Av Kim Hiorthøy
En morgen våknet jeg og forstod at jeg ville løpe. Men etter å ha kledd på
meg og kikket rundt i huset en stund, oppdaget jeg at jeg ikke hadde lyst
likevel. Jeg satte meg ned på en stol og kikket ut i luften og ventet på at
noe skulle skje. Etter en stund begynte jeg å gråte. Langsomt ble alt
vanskelig.
Du er så pen, sa jeg. Men det er jo ikke det som er det viktige, sa hun. Nei,
så klart ikke, sa jeg. Jeg synes ikke du er så pen, men jeg liker deg veldig
godt som person, sa hun. Det er fint av deg å si det, sa jeg. Arne er pen, sa
hun. Husker du ham? Han er virkelig helt utrolig vakker. Han er en av de
peneste mennene jeg vet om, sa hun. Ja, sa jeg. Han er ganske pen, det er
sant det. Mennesker er komplekse, sa hun. De har forskjellige egenskaper.
Det var lørdag. Jeg hadde stått opp sent og gått ned til bakeriet og kjøpt to
boller, men bare spist den ene og nå lå den andre og tørket i vinduskarmen.
Ute var det sol, og bollen ble tørrere og tørrere for hvert sekund. Lenge
stod jeg bare og så på den. Jeg visste at øyeblikket nærmet seg, både for
bollen og for meg.
Kim Hiorthøys debutsamling Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig er ute i ny pocket.
Dette er en samling korttekster, skrevet med overskudd, listighet og vinnende humor. Mens tekstene beskriver mennesker som ofte mislykkes med stor bravur, viser tegningene en rekke rom og landskap nesten uten mennesker.