15. oktober 2020

Av Marie Landmark

Utdraget er hentet fra Marie Landmarks andre roman Til slutt blir du selvlysende.

Treningstøyet, ropte jeg til Terje da han var på badet for å skifte etter løpeturen, du må kaste treningstøyet vårt av resirkulert plast, her står det at det er noe av det verste som er produsert, at disse stoffene slipper fra seg tusenvis av bitte små plastbiter hver gang vi vasker dem, at partiklene skylles ut i naturen, og tenk at når du løper på fjellet, slites plasten i joggeskoene av, flak etter flak flyr de av gårde med vinden, slukes de av jorden, suges de opp og akkumuleres i alt levende, ropte jeg. Sentrifugen hadde allerede dratt millioner av ørsmå partikler av plast ut av stoffet, de var allerede en del av kretsløpet og falt som regn mot vinduene jeg satt og så på om nettene med Emma i armene. Hørte jeg ikke lenger lyden av regn, men lyden av mikroplast som smell mot vindusglasset, lyden av framtiden som bomber i hjernen mens jeg prøvde å finne måter å stoppe sirkulasjonen på. Kunne jeg tatt imot alle gratis klær på finn.no, sortert ut de klærne som var av kunstfiber, særlig de av polyester og polyamid, kunne jeg kastet dem i restavfallet og sendt dem av gårde til søppelforbrenningsanlegget.

For hver dag Emma vokste, forsvant litt av jorden slik vi kjente den

 

Kunne partiklene funnet hvile i den gule flammen og sorte røyken, kunne de smeltes om til luft og løfte seg opp og ut av pipene, drive av gårde med vinden. Var det mulig eller ville de bli enda mindre i varmen og røyken slik at vi kom til å puste dem inn uansett, var de gode drømmene om framtiden brått blitt til mareritt, våknet jeg våt av svette. For hver dag Emma vokste, forsvant litt av jorden slik vi kjente den, forsvant vekster og organismer i store skogbranner, forsvant dyr i en plutselig varm vinter, forsvant enorme landområder under vann. Hvilket verdenskart skulle hun lære seg og hvilken verden var igjen til henne, hadde vi gitt henne, hadde vi vårt så fulle av håp at vi ikke så virkeligheten, hva var vi nå, kunne den fortsatt fikses, vår verden.

Coverfoto: Brian Yurasits 

Hanne jobber som skatteveileder på telefon og er samboer med den løpeglade vekteren Terje. De bor i en fuktig bygård i en større norsk by og lever et ordinært liv som nyetablerte voksne. Hanne er opptatt av økologi, klima og natur og fantaserer om å utgjøre en betydningsfull forskjell i verden. Til tross for at Hanne er usikker på om hun vil bidra til befolkningsveksten i et begrenset økosystem, og en viss tvil på forholdet til Terje, vokser det fram en dragning mot å få egne barn, og snart er Hanne gravid.

«Til slutt blir du selvlysende» er en leken og poetisk roman som undersøker det paradoksale i hvordan planeten ser ut til å være på randen av kollaps samtidig som det daglige livet går sin vante gang på grensen til det numne.

Les også

Kjøleskapet
Julie Engvik

Kjøleskapet til Mari Ulset

Mari Ulset har skrevet roman om den tidligere stjernekokken Andrea Bang som får en ny sjanse. Norsk matkultur spiller en stor rolle i romanen, derfor

Les mer »
Categories: Utdrag