18. september 2019

Det å bla seg frem til menypunktet «bonusmateriale» på en dvd var alltid spennende før streamingen tok over og bonusmateriale forsvant ut på nett. I Nils-Øivind Haagensens nye roman «Dette norske livet» møter vi blant annet Jentoft, hans fadderbarn Lindis og hans ekskjæreste Signe. Romanen er ferdig, men noen scener som ikke ble med var for fine til ikke å bli publisert. Det finnes ingen meny-knapp i bøker, så i stedet får du bonusmaterialet her på Oktoberjournal.


AV NILS-ØIVIND HAAGENSEN

fredag, 12, oktober, 2016
Liker du sjokolademelk?

Jentoft trakk på skuldrene: Sånn passe.

Stille lenge.

Han ser opp fra skjermen: Liker du sjokolademelk?

Signe lyser opp: Beste jeg vet.

Er du et barn, eller? sa Jentoft.

Ja, sa Signe, med utropstegn i stemmen.

Stille litt.

Har du lyst på sjokolademelk nå, er det derfor du spør?

Signe nikket: Jeg har skikkelig lyst på kald sjokolademelk.

Jeg tror ikke jeg har sjokolademelk, sa Jentoft.

Du har ikke det, sa Signe. Du har ikke melk, heller.

Du har sjekka?

Signe nikket igjen. Så på ham med stort, åpent ansikt.

Skal jeg gå og kjøpe?

Ja.

Pulver?

Ja.

Åkei, sa han og fikk på seg sko og jakke.

O’boy, ropte hun etter ham fra kjøkkenet.

O’boy, gjentok han for seg selv, ned trappene.

O’boy, O’boy, O’boy, O’boy for hvert trinn.

 

*

 

Mandag, 24 mars, 2016

Det første postkortet fra Signe (hun likte å sende postkort, også når de var på reise sammen likte hun å sende et par stykker til ham, i skjul, noen ganger lå de allerede i postkassen da han kom hjem) sendte hun fra Stavanger, han husker ikke lenger hvorfor hun var der, et eller annet møte, hun skrev: Ingenting er morsommere enn ulykkelighet, skrev Beckett. Og du er ganske morsom, Jentoft. Signert med et hjerte og Signe. Det hang på kjøleskapet hele tiden de var et par. Det henger der ennå.

 

*

 

Søndag, 2 september, 2017

Vil du være fugl eller fisk?

Fugl.

Hund eller katt.

Katt.

Ja?

Signe nikker: Så klart.

Vil du være slange eller firfisle?

Slange.

Edderkopp eller blekksprut?

Blekksprut. Jeg hater edderkopper.

Hai eller hval?

Signe ser på Jentoft, tenker seg om, veier fram og tilbake, før hun svarer: Hval.

Hun smiler. Og han smiler. Enig, sier han. De er enige. De er så enige. Sola treffer ansiktet hennes og de svømmer, tenker Jentoft, dypt, dypt i et hav, gjennom tusenvis av liter med mørkt og kaldt sjøvann, de er store og trygge, truet av ingen, elsket av alle: de er hvaler.

 

*

 

Lørdag morgen, 24 august, 2017 

Men ikke tærne dine, sier Jentoft.

Men ikke tærne mine? Hva mener du med det? Hva er det med tærne mine? Er det noe med tærne mine?

De er stygge, sier Jentoft, litt varm latter i stemmen.

De har ramset opp alt som gjør Signe vakker. Nei, fabelaktig vakker.

Ne-hei, sier Signe og ser opprørt ut. Tærne mine er ikke stygge. Det er dine som er det.

Mine?

Jentoft løfter forbløffet den nakne foten sin ut fra under dynen og opp i været.

Jeg har fantastiske tær. Det der er fantastiske tær. Det der er modelltær, sier han og vifter litt med dem.

Signe begynner å le. Jentoft også. Så ruller hun seg oppå han mens latteren ikke vil gi seg

Mente du det? sier hun etter en god stund og de har fått pusten tilbake.

Jeg liker tærne mine, jeg. Se på den lille der, fortsetter hun og mener lilletåen sin.

Den er ganske stor, sier Jentoft.

Bare tilsynelatende, sier Signe. Jeg har smale føtter, nemlig.

Hva mener du? sier Jentoft. At lilletåen din ville sett mindre ut på en fot som ikke er like smal som din?

Signe nikker sakte, men konsentrert. Hele tiden ser ned på føttene og lilletærne sine.


Jentoft er en middelaldrende mann som lever alene. Han har ikke alltid gjort det, men sånn er det likevel blitt. Livet er en overraskende ensom affære, hvor han, til tross for at han lengter etter samhørighet og selskap, som oftest avslår invitasjoner fra venner og familie. Bare med et helt bestemt annet menneske gjør han ikke det: Lindis, fadderbarnet. Så en dag, eller natt, blir hun borte.

Det er mange mennesker som blir meldt savnet. De aller fleste kommer raskt til rette. Med noen tar det litt lenger tid. Med noen tar det all tid.

Dette norske livet er en roman om utsatthet, om et ensomt raseri og en drøm om beskyttelse.

Categories: Utdrag