Det siste fotografiet av Thorvald Steen

Av Thorvald Steen

FREDAG FØR PALMESØNDAG

Det store lønnetreet utenfor står på fortrolig fot med himmelen. Jeg kan skimte de første knoppene. Jeg har forsonet meg med at mor løy for meg hele livet om hvor den arvelige muskelsykdommen min kom fra. Det er en lettelse.
Sola bryter igjennom og tegner en gul gavl i skogbry­net. Hvem er bedre egnet til å ta imot våren enn meg?
Jeg sitter ved skrivebordet og retter på disposisjonen til en artikkel om Charles Darwins jordomseiling. Jeg har lovet Dagsavisen å ha den ferdig rett etter påske. Det går trått. Øynene glir stadig oftere til høyre på pul­ten, der det ligger en stabel med ark. Her er samtalene mellom mor og meg sirlig nedskrevet.
Det ringer iltert på døra. Jeg nøler et øyeblikk, slen­ger kulepennen på skrivebordet og ruller stolen bort til callingen. Det ringer enda en gang, mer bestemt nå. Er det en avtale jeg har glemt?
Jeg ser på klokka. Kommer Karoline tidligere enn planlagt?
– Hvem er det? sier jeg i callingen.
– Det er Robert Lindberg.
Jeg har aldri hørt fastlegen min presentere seg så for­melt før.
– Er det noe galt? spør jeg.
– Er du alene hjemme?
Stemmen hans pleier å være varm, ofte spøkefull, nå er den da mer alvorlig enn vanlig? Hvorfor spør han om jeg er alene?
– Ja. Sunniva har dratt på jobben. Hvordan det?
– Fint, jeg trenger å snakke med deg. Åpner du?
Lindberg smiler idet han kommer inn døra; kledd i olabukse og blå dressjakke. Han er en dyktig og kunn­skapsrik lege. Jeg har alltid likt ham. I over tjue år har han vært fastlegen min. Sunniva og Karoline bruker ham også, men han har aldri vært hjemme hos oss før nå.
– Jeg burde vel si velkommen, sier jeg.
Han ser seg omkring.
Rundt halsen har han et stetoskop, i venstrehånden holder han et blodtrykksapparat.
– Siden jeg først er her, vil jeg sjekke blodtrykket for å være sikker på at Losartanen er riktig dosert. Skal vi sette oss i stua?
På hans oppfordring legger jeg venstrearmen på spise­bordet. Han bruker ikke ett ord for å dempe uroen. Han setter fra seg apparatet, fester mansjetten rundt armen, pumper opp, plasserer stetoskopet på underar­men og lytter.
– Godt, trykket er greit.
– Hvorfor har du kommet hjem til oss?
– Kan du ta av deg skjorta?
Jeg knepper lydig opp.
– Jeg vil se på skulderen din etter skaden før jul. Du slo deg jo kraftig da du falt ut av rullestolen.
Han hjelper meg av med skjorta, og trykker på inn­siden av det venstre skulderbladet.
– Det er verre enn jeg trodde. Du har nok fått revet over noen små sener og muskler. Du trenger hver eneste en.
– Det er fortsatt vondt.
– Ta av deg strømpene også, er du snill, eller skal jeg gjøre det for deg?
Han stryker fingrene over den fortsatt hovne høyre­ ankelen. Hvorfor svarer han ikke på det jeg spør om?
– Er det på grunn av fallet du er kommet?
Han stryker høyre langfinger over arret mitt i panna.
– Det ser ut til å ha grodd. Det er nesten ikke noe rødt igjen. Du har godt grokjøtt, det er da alltids noe. Jeg ser du har på deg trygghetsalarmen, men hvor er mobilen din akkurat nå?
Han spør som om det er et avhør.
– Den ligger på krakken, sier jeg.
Tonefallet mitt er bebreidende, som om han har beskyldt meg for noe jeg ikke har gjort. Han retter seg opp, løfter brillene opp på panna.
– Hjemmesykepleieren som ble tilkalt etter fallet ditt i desember, skrev en mail og foreslo at jeg fulgte deg opp tettere. Jeg har forsømt meg som ikke har tatt kontakt før.
– Det er ingen som kan klandre deg for at muskel­sykdommen blir gradvis verre.
Stemmen min høres hektisk ut.
– Da du falt, ble du funnet over et døgn seinere, uten mobil eller alarm.
Jeg kikker ut av vinduet for å konstatere, enda en gang, at knoppene i treet utenfor er blitt synlige. Det er da noe å glede seg over.
– Det gjør meg urolig at du var så lite påpasselig selv om du visste at Sunniva skulle være borte i mange dager.
– Jeg var distré, jeg var i ferd med å skrive ned sam­talene med mor. Han løfter blikket.
– Det er én ting til …
Nå kommer det han har gruet seg for, tenker jeg.
– … For at du fortsatt skal kunne bo hjemme uten tilsyn … noen dager i året er du jo også alene … må du kunne vise meg at du kan stå oppreist uten hjelp, slik at du kan komme deg fra senga og ned i rullesto­len på egen hånd. Han tenker seg om før han fortsetter:
– Jeg foreslår at vi tester det ut første arbeidsdag etter påske.
Han snakker langsomt, ser på meg og forsikrer seg om at hvert ord er forstått. Det høres ut som han leser opp en dom. Blikket hans er rettet til side for meg.
Mitt jeg er en del av denne kroppen. Ingen del av meg er uavhengig av den. Kromosomene preger alt jeg gjør, hver minste lille bevegelse. Sykdommen omslut­ter meg. Jeg har akseptert okkupanten, men kjemper i mot den for å leve dette livet. Under det grå og fyldige håret stirrer han plutselig rett på meg.
– Som jeg har kviet meg for dette, sier han. – Du har alltid bedt meg om å være ærlig, og sagt at du tåler det.
Han ser bedende ut, forventer han at jeg skal trøste ham?
Da legen ga meg diagnosen som gutt og fortalte at jeg kom til å havne i rullestol, reiste jeg meg brått opp, jeg ville løpe ut av situasjonen, jeg ble svimmel, holdt meg i stolryggen, og måtte sette meg igjen.
Denne gangen blir jeg svimmel, men sittende.
– Jeg må også tenke på Sunnivas situasjon, sier Lind­berg. – Det er viktig at hun ikke forløfter seg når hun skal hjelpe deg. Ryggen hennes blir stadig dårligere.
– Tror du ikke jeg også har slike tanker?
Han hører muligens fortvilelsen i stemmen min. Vi husker begge hva vi snakket om for et par år siden. Vi håpet at sykdommen ikke skulle utvikle seg så langt at jeg måtte flytte til en institusjon. Han reiser seg og ser lenge på meg før han legger høyrehånden på skulde­ren min.
– Jo, sier han. – Det vet jeg at du har. Vi ses tirsdag etter påske.
Lindbergs ord har en letthet og klang av metall, som om han vil holde smerten på avstand.
Jeg ser ned på de tynne beina. De jeg en gang hadde glede av.