15. november 2019

Andrine Sæther (f. 1964) er skuespiller og forfatter, kjent for sine roller både på film og teater. Øverste etasje, ytterst er hennes første skjønnlitterære utgivelse.

Du har skrevet tre lang-noveller, de er suggererende og drømmeaktige, men har også en bemerkelsesverdig presisjon i beskrivelsen av menneskelige tilstander. Stemmer det at de handler om personer som er på et sted i livet der de kanskje helst ikke ville vært?

Skriver ikke de fleste om steder de ikke vil være på en eller annen måte? Det er jo konflikt i det å ville være og ikke ville være et sted samtidig. Sånn synes jeg det ofte er i livet. Og at det er interessant å skrive og lese om. 

Jeg er opptatt av hvordan hendelser og ting som har skjedd, kan fremstå i skrivingen. Hvordan hendelser kan brukes. Men ikke at det virker drømmeaktig i det som blir teksten til slutt. Jeg vil at det skal være konkret, men at det er en form for usikkerhet i teksten. Var det sånn eller sånn? Skjedde det sånn eller sånn? Da kan et tredje rom oppstå hvor det skjer ting som kommer av seg selv. Som jeg ikke ville ha klart å tenke ut.

Det kan sammenlignes med å finne ut av en rolle på teateret. Jeg kan ikke forberede rollearbeidet i forkant. Jeg får det ikke til. Det må skje i bevegelse, på gulvet. Jeg er avhengig av at kroppen er med. At jeg puster. Hvis for eksempel armen min beveger seg eller jeg snur eller bøyer meg kan replikkene komme ut av den fysiske ikketenkte bevegelsen. Ut ifra det andre som skjer i rommet. Det liker jeg. Og når det skjer i skrivingen, altså at pusten er med, kan det komme setninger eller avsnitt som stemmer. Da kan det kjennes enkelt. Men det er jo ikke det.  

Hva skjer i skrivingen, hvem blir du når du skriver?

Jeg tror jeg er meg når jeg skriver. At de jeg skriver om er meg på en eller annen måte. Uten å være sikker. Og så at hendelsene som skjer gjør noe med disse jeg-ene etter hvert som jeg skriver. Steder er viktig. Å ha en form for scenografi jeg-ene er i. Steder jeg kjenner til. Det dukker opp steder underveis som jeg ikke kjenner fra før også, de kan funke hvis de kommer av seg selv. Jeg synes det er vanskelig å lage dem. Uansett om jeg kjenner stedene eller ikke så oppleves de omtrent sånn som steder i drømmer kan være. Flytende. Selv om de er konkrete. Det er en bil som kjører på en vei med hus og trær på sidene, lukt og lys og vær, men stedene flyter. Personene i dem også. Med det mener jeg at stedene og rommene jeget er i først og fremst har en stemning i seg, en stemning å skrive ut fra, noe som kan kjennes i kroppen. 

Når jeget ikke er der, og når det ikke er noe sted, blir skrivingen fort kantete og stiv og pinlig. Det kan også sammenlignes med å finne ut av en rolle på teateret. Det er lett å tenke at rollen er noe annet enn meg. Men hvis jeg får det til ender det med at det er noe som er meg et eller annet sted. Det er bra. Når det ikke er sånn er det ikke fint. Da har jeg ikke funnet et sted, i meg, å være for rollen.

Hva leser du når du skriver, finnes det forfattere du føler deg beslektet med?

Når jeg står fast i skrivingen kan jeg gå på biblioteket og låne en bag med bøker. Men det blir sånn at jeg leser hist og her, midt i boka, ser etter setninger og avsnitt. Som disse: «… farvene i jordbunnen og bygningene svingte over mot blåtoner, slik at det ble en farlig tiltrekning for lysninger av lyn og vannets formløse mengder, den samme immaterielle storm åpnet seg i sjelene, tilsynelatende urørte styrtet bygningene sammen i sitt eget indre». Eller: «… man lager en rad av kavringer, man stabler dem i en pose. Man fyller posen. Fingrene blir såre av de ru kavringene». Eller: «… ens egen eiendom sett fra luften. Som om det var noe en ville understreke.» 

Heller enn å lese skjønnlitteratur er det bedre å lese om noe eller noen. I en bok om trær og planter jeg har fra søttitallet står det om de ulike artene, for eksempel om blader på løvtrær: «nerver i vifteform, undersiden blågrønn, bølgekantete, omvendt eggerformet runde, undersiden brunt hår, få tenner, hånddelte, motsatt tynne, frukten en liten nøtt med skål.» Det er deilig å lese.

Poesi er fint, løse setninger og ord bare. Gjerne nesten uforståelig. Boka Verden finnes ikke på kartet med 34 poeter fra forskjellige land er bra. Koreansk poesi.

Jeg vet ikke om jeg kan si jeg er beslektet med de forfatterne jeg liker, og de jeg liker kan bli for mye når jeg skal skrive selv. 

De tre novellene i Øverste etasje, ytterst handler om å være i Syden med en mor som ligger i mørket på hotellrommet, om forholdet til en ung mann, om forelskelse og fortapelse, om å reise alene og det ydmykende i å ville være del av noen andres fellesskap.

Novellene er skrevet med innlevelse og empati, med blikk for det skjøre og en eskalerende følelse av oppløsning.

Boka på våre hjemmesider finner du her.

Categories: Tre spørsmål