Linda Boström Knausgårds roman Oktoberbarn er ute på norsk. Romanen har vakt stor oppsikt både i hjemlandet Sverige, og her i Norge. Boström Knausgårds skildrer kampen for å beholde minnene gjennom elektrosjokkbehandling som truer med å slette dem helt.
Minner
Oktoberbarn begynner med disse tre setningene: «Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle alt om fabrikken. Det kan jeg ikke lenger. Snart husker jeg ikke lenger dagene eller nettene mine, eller hvorfor jeg ble født.»
På mange måter fremstår romanen som en måte å rekonstruere minner på, en måte å bygge opp igjen både fortid, nåtid og fremtid. Hva er det skjønnlitteraturen kan, som vi ikke finner i andre typer språkbruk?
– Når jeg vanligvis skriver intuitivt, uten en plan, ja uten noe, er det vanskelig for meg å se på helheten og hva hjertet i romanen er i begynnelsen av skriveprosessen. Når jeg så er ferdig med romanen, begynner jeg å legge merke til hva den handler om og fjerne og forsterke. Jeg visste at det kom til å handle om hukommelse / hukommelsestap. At romanen dreier seg om nøyaktig hva du skrev i spørsmålet ditt: å rekonstruere minner, å gjenskape fortiden, barndommen, ungdommen, men også nåtiden og fremtiden. Skjønnlitteraturen kan skape verdener, i beste fall kan leseren, mens han leser, gjenoppdage sin egen fortid, fremtid og hva vi gjenskaper igjen og igjen, slik at lesningen åpner for en større verden. Alle som har mistet seg i lesingen har opplevd underet det er å befinne seg i bokens verden, i rytmen i språket og i historien. Rytmen er viktigst, for å sitere den nylig avdøde svenske forfatteren Per Olov Enquist, hvis bøker det er en stor glede å lese.
Psykiatrien
Romanen bærer frem en skarp kritikk av psykiatrien, og særlig bruken av elektrosjokk. Dette har gjort inntrykk på mange lesere. Mange er også overrasket over omfanget av elektrosjokk. Har du selv tenkt på dette som en tekst som kan komme til å øke bevisstheten om elektrosjokk og at den kanskje vil kunne føre til endringer på sikt?
– Jeg tror ikke at min beskrivelse av elektrosjokk-behandling kan føre til en endring i Sverige, muligens til noe informasjon jeg har forstått. Elektrosjokkbehandling står sterkt her til tross for bivirkninger som hukommelsestap.
det er rundt 40 personer i året som mister alle minnene sine fullstendig
– Likevel er det rundt 40 personer i året som mister alle minnene sine fullstendig, ikke husker barna sine og ikke lenger kan utføre yrkene sine. Jeg leste det på Sveriges radios nettside for noen måneder siden, der leste jeg også at elektrosjokkbehandling fremover vil bli utført på barn i større grad enn i dag, noe jeg er sikker på at de fleste synes er en forferdelig handling. WHO, Verdens helseorganisasjon mener at elektrosjokkbehandling på barn burde bli forbudt, men det har ennå ikke påvirket psykiatrien i Sverige og deres metoder. Barn og voksne bør få hjelp til å forstå og bearbeide grunnene for deres problemer og plager, noe elektrosjokkbehandling aldri kan gjøre.
Romanen
Hvordan blir en roman til for deg? Skriver du fra begynnelse til slutt, eller er det en mer uoversiktlig prosess?
– Så langt har jeg skrevet romaner fra begynnelse til slutt, som kan være en tungrodd prosess, men så langt har det vært min måte å skrive på. Å starte opp romanen, finne tonen og rytmen, har vært avgjørende.
Linda Boström Knausgårds tredje roman er både et rasende oppgjør med psykiatrien og et desperat minnearbeid. Her føres en ujevn kamp mot dører som stenges – en kamp der barndom, ungdom, ekteskap, foreldreskap og skilsmisse flimrer forbi. Oktoberbarn er en fortvilet, overveldende og dypt menneskelig bok helt uten forsvar.