Djevelboka av Asta Olivia Nordenhof
Djevelboka er en erotisk grøsser, den frittstående andre delen av Asta Olivia Nordenhofs planlagte sjubindsverk om brannen på passasjerskipet Scandinavian Star. Det er et storslått,
Fortelleren i denne romanen er en farløs mann som i barndommen ble forlatt av sin mor, overdratt, så å si, til besteforeldrene. Etter morens død blir han bedt om å rydde ut av den kommunale leiligheten hun har disponert og det er her han kommer på sporet av den magre kvinnen i hagen i flukt med tennisbanene.
Jeg skulle komme til å la det gå drøyt to år før jeg oppsøkte graven hennes. Jeg var klar over at jeg kunne klandres for å ha ventet altfor lenge, og da jeg endelig sto der, var det fremdeles uten å vite hva det egentlig var meningen at jeg skulle føle, eller hva jeg eventuelt ønsket å si, hvis det hadde hatt noen hensikt å si noe. Det ville kanskje ha vært naturlig å tro at jeg ønsket å ta et slags stille farvel, i håp om å slutte en sirkel.
Graven var pyntet med granbar og dekket av snøen som hadde falt natten før, og som dessuten hadde lagt seg på toppen av alle gravstøttene og på den måten fikk dem til å se merkelig like ut, eller i det minste ga dem et ensartet preg. Det er godt mulig at jeg, etter endelig å ha tatt rede på hvor hun lå begravet, i en av de ytterste radene i den vestre enden av gravlunden, godt skjermet mot den uopphørlige trafikkstøyen fra Ring 3, hadde ventet på et tett snøfall før jeg våget meg dit. Støtten så helt ny ut, den kunne like gjerne ha vært montert dagen i forveien, men heldigvis var den forholdsvis liten, mer beskjeden enn jeg av eller annen grunn hadde fryktet, og ikke utsmykket med for eksempel en due eller en engel eller noe i den stilen. Det var ingenting ved den polerte støtten i mørk grå granitt, naturligvis utstyrt med navnet hennes og de avgjørende datoene for når hun hadde sett dagens lys, illustrert med en stjerne, og når det evige mørket hadde lagt seg over henne, i llustrert med et kors, sånn at man kunne regne ut nøyaktig hvor gammel hun ble, opplysninger som bare var hennes, kanskje tilstrekkelig til å fortelle hvem hun hadde vært, ment som en kortfattet levnetsbeskrivelse, og som neppe fantes på noen annen gravstøtte, i motsetning til minne ordene, de samme som sto å lese på så mange andre gravstøtter, en høflig og fantasiløs frase gjentatt igjen og igjen, som om det ikke fantes noe annet å si, men som utvilsomt var både ektefølt og oppriktig ment, en kortfattet siste hilsen, ord som aldri ville nå frem til henne, og som derfor måtte kunne kalles meningsløse, gravert i hvitt, men likevel, det var ingenting ved dette som kunne oppleves som truende eller smakløst brautende.
Det begynte å snø, men ganske lett, bare så vidt tilstrekkelig til at det var mulig å la fnuggene smelte mot ansiktet. Hvis jeg hadde stilt meg på baksiden av støtten, slik at jeg ikke så den hvite inskripsjonen, kunne graven like gjerne ha tilhørt hvem som helst. Det ville ha vært opp til meg å velge hvem jeg ønsket å minnes der jeg sto. Jeg ville til og med ha kunnet forestille meg at jeg ikke lenger fantes, og at det var min egen grav jeg, det vil si mitt gjenferd, hadde oppsøkt, i håp om et gjensyn av det sannsynligvis noe bisarre slaget. Det ville ikke på noen måte ha vært urimelig om graven hadde tilhørt meg. Dessuten er jeg ikke sikker på hva jeg egentlig mener om denne skikken med å legge levningene etter et menneske i en kiste som man graver ned i jorden, for deretter å markere stedet med en støtte, åpenbart ment som en påminnelse, men en påminnelse om hva? Livet, eller døden?
