Alt er plast – Til slutt blir du selvlysende av Marie Landmark

Treningstøyet, ropte jeg til Terje da han var på badet for å skifte etter løpeturen, du må kaste treningstøyet vårt av resirkulert plast, her står det at det er noe av det verste som er produsert, at disse stoffene slipper fra seg tusenvis av bitte små plastbiter hver gang vi vasker dem, at partiklene skylles ut i naturen, og tenk at når du løper på fjellet, slites plasten i joggeskoene av, flak etter flak flyr de av gårde med vinden, slukes de av jorden, suges de opp og akkumuleres i alt levende, ropte jeg. Sentrifugen hadde allerede dratt millioner av ørsmå partikler av plast ut av stoffet, de var allerede en del av kretsløpet og falt som regn mot vinduene jeg satt og så på om nettene med Emma i armene. Hørte jeg ikke lenger lyden av regn, men lyden av mikroplast som smell mot vindusglasset, lyden av framtiden som bomber i hjernen mens jeg prøvde å finne måter å stoppe sirkulasjonen på. Kunne jeg tatt imot alle gratis klær på finn.no, sortert ut de klærne som var av kunstfiber, særlig de av polyester og polyamid, kunne jeg kastet dem i restavfallet og sendt dem av gårde til søppelforbrenningsanlegget.