Hva er det med Nils-Øivind Haagensens poesi og Erlend Ropstads musikk som gjør at de møter hverandre så godt på scenen?
At en poet skriver gode tekster, er ikke så oppsiktsvekkende, at en rockemusiker gjør det, er vel heller ikke så merkverdig, og de to er nært beslektet på mange vis; de skriver tekster som er både vare, megetsigende og i høy grad relevante, de sier noe om oss her og nå. Og så er de begge politiske, for ikke å si: de våger å være det. Både diktene og låtene har med overraskende vendinger og gir oss nye blikk på det vi kjenner fra før.
Er det noe som har vært overraskende i kombinasjonen musikk, poesi og scene? Noe du ikke forventet idet du gikk inn i denne forestillingen?
Det som overrasker mest, er hvordan tekstene til Haagensen og Ropstad snakker med hverandre, eller snakker med seg selv. Det er som om de var gamle kompiser som har vokst opp sammen på to vidt forskjellige steder.