Hun fantes ikke lenger, det var det hele. Alt hun hadde vært, var ikke lenger, ingen grav kunne forandre på det, og jeg greide ikke å finne noen mening i å søke trøst i påminnelsen om at hun en gang hadde vært til, og at de nedgravde levningene en gang hadde vært hennes kropp. Jeg rørte meg ikke. I stedet ble jeg stående der jeg sto, med hendene stukket dypt ned i de vide frakkelommene, som om noen skulle ha fortalt meg at sorgen trenger et navn for at den skal føles virkelig, at et tomt fravær ikke er tilstrekkelig. Jeg ble stående helt til jeg var sikker på at jeg ikke ville komme til å oppsøke hennes siste hvilested igjen. Jeg trengte å se det denne ene gangen. Jeg måtte forsikre meg om at graven virkelig eksisterte, bare sånn ville det være mulig å glemme alle de forskjellige forestillingene jeg hadde gjort meg om den. Da jeg likevel ikke våget å berøre støtten, må det ha vært av en viss frykt for å gripe i løse luften, som etter en skygge, eller som i en drøm der man aldri slutter å falle. Den kalde og glatte granitten mot håndflaten ville sannsynligvis hatt en beroligende virkning; ikke desto mindre foretrakk jeg å holde tilstrekkelig avstand. Det kunne også oppfattes som et ønske om å vise respekt.
Jeg kan ikke si for sikkert hvor lenge jeg ble stående sånn, men tydeligvis lenge nok. Da jeg endelig kunne vende om for å følge gangstiene, som var blitt måkt snøfrie tidligere på dagen, tilbake til kapellet og utgangen, var det allerede begynt å skumre, og jeg visste at man ikke skal oppholde seg på en gravlund etter mørkets frembrudd, selv om jeg ikke visste hvorfor. Jeg kan huske at jeg ble stående foran den høye smijernsporten og betrakte ettermiddagstrafikken. Det jeg så, var mennesker som lidenskapsløst, nærmest på rituelt vis, forflyttet seg fra et sted til et annet, hver dag til samme tid, pliktoppfyllende lønnsmottakere som sørget for å holde hjulene i gang, og som på den måten livnærte seg og sin familie, bare for å bli innhentet av den utmattende følelsen av at livet gjentar seg selv i form av daglige rutiner, og kjenne ønsket om å søke tilflukt i apatien, og så videre. Det er mulig at jeg forsøkte å få dette synet til å gjøre inntrykk på meg, før jeg gikk videre den veien jeg var kommet, ned til sentrum, der luften hele den mørke årstiden nesten ikke er til å puste i, kald, fuktig og full av svevestøv. Det fantes ingen jeg kunne oppsøke. For første gang på ganske lenge, faktisk flere år, visste jeg ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg vil tro at det var noe jeg konstaterte med fornyet oppspilthet.
Terje Holtet Larsen (f. 1963) debuterte med romanen Sønnen i 1991. For novellesamlingen Variasjoner (1995) mottok han Gyldendals legat, og for romanen Dilettanten (2012) mottok har Riksmålsforbundets litteraturpris. For Kjærlighet mellom intelligente menn (2014) og Angiveren (2016) ble Holtet Larsen nominert til Ungdommens kritikerpris og langlistet til P2-lytternes romanpris. Holtet Larsen skriver i en særegen og unorsk stil: formbevisst og kjølig distansert, og samtidig i inderlig protest mot banalisering, forstillelse og ukritisk samstemmighet. Den magre kvinnen i hagen i flukt med tennisbanene er Holtet Larsens tolvte roman.
Djevelboka er en erotisk grøsser, den frittstående andre delen av Asta Olivia Nordenhofs planlagte sjubindsverk om brannen på passasjerskipet Scandinavian Star. Det er et storslått,
Da broren Wilhelm arver hele familiegården og Eino står tomhendt igjen har han ikke annet valg enn å bli en «torper», husmenn under bruket mot
I Nattskolen skal vi til London i 1985. 20 år gamle Kristian flytter til storbyen for å studere fotografi. Han er ambisiøs, ærgjerrig og skånselløs av natur, men