15:25 av Aina M. Ertzeid

I 15:25 av Aina M. Ertzeid møter vi Agnes som er på jobb i Høyblokken 22. juli 2011. 

Klokken er litt over tre. Agnes lar øynene gli over noen avsnitt i utredningen på skrivebordet før hun går ut på kjøkkenet, henter en yoghurt fra kjøleskapet og setter seg i sofaen. Marius og Kjersti går forbi og sier ha det. Hun lurer på hvorfor de går sammen, om det er tilfeldig. Marius sa han skulle til legen. Kjersti sa at hun måtte hjem for å rydde før moren kommer på besøk senere på kvelden. Det var derfor ingen av dem kunne være med og drikke øl. Det ringer i kontortelefonen. Hun hører på lyden at det er en intern telefon. Raske, korte ring. Hun tenker på en film de laget til julebordet for noen år siden. I en scene ringte en person fra tolvte til åttende etasje. Hun var ikke der da opptaket ble gjort. De andre laget ringelyden ved å ringe fra en mobiltelefon til kontortelefonen. Ringelyden ble lang i stedet for kort. Da hun så klippet, sa hun at det skulle ha vært en intern ringelyd. En på gruppen sa at han aldri hadde lagt merke til at det var forskjellig ringelyd for interne og eksterne telefoner. En annen sa:
– Spiller det noen rolle? Begge deler irriterte henne.

Telefonen ringer fortsatt. Korte, insisterende ring. Hvem er det som ringer nå, etter klokken tre en fredag i fellesferien? Kan det være noe viktig? Idet hun reiser seg for å ta den, slutter det å ringe. Det begynner å ringe på et kontor i nærheten i stedet, kanskje er det samme person.

Hun går til kjøkkenbenken, ergrer seg over koppene og glassene som står på benken og i kummen, setter dem inn i maskinen, legger i en vasketablett og trykker på knappen. Maskinen starter med et vosj før den går over i lav during. Marius kommer tilbake igjen. Han har glemt noe. De sier ha det på nytt. Hun går inn på kontoret, setter seg ved kontorpulten, blar fremover i utredningen, setter en post-­it-­lapp på siden hun må lese frem til, og tenker at hun må ta seg sammen. Hun skal jobbe i én time til og deretter trene. Det vil gjøre overgangen til kvelden lettere. Treningsbagen står klar ved døren. I sidesynet ser hun en rask bevegelse. Hun hører et glass bli satt på kjøkkenbenken, deretter effektive skritt bortover gangen og noen som roper noe. Et par kontorer bortenfor har to kolleger en samtale. Oppvaskmaskinen går.

Så skjer det: Et dypt drønn. En vind farer gjennom rommet. Bygget løftes opp og faller ned igjen. Noe støter henne i magen. Vinduene knaker. Et brak. Støv overalt, i munnen og halsen. Hun kan ikke se. Vondt i brystet. Hun får ikke puste. Er det gift? Gass? Dør hun nå? Hun åpner munnen, men det er ingen luft å trekke inn. Halsen er tett, det svir. Hun får ikke luft. Nå dør hun.