Hver søndag i advent deler vi en julefeiring fra en av våre romaner. Denne uka får vi en tekst fra Ingvild Solstad-Nøis’ Eid. Nyskilte Eid har tatt med seg datteren Alida til et nytt sted for å starte på nytt, den første julen med bare dem to nærmer seg.
Av Ingvild Solstad-Nøis
– Det gjør ingenting at det blir sent, vi kan sove lenge i morgen, sier jeg og setter frem turskoene våre. Det er typisk mørketidskveld, svart klarvær, kaldt. Turløypa ligger rett bak leiligheten, slynger seg i slake strekk opp mot toppen, føret er hardt av frost som har vart i ukevis, det går fint å gå på beina. Alida går med raske skritt foran, hodelykta hennes lyser vei, vi snakker ikke, følger løypa jevnt og trutt. Følelsen av at jenta mi går først, med varmen sin og lyset, min egen kropp som er lett. Jeg gleder meg til vi har kommet oss opp, men tar meg straks i det, det gjelder å være i øyeblikket med hele seg. Om jeg slipper løs det villdyret, vil jeg på toppen begynne å glede meg til vi sitter under pleddet i sofaen hjemme igjen, og da var det jo strengt tatt ingen vits med hele turen. Jeg er på nippet til å fortelle hvor godt jeg syns vi har det akkurat nå, påpeke den friske lufta, løfte frem roen her, spørre Alida om hun er enig. Kanskje ville hun ha snudd seg, ikke hørt hva jeg sa, og jeg måtte gjentatt meg selv. Roen ville blitt til uro. Det er fint med gode følelser som bare får finnes uten at de må gjøres om til språk.
Vi drikker sjokoladen, sitter på reinsdyrskinnet rygg mot rygg, lener oss mot hverandre.
– Jeg har kjøpt juletre, faktisk, sier jeg.
Hun peker opp mot en vag lysning på himmelen, et svakt skinn av nordlys.
det grønne mot alt det hvite, de funklende lysene…
– Vi setter det opp sammen, det vil bli nydelig i leiligheten, det grønne mot alt det hvite, de funklende lysene, Alida, tenk deg. Pynten som et symbol på det nye livet vårt her. Skjøre glasskuler som sier at vi må hegne om øyeblikkene, at de fort kan gå i knas om vi ikke gjør det. Stjernen i toppen som et mål vi må strekke oss etter. Gavene under, de fine tingene i livet som ennå ikke har åpenbart seg, men som finnes, som venter. Kan du se for deg at du kommer til å pynte det?
– Jeg vet ikke, svarer hun.
– Det var det jeg trodde, og derfor jeg kjøpte det, sier jeg oppmuntrende.
Alida løper først, jeg jager etter skikkelsen og lyset fra hodelykta som flakker hit og dit langs løypa. Jeg leste et sted at Ronald Reagan hadde svømmekonkurranser med sønnen sin og ble rasende når han tapte. Hun står ved den siste lille bakken og venter, og vi løper hoiende sammen ned på hovedveien. Jeg trekker henne inntil meg, takker for en fin tur, kysser henne på det kalde kinnet. Vi står like utenfor huset til Birger og familien hans. Det henger julestjerner i de tre vinduene som vender ut mot gata. Jeg kaster et blikk opp mot leiligheten vår, bare blanke, svarte vindus flater, ingen tegn til hygge kan skimtes utenfra. Men vi er jo her, og ansiktet til Alida møter mitt åpent og friskt, vi er bærere av de gode dagene og nettene som leves der inne, går rundt i verden som formidlere av dem. Jeg ser for meg Birger i godstolen, kanskje har han øreklokker på, nipper til et glass vin, rød, og hører på for eksempel Cave, sitter i utkanten mens resten av familien er samlet foran fredagsunderholdningen på tv, observerer dem på avstand mens han lytter til musikken som insisterer på feste i noe betydningsfullt. Kanskje finner han det ved synet av kona si, som halvt ligger i sofaen med en søvnig unge i armkroken. Kanskje lener hun hodet bak-over sånn at håret henger over sofakanten, det lyse håret mot den for eksempel mørkegrå sofaen. Han merker seg kontrasten og føler at det han ser, angår ham, rører ham. Han brukte ordet soleklart da jeg møtte ham, det kledde ham ikke, jeg ser ikke for meg at han er av typen som sitter der i ørelappstolen med soleklare tanker.
Alida oppfatter at jeg har oppmerksomheten rettet mot huset, hun sier at det er Emma i klassen hennes som bor der, at hun har tre søsken, at det lever fire barn i det huset.
– Føler du på savnet etter flere, spør jeg.
– Noen ganger, svarer hun.
– Når da, spør jeg, – vær konkret, Alida.
– Når vi snakker, er det alltid bare jeg som må svare, sier hun.
– Se lyst på at det er du, eksklusivt, som får alle spørsmålene, sier jeg kjekt, men aner i det samme at hun kom med et svar vi kunne ha boret i, analysert dit hen at hun føler jeg stiller henne til veggs med altfor mange spørsmål som krever noe altfor stort av henne, flyttet oss inn i det vanskelige. Jeg kunne ha spurt henne hvorfor hun stiller meg så få spørsmål, sagt at dette kan hun like gjerne lære seg først som sist: Folk stiller som regel de spørsmålene de selv ønsker å få.
Eids ekteskap er over. Sammen med tenåringsdatteren Alida bosetter hun seg på et lite tettsted på en øy, hvor alt skal bli annerledes. Med friskt mot gyver hun løs på den nye tilværelsen. Men Eid er en som brenner broer. Hun har lite kontakt med andre voksne; til gjengjeld har hun konstant oppsyn med Alida, og minst like grundig overvåker hun seg selv og samspillet de to imellom. Eid har lysende visjoner for framtida. Først og fremst trenger Alida hjelp til å finne en solid plattform, til å stå opp for seg selv og få et godt liv. Og en venn.
Eid er en rammende roman om en kvinne som arbeider ufortrødent med å tette gapet mellom realiteter og idealer.
Eid av Ingvild Solstad-Nøis