Lykkefall er en samling fortellinger fra Ukraina like før siste krig. Fortellingene er viltre, vittige, vonde og varme. Med utgangspunkt i møter, samtaler og fotografiske øyeblikksbilder skriver Jevhenija Bjelorusets skarpt og smått absurd om hvordan ubearbeidede traumer endrer tilværelsen, og om overlevelse i et ødelagt land.

Blomsterhandlersken

Av Jevhenija Bjelorusets

Oversatt av Dina Roll-Hansen

Utdraget er hentet fra Jevhenija Bjelorusets Lykkefall.

En blomsterhandlerske er en kvinne som elsker blomster. Og jeg må innrømme at jeg var forelsket i en slik kvinne i flere måneder. Blomsterhandlersken forsto seg bedre på blomster enn noen annen. Det var ikke mulig å forundre henne med ord som «ranunculus» eller «helleborus». Selv om hun elsket å bli forundret – sprette tilbake, rette sitt forbløffede prestekrageansikt mot samtalepartneren, sperre opp øynene, gripe om stolen med en dirrende hånd og runde munnen til en o.

Forresten, fra blomstene fikk hun en helt egen ro, og blomstene ga henne en sjelden skjønnhet. Hver morgen trakk hun opp sjalusiene i butikken og gikk bort til vinduet, der hun smilende ble stående helt stille i noen minutter blant fiken og hareøre.

Praktisk talt ingen la merke til hennes forunderlig harmoniske ansikt. Jeg så aldri at forbipasserende stoppet opp for å betrakte henne. Om dagen, like etter lunsjpausen, sto hun en liten stund lent mot vinduskarmen av plastikk mens likegyldige mennesker gikk forbi, og bare en sjelden gang gikk noen inn i blomsterbutikken hennes. Jeg likte å stikke innom og iaktta henne mens hun satte sammen buketter, plasserte ut blomster og kvister i vaser, kuttet av endene på stengler, fjernet blader. Blomsterhandlersken kunne eksotiske ord for farger, sjatteringer og kronblader, som knapt nok noen hadde hørt og som hun uttalte gladelig og tydelig, lik et barn som har lært sitt første dikt utenat: Sett de elfenbenfargete ranunklene, de som likner på peoner, ut i lyset. Hun var overbevist: Det var vel så mye navnene på blomstene kundene hennes kjøpte, som blomstene selv. 

Denne kvinnen bodde i Donetsk og mer enn noe annet elsket hun å tenke ut navn på blomsterkomposisjoner, buketter og oppsatser. En vintermorgen fant jeg henne lysende og lykkelig bak disken. Hennes skarpt malte lepper la seg kledelig mot den nedre delen av perlemors-ansiktet og annonserte triumferende: Mine nye betegnelser er klare! Hør på den melodiske rytmen, men ikke glem den filosofiske meningen bak:

Frokost i Venezia
Vårens wow
Absolute Spring
Et soverom i Roma
Mysteriet Ukraina
Våren i mars

Hun ventet min anerkjennelse, og hun fikk den. Hun hadde tenkt ut navn på buketter for vårsesongen, og satset på at den snart kom.

Blomsterhandlersken var en framgangsrik, praktisk kvinne som hadde god greie, ikke bare på blomster, men også på bokføring. Likevel var hun lite tilpasset livet. Som hun fortalte meg flere ganger, var det bare der i  butikken, som på et tidspunkt hadde blitt hele meningen med livet hennes, at hun kunne eksistere. Selv fridager droppet hun, og vinteren 2014 jobben hun både lørdager og søndager. 

Hva er det egentlig jeg forteller om? Har det noen hensikt å fortsette denne historien? Det finnes jo  egentlig ikke noen historie, og fortellingen fortsetter ikke, den avbrytes her. Blomsterhandlersken forsvant. Huset der hun bodde, er ødelagt. Butikken hennes er omgjort til et lager for propagandalitteratur. Stamkundene hennes er reist fra Donetsk for lenge siden. 

Nylig møtte jeg helt tilfeldig på en av dem som ofte kjøpte blomster hos henne, og han innrømmet at han hadde hørt noe om blomsterhandlersken. Han sa at hun hadde dratt i felt, og hentydet med det til en partisan-gruppe. Det var sånn han sa det: «dratt i felt». Men hvilken side partisanbevegelsen hennes sloss på eller hvilken felt, det visste han ikke. Blomsterhandlersken hadde aldri vært opptatt av politikk, minte han om. Hun var en slags blomstermåler, hun delte til og med folk inn etter blom-sterarter. Foruten blomstene, hadde hun ingenting i livet, sa han vemodig. 

«Hun sloss sikkert på hyasintenes side», erklærte han plutselig og brøt ut i latter. Vi tiet, han så på meg i påvente av at jeg skulle anerkjenne hans humoristiske sans. «Tiden går og jeg blir stadig klokere, jeg begynner å forstå hva som skjer og hvor vi er på vei», la han til. «Jeg er ikke lenger den samme som før. Jeg lar meg ikke lure så lett! Jeg har lært meg ett og annet i Kyiv. Kyiv er ikke som blåøyde Donetsk. Men min humoristiske sans svikter aldri! Du trenger ikke å grave dypt i lomma etter den!» Igjen brøt han ut i latter, og med triumf i skrittene la han i vei for å fortsette med sitt. 

Jevhenija Bjelorusets (født 1980) er fotograf, kunstner og forfatter. Hun bor vekselsvis i Kiyv og Berlin. Bjelorusets har engasjert seg i en rekke kulturelle og politiske initiativ, og fotografiene hennes har vært utstilt på Venezia-biennalen. Lykkefall (2018) er Bjelorusets debut som forfatter. Den vant den tyske HKW lnternational Literature Award i 2019, og utkommer i flere land, bl.a. USA og Storbritannia.

Les også