjellkjede, som urørt av tidens krav fortsatt heter Hottentot Hollands. Så langt syd, står sola i nord. Man må altså, for å unngå direkte sollys i atelieret, ha vinduene mot sør. Dette nevnte jeg for kompisen, pluss noe flås om at «tenk om man hadde bygd atelier her».

nå står huset der, som om det alltid har stått der, og jeg bor i det, med mine to yngste døtre.

Min kamerat er av den optimistiske typen, og han sa straks at det måtte jeg prøve å få til. Jeg håpet (kanskje) i det lengste at noe skulle forhindre det – de som eier gården, skulle si nei, byråkratiet skulle være uoverkommelig. Til min store skrekk satte jeg i gang, med arkitekt og byggmester og rørlegger, og nå står huset der, som om det alltid har stått der, og jeg bor i det, med mine to yngste døtre. Etter at jeg har kjørt dem til skolen, går jeg inn i atelieret, eller skrivestua, som det har vært etter at forlaget har bekreftet at det blir bok av dette. Ut av de sørvendte vinduene ser jeg rader av pæretrær, tomme, nå som frukten er høstet. Gule er de også, siden det er seint på året her i Syden. Dagene blir kortere og kortere. Det er snart vinter. Det våres i Oslo, det ser jeg på Yr.no. Her nede mørkner det, og regnet sveiper sidelengs. Mars er som november her. Uten en strime av håp?

Lars Elling er billedkunstner, utdannet ved Kunsthøgskolen i Bergen. Han stiller ut i New York, Berlin og Oslo og er innkjøpt av bl.a. Nasjonalmuseet og Kulturrådet. Som bokillustratør har han vunnet Deutscher Jugendliteraturpreis, Kulturdepartementets barnebokpris og gull i Årets vakreste bøker.

Han er aktuell med romanen Fyrstene av Finntjern.

 

Les også

Tags:
Categories: Skrivestue