Av Marie Landmark
Skrivestua mi kan være mange steder, så lenge jeg har noe å se ut på, hvor det er langt til horisonten. Et hav, et jorde, utover hustak og motorveier og innover i skog, bare det er langt nok til at tankerekkene kan rulles ut mellom der jeg sitter og der utsikten ender, og enda lengre, så rekkene får luftet seg skikkelig før de kommer tilbake til meg, og etter hvert: ut gjennom fingrene, inn i teksten.
I huset der jeg bor nå, har jeg et skrivebord med plass til notater, kaffe, vann, sjokolade, bøker og både korte og lange tanker. Ser jeg til høyre, ser jeg ut på et jorde som er stort som en innsjø, ser jeg rett fram ser jeg inn i en samling med trær som jeg innbiller meg at er en dyp skog. Ser jeg litt til venstre i samme vindu ser jeg rett på et grått hus med millimeterkort plen rundt, en rusten traktor og en grusplass. Foran denne utsikten har jeg plantet mange, mange trær, så om noen år ser jeg inn i dyp skog der også, kan robotgressklipperen bli en katt som så vidt synes gjennom løvet.
Rommet der skrivebordet nå står, var ment å være et voksenrom, et rom bare for voksne, et rom som kunne låses av og brukes til tenking, lesing og skriving – og til peiskos og drammer til musikk fra platespilleren. Nå ligger biter med Lego utover det store teppet, og barna kaller det Legorommet. Når dagene er fylt opp med annet arbeid, og jeg må skrive på kveldstid og i helger, kan jeg låse døra, som er en rutete glassdør, for å få rommet helt for meg selv. Da hjelper det ikke med støydempende høretelefoner, for barnas hender som slår og slår mot glasset, deres høye hyl, høres gjennom all musikk, og uroen deres kjennes gjennom alle vegger. På skrivedager, som jeg alltid ønsker meg flere av, er huset så stille at jeg skrur på musikk i høretelefonene, men ikke alltid, ikke akkurat nå, når jeg skriver dette, nå kan jeg høre trekkfuglene kakle på sin vei over huset og videre utover jordet, og snart naboen på andre siden av huset som starter opp sittegressklipperen sin, for jeg hørte nettopp at han slamret utgangsdøra igjen, gikk over grusen og bort til uthuset der klipperen står innelåst, døren på den knirker, den knirkingen er for meg en alarm: Det gjelder å komme i gang med skrivingen før han kommer i gang med klippingen, for brummingen fra den lille traktoren hans knuser tankerekkene til støv. Når den starter er det bare for meg å ta en pause, fylle på med kaffe og lese noe, eller å gå ut i hagen og dra opp gress som stadig sniker seg innpå blomster og babytrær, jeg river og river til det blir stille igjen. Jeg kan også bruke energien fra gressklipperens forflytning over naboplenen til å gjøre noe inne, i tillegg til ute, noe tankeløst mens tankene rolig svømmer, og plutselig blir til en setning i hodet så jeg må løpe inn til skrivestua igjen, la setningen trenge gjennom alt.
Marie Landmark er født i 1982. Hun debuterte i 2017 med Hendelser uten navn. Til slutt blir du selvlysende er hennes andre roman.